Vi som gikk frivillig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en artikkel i Khrono i går med tittelen «Professorene som sa opp» bemerker John Peter Collett at «Det er ikke vanlig at professorer sier opp stillinger». Det spørsmålet som artikkelen imidlertid ikke reiser er om professorer i større grad bør si opp sine stillinger. For hvor lenge bør man egentlig stå i en slik stilling?

I en fjern fortid ble jeg utnevnt som professor i britisk kulturkunnskap ved Universitetet i Oslo. Jeg ble utnevnt av Kongen i statsråd som vanlig var på den tiden, skjønt jeg var nok en av de siste (dette var i 1985). Professorer var den gang embetsmenn og de var på det nærmeste uavsettelige. Etter tolv år i stillingen, søkte jeg og fikk innvilget tre års permisjon og i år 2000 søkte jeg og fikk innvilget avskjed i nåde.

Professorater

Professorene som sa opp

Jeg har siden den gang i bekledd professorater, instituttlederstillinger, dekanstillinger, og til og med en prorektorstilling i Norge, Hongkong og Tyrkia. I hvert enkelt tilfelle har jeg selv sagt opp stillingen (med unntak av den prorektorstillingen jeg hadde da jeg nådde 70 år). Min erfaring fra dette snart 40 år lange løpet vil jeg gjerne de

Min erfaring er at man trenger minst fem år for å komme skikkelig inn i og bli effektiv i en professorstilling ved et universitet. Likeledes er min erfaring at det man ikke får gjort i stillingen i løpet av en tiårs periode har man liten sjanse til å få gjennomført. Man bør da se seg om etter nye utfordringer. Jeg forutsetter at man har en ambisjon for institutt/fakultet/institusjon og at dette er grunnen til at man søker stillingen. Min erfaring er imidlertid også at en del akademikere søker seg professorater og akademiske lederstillinger ikke fordi man har spesielle ambisjoner, men fordi disse stillingen fører med seg høyere prestisje og høyere lønn. Man ønsker å være professor, men har egentlig ingen klar formening om hva en professor skal gjøre eller hvordan en professorstilling skiller seg fra andre stillinger i universitetsstrukturen.

Professor-strid

Dråpen som fikk det til å renne over for professoren

Ikke lenge etter at jeg tiltrådte som instituttleder, opplevde jeg å bli invitert i en sekstiårsfeiring ved et annet institutt der instituttlederen fylte år. Under feiringen reiste den ene gjesten etter den andre seg og gav et tilbakeblikk fra jubilantens akademiske liv. De presenterte en sammenhengende karriere der jubilanten hadde gått parallelt med sine kolleger og venner fra studietid, til stipendiattid, til amanuensisstilling og til professorat, alt ved samme universitet. For meg, som nylig hadde sagt opp mitt professorat og tilhørende stillinger ved en annen institusjon etter en periode på ti år, var dette forstemmende å høre. 

Vegringen mot å forlate et professorat som man har tilkjempet seg igjennom skarp konkurranse kan være forståelig, men en slik vegring har uheldige konsekvenser for hele det akademiske miljøet i det den minsker dynamikken i miljøet. I det man går fra en professorstilling åpner man for å slippe til nye krefter, med nye idéer og ny energi. Samtidig kan den som forlater en stilling, ta med seg det man har lært til en ny stilling i en ny institusjon hvor man får nye problemer å løse. Dette gjelder både i undervisning og forskning så vel som i akademisk ledelse. Men en mer grundig presentasjon av hvordan dette kan skje krever en lengre utreding.