Velkommen som professor!
Du trenger sikkert ikke kontor

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg ble nylig ansatt som professor ved en høyskole som trolig snart blir universitet. Jeg har blitt godt mottatt av mine kolleger og ledere. Men der stort sett alle andre har enekontor, har jeg har fått plass i et delt kontor på cirka ti kvadratmeter. 

I tillegg til å dele rommet med en annen person, skal jeg dele selve kontorplassen med enda en person (også nyansatt). I rommet finnes ett vindu som kan åpnes, men ikke på min side, slik at jeg må forstyrre min kollega dersom jeg trenger luft. Jeg har fått en liten laptop og headset som skal brukes i de mange digitale møtene som hører til jobben. Der kan jeg stå eller sitte og få all informasjon rett inn i hodet uten å belaste omgivelsene — med mindre jeg måtte ønske å si noe, noe jeg selvfølgelig ikke gjør.

Det er ikke plass til fysiske møter i kontoret. Digital undervisning må gjøres fra et møterom. Det fins heller ikke avlastningssoner for samtaler etc., bare møterom som må bestilles og er i hyppig bruk. Ingen trivelige soner, ingen plasser der man kan sitte og lese, ingen telefonplasser eller andre løsninger som hører til såkalt aktivitetsbaserte landskap.

arealbruk

— Æsj, bøker! Kan føre til selvstendig tenking og det som verre er

Det som måtte finnes av fleksibilitet består i at alle — inkludert vikarer, som ikke har egne kontorer — kan sette seg på et hvilket som helst kontor dersom personen som har sine bøker og eiendeler der, ikke er til stede selv. Men hvem har vel lyst til det?

Akademia er et hierarkisk system der man langsomt opparbeider seg kompetanse og etter hvert også en viss status. Dette virker faktisk motiverende for mange — som student blir man inspirert av professorene som ikke bare har mye kunnskap, men også gode kontorer fylt med bøker som speiler en intellektuell historie. 

Hva tenker studenter som måtte få lyst til å besøke meg for en samtale på mitt kontor, mon tro? For en trist arbeidsplass, vil de tenke. Ingen interessante bøker å kikke på, ikke papirer som viser at her foregår det et intellektuelt arbeid, bare et upersonlig rom med generisk teknologi.

Hva er da vitsen med å jobbe hardt og mye, ofte uten anerkjennelse, kanskje tåle forbigåelser og urettferdighet — med håpet om en gang å kunne gjøre seg fortjent til å være den som kan inspirere og støtte andre; å kanskje kunne ta imot studenter og innvie dem i den verden som rommer tenkningens lange historie med sin egenverdi, preget av mer eller mindre vellykkede forsøk, men alltid med høye standarder?

Alle institusjoner som vil kalle seg universitet, bør etter mitt syn se seg tjent med å ivareta det som finnes av motivasjon og egenverdi i et vitenskapelig og administrativt system som i stor grad består på grunn av fra selvdrevne medarbeidere. Hierarkisk, ja. Men ikke helt uten grunn.

HVL

Skal evaluera livet i «öppna landskap» på Vestlandet