Den store akademiske grønnmalingen

Mens oljeselskap, flyplasser og annen industri lenge har investert betydelig i å fremstille seg «grønt og bærekraftig» har universitetene stort sett holdt seg til å ta fram kunnskap om tematikken. Det har vært buisness as usual fremfor å ta lokale konsekvenser av forskningsresultatene. Men så kom Greta Thunberg og nå kjempes det også om grønn profil i universitetssektoren.

I kjølvannet av klimatstreiken i Sverige har over 35 Svenske universitet og høgskoler skrevet under på et såkalt klimatramverk. Det fremhever universitetenes roller som kunnskapsprodusenter som gir et viktig bidrag til løsningen av klimautfordringen samtidig som det setter en ramme for hvordan universitetene selv bør agere for å ta sin lille del av et felles miljøansvar.

I Norge virker hele prosessen langt mindre tillitvekkende. Her skal det scores politiske poeng på å være «best på bærekraft» i nye universitetsrankinger, her skal sektoren reise mindre, bli klimanøytral innen 2030 og tiltak på grensen til det absurde, ala vegetariske julebord vegg i vegg med ett berg av nedfryst fårekjøtt, lanseres som klimatiltak i fullt alvor.

Det er urovekkende at en økende grad av klimaangst hos ungdommen nå skal møtes med meningsløse tiltak og politisk medløperi. Akademia har et stort ansvar for å peke på hvorfor nettopp universitetene kan være et alternativ til angsten og kan gi fremtidshåp. Det trengs først og fremst en ny kommunikasjonsstrategi som slår fast at:

1) Universitetene skaper fremtiden

Landets universitetsledere må se til at den viktigste rollen til universitetet blir sagt først og gjentatt gang på gang: Om ikke forskere hadde reist og deltatt i internasjonalt samarbeid opp gjennom de siste århundrer ville ikke sivilisasjonen vært der den er i dag. Vi ville kanskje ikke engang hatt et digitalt alternativ til fysiske møter og reiser.

Budskapet må derfor være at akademia har lagt grunnlaget for dagens sivilisasjon og at utfordringene vi står overfor i forhold til klima og energiforsyning heller ikke lar seg løse uten fremtidig innsats fra sektoren, grunnleggende natur- og samfunnsvitenskapelig forskning på bred front. I denne prosessen er klimagass utslipp uunngåelig, i dag, i 2030 og muligens også i 2130.

2) Universitetene må være en nøytral formidler – ikke en del av Equinors strategi

I sin kjerne har klimaproblemet bare en enkel årsak og en løsning: Årsaken er at det meste av verdens energiproduksjon kommer fra kull, olje og gass og løsningen er at det helt åpenbart trengs alternativer som kan skaleres opp til å erstatte det fossile. I dette perspektivet kan ikke universitetenes rolle være å ha som agenda å drive frem en ny form for subsidiert energiproduksjon som helt åpenbart ikke har et skaleringspotensial.

Jeg tenker på den satsningen på flytende havvind som flere universiteter har agitert for. Den har ledet til milliarder i statsstøtte til Equinor og en lobbyvirksomhet som har gått så langt at regjeringens representant, Vidar Helgesen, hevdet med referanse til forskere, at Havvind kan dekke verdas totale energibehov. Denne energikilden er i dag som et spytt i havet globalt. Skal flytende havvind dekke verdens totale energibehov vil det også kreve verdens totale stålproduksjon i flere 10 år – minst!

Universitetets rolle er å være en nøytral, uavhengig og kritisk stemme som formidler og forsker på den store kompleksiteten av utfordringer knyttet til klimaproblemet, ikke drive frem slike villfarelser Helgesen fremfører. Kort sagt, akademia har et ansvar for å peke på det som med realisme monner og å kritisere det som er ønsketenkning eller kosmetikk.

3) Det trengs et nytt obligatorisk kurs i bærekraft for alle studenter og ansatte

Utfordringen må være å styrke forskning på - og kunnskapen om - alle potensielle fremtidige energi-kilder, -teknologi og -systemer med lavt klimaavtrykk. Og det er kunnskap og fakta som bør være akademias kjennetegn.

Den Norske debatten om energi og klima er etterhvert så infisert av følelser og realitetsfjerne fraser at det er et helt åpenbart nasjonalt behov for et obligatorisk kurs, for ansatte og studenter, i energi og bærekraft på alle universitet og høgskoler. Forhåpentligvis kunne et slikt kurs gitt studentene som gikk ut i samfunnet og ansatte en basis delta i debatten med utgangspunkt i fakta.

Til slutt er det selvsagt viktig å gjøre det man er pålagt når det gjelder bruk av felleskapets midler: Å utnytte resursene godt med et så lavt klimaavtrykk i egen virksomhet som mulig. Å arbeide for en enklere ledelse og drift av dagens universiteter er muligens det klimatiltaket som ville monnet mest, men dette momentet har vært fullstendig fraværende i debatten de siste ukene. I stedet ser vi ved enkelte institusjoner en nesten fordobling av antall ledere inklusive vise-rektorer og vise-dekaner siste 10-15 år.

Alle trenger de ressurser til sine oppdrag. Resultatet har vært flere møter og flere konferanser, også om bærekraftrelaterte tema. Og i sum kun et øket klimaavtrykk!

(Saken er korrigert 10.01.2020, kl 00.40: I setningen Skal flytende havvind dekke verdens totale energibehov vil det også kreve verdens totale stålproduksjon i flere 10 år – minst, stod det 1000 år. Dette er rettet til 10 år.)