Professorene som sa opp

Brussel (Khrono): Torsdag forrige uke ble det kjent at Anne Kalvig har sagt opp stillingen sin som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger (UiS), etter 25 år som ansatt ved universitetet. 

I oppsigelsen, som ble referert av Stavanger Aftenblad, oppgir hun mobbing og trakassering over tid som grunn. 

Kalvig skriver i oppsigelsen har hun i flere år har vært «skyteskive for ein svertekampanje» fordi hun «hevdar at objektiv, materiell røynd må ha forrang også på området kjønn, når me utarbeider reglar, ordningar og lovverk og når me krev vern av eksisterande lovverk».

Hun er også kritisk UiS-rektor Klaus Mohn, etter et innlegg i Khrono, der han skrev at ordskiftet rundt kjønn og identitet «har gått av skaftet».

universitetet i stavanger

UiS-professor sier opp i protest. Oppgir mobbing og trakassering som årsak

Det er ikke hverdagskost at noen sier opp en professorstilling. Så hvor vanlig eller uvanlig er det egentlig?

— Det er uvanlig, er det korte svaret fra universitetshistoriker John Peter Collett.

— Det dummeste jeg har gjort

Collett, som er professor emeritus ved Universitetet i Oslo (UiO), sier til Khrono at det er uvanlig å gå fra et professorat, annet enn for å få andre eller høyere stillinger. 

— Det er kanskje særlig uvanlig innenfor et humanistisk fagområde, der det ikke er noen karrieremuligheter utenfor, det er jo ikke sånn at du går til et high tech-firma eller lignende, sier han.

Det finnes likevel flere eksempler. 

Et av de mest omtalte er filosof Arne Næss, som i 1970 sa opp stillingen som professor ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde hatt siden 1939, etter å ha forlatt University of California, Berkeley. 

— Da jeg sa adjø spurte dekanus meg hvorfor jeg dro tilbake til Norge. Han ville tilby meg stilling som assistant professor, men jeg måtte tilbake til norsk natur. Jeg kuttet på en måte utviklingen min der. Det dummeste jeg har gjort i livet var å bli professor i Norge, har han senere sagt til Universitas.

En annen profilert akademiker Collett viser til, er teolog Jacob Jervell som i 1988 sluttet som professor ved Universitetet i Oslo, der han også var prorektor en periode, i god tid før pensjonsalderen. Senere var han professor i en annenstilling i tre år ved Universitetet i Tromsø.

Collet sier at folk gjerne blir sittende lenge i universitets- og høgskolesektoren, og at det dermed er uvanlig i seg selv å gå av tidlig.

— Universitets- og høgskolesektoren er jo nå den eneste delen av staten hvor folk blir stående til de er 70. Bare det at man går før man er 70, er litt spesielt, sier han.

Jervell sluttet i det stille. Det gjelder ikke alle som har sagt opp professorater.

Sa opp i protest

I 1991 sa Dag Østerberg opp stillingen som professor ved institutt for sosiologi på Universitetet i Oslo i protest. Begeret skal ha rent over etter at Det akademiske kollegium ved UiO hadde annullert innstillingen hans i en ansettelsessak. Men dette var bare en del av bildet. 

— I de ti årene jeg har innehatt stillingen, er arbeids- og lønnsvilkårene blitt stadig forverret. Reallønnen er sunket med anslagsvis 20 — 25 prosent (...) Arbeidssituasjonens ressurser er på alle måter blitt ringere og knappere, hvilket har øket presset og slitet. Dette oppleves særlig som mangel på tid og ro som at Universitetet gir for lite anledning for meg til å drive med hovedsaken, nemlig å skrive faglige artikler og bøker, het det i et oppsigelsesbrev som ble sitert av Aftenposten, der han beskrev hvordan administrasjon og undervisning tok stadig mer tid.

Også andre profilerte professor har sagt opp i protest.

I oktober 2012 sa Rune Slagstad opp stillingen som professor ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus. Det skjedde etter en konflikt med, og det Slagstad beskrev som «vedvarende trakassering» fra, kollega Nils Rune Langeland. Men protesten var rettet mot ledelsen ved høgskolen som han kritiserte for å vike unna og ikke gjøre noe med konflikten.

— Langeland-saken er et symptom, en kan ikke kurere noe ved å fjerne et symptom. En må kurere lidelsen, og lidelsen er ledelsen, sa Slagstad til Morgenbladet.

