Her er professor Ragnar Audunson på styremøtet i 2014 der styret ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus vedtok å gå over fra valgt til ansatt rektor. Han stemte for. Den eneste som stemte imot var ansattrepresentant Tone Torgrismby (t.v.). Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Audunson: Jeg tok feil. Vi trenger en ny debatt om valgt eller ansatt rektor

Fra ansatt til valgt. Den styrkingen av fagligheten i ledelsen av universitetet vårt som jeg trodde en ansatt rektor ville føre til, har ikke skjedd, skriver professor Ragnar Audunson ved OsloMet.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg var medlem av høgskolestyret i perioden 2011 – 2015. Som styremedlem valgt av de faglig tilsatte, argumenterte jeg for ansatt i stedet for valgt rektor og jeg tilhørte flertallet som på styremøtet i desember 2014 vedtok å gå inn for ansatt rektor.

Nå, etter snart tre års erfaring med ansatt rektorat, må jeg dessverre erkjenne at jeg tok feil. Den styrkingen av fagligheten i ledelsen av universitetet vårt som jeg trodde en ansatt rektor ville føre til, har ikke skjedd. Den reduksjonen i demokrati som mine meningsmotstandere for fire år siden mente et system med ansatt rektor ville lede til, ser dessverre ut til å ha materialisert seg.

Les også: Styret vedtok ansatt rektor

...her har vi å gjøre med en rektor som ikke uten videre kan beskrives som fjellstøtt forankret i det vi gjerne ser som sentrale verdier i den norske ledelses-modellen.

Ragnar Audunson

Min begrunnelse da jeg argumenterte og stemte for å gå fra valgt til ansatt rektor, var først og fremst at i den delte ledelsesmodellen var det den ansatte direktøren som kontrollerte de materielle ressursene. Rektor var mer å betrakte som en åndelig leder og seremonimester.

Den som forvalter budsjetter, personale og infrastruktur har den reelle makten. Derfor trodde jeg en ansatt rektor med forankring i fag- og i forskersamfunnets kultur ville bidra til en maktforskyvning fra administrasjon og en administrativ logikk til de faglige verdier.

Men jeg tok altså feil. I løpet av de første tre årene med ansatt rektor er mitt klare inntrykk at dialogen mellom den sentrale ledelsen og fagmiljøene ikke er blitt sterkere, men svakere.

Hva er grunnen til at mine forventninger ikke slo til, mens derimot tilhengerne av valgt rektor ser ut til å ha fått rett?

Ledelse utøves av personer med styrker og svakheter. Man kan naturligvis tenke seg at når det ikke har utviklet seg slik jeg håpet og trodde i 2015 så ligger årsaken i personlig lederstil og ledelsesverdier hos den som ble ansatt som rektor ved OsloMet, for eksempel at Curt Rice er forankret i en amerikansk tenkning omkring ledelse av universiteter. Eller som Aftenposten skrev i sin reportasje fra valgvaken på Høgskolen i Oslo og Akershus i 2016: Bli med inn til et lite stykke Amerika midt i Oslo.

Mange av de besynderlige språk- og ansettelsespolitiske utspillene rektor har kommet med, kan peke i en slik amerikaniserende retning.

Det var kanskje det Kjartan Fløgstad hadde i tankene da han i Klassekampen 5. mai i år beskrev OsloMet som et universitet «der rektor Curt Rice stolt krev at norsk skal skrivast feil, slik at det blir rett «på internasjonalt nivå.»

På et fellesmøte for alle deltakere i universitetets mentorprogram uttalte rektor at vi er i ferd med å «demokratisere oss i hjel». Slike utsagn peker i retning av at her har vi å gjøre med en rektor som ikke uten videre kan beskrives som fjellstøtt forankret i det vi gjerne ser som sentrale verdier i den norske ledelsesmodellen.

Men jeg tror langt fra slike personlige og kulturforankrede lederkarakteristika er den eneste, og heller ikke den viktigste, forklaringen på det vi opplever.

