Vi snakker mye om miljøet, men hva gjør vi?
Klima. La oss heller være kjent som de som fryktløst forsøkte enn de som fryktet forsøket, skriver styremedlem Robin Amir Rondestvedt Moudnib ved Universitetet i Agder.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Greta Thunberg har imponert meg stort. Den flammen inni henne og viljestyrken som fikk henne til å gå imot både foreldrene sine, skolen og loven for noe hun virkelig tror på, er smittsom. Den er så smittsom at vi har tusenvis av unge som både ser opp til henne og gjennomfører tiltak på daglig basis både i det store og små.
Vi bruker store ord og er veldig voksne og smarte. Men hvilke faktiske tiltak setter vi i gang?
Robin Amir Rondestvedt Moudnib
Vi ser unge som plutselig tar resirkulering på alvor, leser seg opp på klimautfordringene, starter organisasjoner og initiativ, blir veganere, arrangerer klesbyttedager, med mer. Listen kunne fortsatt i det uendelige.
All grublingen min over dette har fått meg til å rette blikket innover mot studentbevegelsen, og da Norsk studentorganisasjon (NSO) spesielt. Vi er utrolig flinke til å diskutere, promotere og annonsere. Vi drøfter, legger frem, innstiller og vedtar. Vi bruker store ord og er veldig voksne og smarte. Men hvilke faktiske tiltak setter vi i gang?
Nå retter jeg ikke en pekefinger mot studentene i Norge eller studentene i NSO og sier at «dere panter ikke nok», for det gjør dere helt sikkert. Jeg skulle bare gjerne sett dere være modigere når det kom til å ta tak.
Under landsmøtet til NSO i år kom det et forslag fra delegasjonen til Universitetet i Agder (UiA) som gikk ut på at noen av oss her nede på Sørlandet hadde sett oss lei av prat og ville mane frem handling.
Vi hadde forhandlet med kommunen vår som har en «Jeg kjører grønt»-kampanje med tilhørende app. Kampanjen går ut på at bedrifter som er med på kampanjen oppfordrer ansatte til å registrere hver gang de tar et miljøvennlig transportmiddel slik at de får poeng og konkurrerer med øvrige bedrifter om å være den grønneste bedriften. Kampanjen markedsføres som god for miljøet så vel som for folkehelsen.
Etter en del arbeid her nede fikk vi tillatelse til å få appen (som er utviklet og vedlikeholdt over flere år, med flere årsverk i seg) til odel og eie for NSO så vi kunne lage en egen kampanje. Kravene fra kommunen var simple: Lag deres eget «brand» rundt det og få det vedtatt på landsmøtet.
Det kunne da ha blitt organisert på en av flere måter: NSO kunne hatt en kampanje for alle studenter i Norge, hvor alle samlet poeng i en gitt periode og man kunne hatt første/andre/tredje-plass i tillegg til å trekke et par tilfeldige vinnere. Eller så kunne man også hatt egne konkurranser ute på de ulike skolene.
Og ja, jeg kan gjerne komme på mange argumenter mot å innføre en slik app/kampanje:
- Tenk om det er dyrt å drifte dette?
- Er det egentlig vår jobb å gjennomføre slike tiltak?
- En app kan da ikke gjøre så mye?
Jeg hadde dessverre ikke anledning til å være med på landsmøtet for å bidra til å svare på disse spørsmålene, men om jeg hadde det så tror jeg at hovedargumentet mitt burde ha vært at:
- La oss heller være kjent som de som fryktløst forsøkte enn de som fryktet forsøket.
Min store oppfordring til NSO og alle andre som vurderer konkrete tiltak men ikke får gått i gang, er å kjøre på. De mulige gevinstene er etter min mening høyst verdt forsøket.