Protesterte mot kvalitetsreformen

En annen Collett viser til, er Jon-Roar Bjørkvold, som i 2005 sa opp som musikkprofessor ved Universitetet i Oslo, der han hadde vært ansatt i 35 år. Bjørkvold sa opp i protest mot den såkalte kvalitetsreformen.

— Jeg kan ikke lenger stå inne for denne kvalitetsreformen som Universitetet i Oslo nå er underlagt. Jeg er nødt til å fristille meg og prøve å forsvare universitetets sanne verdier utenfra, sa Bjørkvold til NRK.

— Det var en veldig skarp protest. Han er jo en frihetslengtende person og en veldig inspirerende lærer, så det var et tap for musikkvitenskapen på universitetet, sier Collett om Bjørkvold.

En annen som har sagt opp, er Tone Sævi. Høsten 2019 sa hun opp stillingen som pedagogikkprofessor ved NLA Høgskolen, i protest mot at skolen hadde lånt ut lokaler til et foredrag om såkalt konverteringsterapi.

— NLA Høgskolen har et omdømmeproblem når de blir identifisert med en ekstrem, høyrevridd måte å forstå tro og religion på. Mange, inkludert meg, er ikke komfortabel med det. Noen måtte sette foten ned, sa Sævi til Khrono. 

Det var ikke bare dette som hadde skapt misnøye, Sævi fortalte at det hadde vært en pågående diskusjon om forholdet mellom ideologi og faglighet. «Diskusjonene internt ser ikke ut til å hjelpe. Vi er flere som har prøvd, og vi har fått ledelsen i tale, men det har ikke gitt resultater. Da må man gå ut og gjøre noe dramatisk», sa hun.

Et alvor

Når det gjelder Anne Kalvigs oppsigelse ved Universitetet i Stavanger, sier universitetshistoriker Collett at han bare kjenner den fra det som har stått i avisene.

Han understreker at det er vanskelig å vite alt som ligger bak en oppsigelse og at en skal være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner basert på ett tilfelle. 

En slik oppsigelse har samtidig et alvor ved seg som ikke bare handler om den enkelte saken, mener han.

— Selv om du havner i en debatt som er kontroversiell, så er det viktig at institusjonen sier at vi skal forsvare deg, du gjør deg ikke umulig, du har støtte her, du har en jobb her, du får lønnen din.

Han viser til Nupi-forsker Julie Wilhelmsen.

— Hun fikk forferdelig mye kjeft for det hun skrev om Russland og Putin. I en slik situasjon er det viktig at du har en institusjon som sier at det er fint, du har gjort jobben din, du skal skrive det du synes er riktig, sier han.

Trekker linjer til 1800-tallet

Collett viser til at det ikke er noe nytt med skarpe debatter.

— Hvis du går tilbake til slutten av 1800-tallet, var det en periode med veldig store kulturelle og politiske motsetninger. Det var en litt bitter tone i offentligheten og man æreskjelte hverandre innenfor akademia.

Han tror folk kanskje tålte det på en annen måte den gangen. 

— Det som hadde professorater, mente nok at de var tryggere i sin posisjon enn det de oppfatter i dag. Var du professor, så var du professor på livstid. Det var ingen pensjonsalder før 1917, du kunne fortsette så lenge du var i stand til å komme deg opp av senga.

Han tror mange som jobber i universitetsstillinger i dag, ikke opplever at de er trygge eller har autoritet til å stå fram og tåle den type diskusjoner.

— De har ikke en posisjon som gjør at de har en uavhengighet og posisjon som gjør at de bare kan blåse av det og si nei. Selv folk i professorater føler seg utrygge og usikre. Denne usikkerhetsfølelsen finner vi ganske mange steder, og mange har følelsen av at institusjonen ikke støtter dem. Det er noe som universitetene bør ta inn over seg. Det er alvorlig hvis det er slik at de som jobber der er redde og ikke vil utsette seg for kritikk. En av oppgavene til universitetene er at folk skal kunne stå oppreist i en opphetet diskusjon, sier han.

Hvis universitetene blir mer og mer opptatt av omdømme, får jo de som jobber der mer og mer en følelse av at de sitter og blir vurdert fra toppen av, om det er noe institusjonen kan støtte eller ikke, sier han.

 — Man snakker om den berømte akademiske friheten. Det er nå blitt veldig omdefinert i retning av institusjonenes frihet, sier han.