Problemet er at den norske modellen er svekket også i vår sektor. Parallelt med at flere og flere universiteter og høgskoler har gått fra valgt til ansatt rektor, har ledelsestenkingen i sektoren blitt mer og mer influert av New Public Management (NPM).

De faglige begrunnelsene for å gå inn for ansatt rektor er blitt overkjørt av ledelsestenkningen i NPM-ideologien. NPM nedtoner dialog, medvirkning og demokrati og lederen med stor L som utviser såkalt «lederskap» fremelskes og tar suverene avgjørelser.

Innføring av ordning med ansatt rektor, kombinert med en allmenn endring av ledelses-tenkningen i en autoritær NPM-retning, har ledet galt av sted.

Ragnar Audunson

I Tage Danielssons filmklassiker fra 1975, Slipp fangene fri, det er vår – gjøres det narr av en slik måte å tenke ledelse på. Fengselsdirektøren i Gösta Ekmans skikkelse som løper rundt og roper «jag måste besluta något, jag måste besluta något» framstår som en tragisk og latterlig figur. Men i den ledelsestenkningen som dessverre blir vanligere og vanligere også i akademia, er det slike ledere som er heltene. Lederen som en sterk og individuell beslutningstaker er langt på vei idealet.

Ledelse etter NPM-paradigmet antar nesten føydale trekk, der de som sitter i lederposisjoner på ulike nivå kan sammenlignes med lensherrer som innenfor visse rammer er gitt eneveldig beslutningsmyndighet i sine len i åremålsperioden.

Statssekretær Bjørn Haugstad har uttalt at han syns OsloMet – storbyuniversitetet var et dårlig navn og at det kanskje må endres når en ny lensherre overtar, men han ville ikke utfordre lensherremodellen i den saken.

Styret tenderer til å innta en rolle der det først og fremst skal gi lensherren ryggstøtte, ikke kontrollere og kritisere. Det er en tendens vi har hatt en stund. Jeg var dels varamedlem, dels fullt medlem av høgskolestyret mesteparten av tiden fra 2000-og fram til 2015 og observerte hvordan først og fremst de eksterne styremedlemmene så det som sin oppgave å gi rektor ryggdekning. Kritisk debatt var det nesten utelukkende de ansattes representanter som sto for. Styret framsto på dette viset langt på vei som rektors hoff.

Et typeeksempel på lensherreledelse er den overkjøringen av fagmiljøet på Fakultet for kunst, teknologi og design som rektoratet prøvde på i forbindelse med utviklingen av Ph.D-programmet for fakultetet. Fakultetsledelsen ble instruert om å arbeide fram et smalt program tilpasset senteret og doktorgradssatsingen OsloMet utvikler i samarbeid med Simula – en satsing som er et hjertebarn for rektoratet og sannsynligvis i særlig grad for prorektor for forskning.

Dette forsøket på overkjøring av et fagmiljø var så grovt og skapte så store protester at rektoratet i noen grad måtte gå tilbake på det. Men det er likevel et eksempel på hvordan lensherremodellen representerer en betydelig fare for at lederes hjertebarn og særinteresser kan komme til å overkjøre fagmiljøene og brede faglige hensyn.

Den sentrale ledelsens verdier og lederstil har en tendens til å bli implementert nedover i organisasjonen. Det kan innebære en mer autoritær og mindre kollektiv ledelse i organisasjonen som helhet.

Innføring av ordning med ansatt rektor, kombinert med en allmenn endring av ledelsestenkningen i en autoritær NPM-retning, har ledet galt av sted. Med utgangspunkt i erfaringene etter disse tre årene er min konklusjon at delt ledelse på institusjonsnivå alt i alt gir en bedre balanse. Derfor er det et viktig initiativ NTL har tatt når organisasjonen tar til orde for å reise debatten om valgt eller ansatt rektor.

Jeg håper den invitasjonen til debatt følges opp.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS