Debatt ● Rikke Gürgens Gjærum
Vi er på samme klode — men lever i ulike verdener
Det forgår en kraftig endringsprosess i USA i et tempo vi i vestlige demokratiske land ikke har sett maken til i vår levetid. Dette minner om sensur fra et totalitært regime. Det er krevende å tenke det, skummelt å si det og nesten umulig å skrive det. Men det er likevel sant.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi kjenner mange på en uro der vi skroller gjennom nyhetene på mobilen når vi står opp om morgenen — vel vitende om at mye kan skje i løpet av bare en natt … Vi som forskere blir for tiden kontaktet av kolleger i USA som opplever jobb, studieprogram og forskning som truet — og de frykter at de fremover blir tvunget til taushet.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland uttaler i et intervju på NRKs Helgemorgen, sammen med rektor på UiT, Dag Rune Olsen, at hun er «dypt bekymret når det nå råder usikkerhet om hva som er lov å si og mene, hvilke ord det er lov å bruke. Det er det en trussel mot akademisk frihet. Det er alvorlig for forskerne og forskningen, men aller mest for oss alle sammen».
Vi ved UiT er bekymret for tryggheten og fremtiden til våre forskerkolleger, men også for å miste verdifulle data, få hull i lange tidsserier og miste viktige samarbeidspartnere innen en rekke fagområder, påpeker Dag Rune Olsen.
En liste over ord Trump har flagget som røde for alle institusjoner som mottar offentlige midler, gir grunn til uro. Forskning- og utdanningssektoren blir sterkt berørt, også utenfor USA. Listen dekker en enorm bredde av tema som rammer både humanister, samfunnsvitere og naturvitere.
Man kan kjenne man grøsser ned over ryggen i det man leser listen høyt for seg selv. Her inngår ord som klima, mental helse, inkludering, kvinner, diskriminering, kultur, feminisme, mangfold, kjønn osv. Det er nesten ikke til å tro.
Det finnes et begrep for å beskrive denne prosessen vi er vitne til i USA, et begrep som vi overhodet ikke gjenkjenner i et vestlig demokratisk land — og det er sensur. Det kan vi ikke akseptere. Vi kan ikke sitte stille på sidelinjen og se på det som skjer med våre kolleger i USA.
Når hverdagen fremstår som ubegripelig har vi to ting å holde oss fast i — våre verdier og vår historie. De hjelper oss å navigere, fatte mot og holde blikket på horisonten. I lys av dagens politiske situasjon i USA er det grunn til å se oss tilbake og lære av historien.
Vi må nå ikke lide av det «eichmanske problem» altså å lydig gå i flokk uten selv å ta et moralsk ansvar. Filosofen Hanne Arendt var opptatt av å formidle at det var Eichmanns mangel på evne til å sette seg inn i andres perspektiv, selvstendig tekning og kritisk refleksjon som bidro til at han underkastet seg byråkratiet, systemet og det iscenesatte regimet. Når vi nå begynner å se konturene av en annen form for totalitært iscenesatt regime bygges opp, er det grunn til å være på vakt og følge med.
En gryende systematisk undertrykking og bannlysing av ord og tema som vi dag er vitne til i USA, bør få oss alle i vesten til å våkne. For vi har erfart totalitære regimer før, og kanskje oppdaget vi det først når det var for sent?
Nordahl Griegs dikt: «I dag står flaggstangen naken — blant Eidsvolls grønnende trær — og nettopp i denne timen vet vi hva frihet er», får en til å tenke. 17. mai 1940 leste Nordahl Grieg diktet fra Tromsø Kringkaster, som var den eneste frie radiostasjonen i Norge.
Kunnskapsproduksjon og fri meningsutveksling er et grunnlag for reelt demokrati. Når den akademiske friheten blir truet, slik våre kolleger i USA opplever, og når tanker og ideer blir forsøkt kontrollert betyr det i praksis at demokratiet blir satt under press. Det bekymrer meg som akademiker.
Akademias rolle er å la perspektiver brytes mot hverandre, la debatter florere og metoder utfordres og videreutvikles — nettopp for å utvikle samfunnet vårt videre og bidra til ny kunnskap for en mer bærekraftig verden. Vi akademikere har et særegent ansvar for å ta del i samfunnsutviklingen. En fri og uavhengig akademisk stemme er viktig for den opplyste samfunnsdebatten og derfor plikter vi nå å si ifra slik vi ser at forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland og en rekke andre forskere gjør.
Vi må i Vesten ikke være så opptatt av strategisk alliansebygging at vi blir redde for å rope ut når urett skjer. Vi akademikere må bruke vår røst, for det må ikke være noen tvil om hva vi mener: Det vi nå ser konturene av med sensur i USA er uforenelig med et vestlig demokratisk samfunn der alle mennesker skal være frie og uavhengige og få lov å tenke, ytre seg og forske fritt.
Vi ved UiT Norges arktiske universitet viser vår støtte til forskerkolleger på andre siden av havet — vi er på samme klode, men lever i ulike verdener.
