Valgt eller ansatt rektor spiller liten rolle for den strategiske utviklingen

Flere universiteter og høgskoler vurderer i disse dager hvilken styringsmodell de skal ha - om rektor skal velges eller ansettes.

Ved Universitetet i Agder (UiA) er det valgt rektor, men spørsmålet om UiA skal gå over til en modell med ansatt rektor fra 2019 er på høring med frist 1. juni og skal avgjøres av universitetsstyret i september.

• Les også: Hva skal vi med universiteter?

Ved Kunsthøgskolen skal det tas en beslutning i styrets junimøte om overgang fra valgt til ansatt rektor.

Også flere andre vurderer å endre styringsmodell, og fagforeninger enkelte steder ønsker en omkamp for å gå tilbake til en modell med valgt rektor.

• Les også: Ønsker seg omkamp for valgt rektor

Liten betydning for store spørsmål

I en artikkel som nylig er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet «Public Policy and Administration» sier forskerne Nicoline Frølich ved NIFU, Bjørn Stensaker ved NIFU og Universitetet i Oslo og Tom Christensen ved Universitetet i Oslo, at det ikke spiller noen rolle hvilken styringsmodell som velges, hvis man ser på betydningen for den strategiske utviklingen ved institusjonen.

— Hvilken styringsmodell som velges ser ut til å ha liten betydning for den strategiske kapasiteten ved universiteter og høgskoler, og dermed for hvilken kurs lærestedene setter og hva de gjør for å oppnå målene de setter seg, sier forskningsleder ved NIFU, Nicoline Frølich.

Finner få forskjeller

Forskerne har sett på om det er forskjeller i hvordan universiteter og høgskoler forholder seg til politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet, blant annet gjennom etatsstyringsdialogen, hvordan det strategiske arbeidet gjennomføres ved lærestedene, hvordan den strategiske beslutningsprosessen er, samt hvordan strategivedtak følges opp og arbeidet er organisert.

Konklusjonen er at det ikke er særlig forskjell mellom universiteter og høgskoler som har valgt rektor i forhold til de som har en styringsmodell med ansatt rektor og ekstern styreleder i hvordan dette strategiske arbeidet utføres.

Fant flere forklaringer

Forskerne tok for seg åtte universiteter og høgskoler, fire med ansatt rektor og fire med valgt rektor. Den empiriske undersøkelsen ble gjort i 2013, og resulterte da i en rapport, mens en artikkel basert på forskningen nå er publisert i «Public Policy and Administration.»

— Datene er fra 2013, og det har skjedd mye i universitets- og høgskolesektoren siden den gang, men funnene vår er relevante for den diskusjonen som foregår ved flere universiteter og høgskoler nå om valg av styringsmodell, sier Frølich.

Forskerne diskuterer forklaringer på hvorfor ikke styringsmodellen er særlig viktig for den strategiske utviklingen ved universitetene og høgskolene.

— Det er flere mulige forklaringer på dette, blant annet har den politiske styringen endret seg og styringsdialogen er blitt mindre detaljorientert og i stedet mer utviklingsorientert. Videre er strategiarbeidet ved lærestedene blitt mer profesjonelt, og rektors rolle er utadvendt uavhengig av styringsmodellen. Selv om rektors rolle formelt sett er ulik i de to styringsmodellene, ser vi i praksis at rektors rolle er relativt lik i begge modeller, sier hun.

Sterke kulturer

Den siste forklaringen hun trekker fram er at universiteter og høgskoler ofte har sterke tradisjoner og historie.

— Selv om det innføres en ny styringsmodell, ser vi at eksterne styremedlemmer og ekstern styreleder har stor respekt for den faglige ledelsen, og dette gjør at vi ikke ser noen særlig endring i de strategiske prosessene. De fremstår som relativt like uavhengig av modell. Dette er organisasjoner som er gode på å bygge nye styringsmodeller inn i den gamle styringskulturen de har, sier hun.

Har ikke studert resultater

Frølich understreker at en viktig begrensning i studien er at forskerne kun har sett på hvilken betydning styringsmodellen har for strategiske prosesser. De har ikke undersøkt hvilken modell som gir best resultater, for eksempel i form av vitenskapelig produksjon eller utdanningskvalitet.

— Selv om dette er en viktig begrensning, så er implikasjonene av studien interessante. Det er andre forhold enn valgt eller ansatt rektor som virker inn på den strategiske styringen av lærestedene. Det er ikke slik at styringsmodellen ikke spiller noen rolle, men når vi ser på de viktige strategiske beslutningsprosesser er de ikke så relevante, sier hun.

Store endringer i sektoren

Blant de mange endringene som har skjedd i universitets- og høgskolesektoren siden forskerne gjorde sin empiriske undersøkelse i 2013 er strukturreformen, som har ført til at 33 statlige universiteter og høgskoler er blitt til 21. Det er også kommet til to nye universiteter; OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge.

• Les også: Hva skal vi med universiteter?

Også internt på de åtte universitetene og høgskolene som var med i undersøkelsen har det skjedd mange endringer, blant annet har noen byttet styringsmodell fra valgt til ansatt rektor.

Nicoline Frølich påpeker at analysen de har gjort av styringsmodellene likevel står seg.

— Vår studie er fortsatt viktig, men endringene som har skjedd i UH-sektoren kan bidra til at konsekvensene ved valg av styringsmodell er andre nå. Da vi gjennomførte vår studie var modellen med ansatt rektor relativt ny, det er viktig å se på virkningene av denne modellen også når det har gått mer tid, sier hun.

Åtte var med i studiet

Av de åtte universitetene og høgskolene som var med i undersøkelsen hadde fire ansatt rektor og fire valgt rektor.

De fire med ansatt var: NTNU, Universitetet i Nordland (nå Nord universitet), Politihøgskolen og Høgskolen i Gjøvik (nå en del av NTNU).

De fire med valgt rektor var: Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger (bytter modell fra 2019), Høgskolen i Bergen (nå Høgskulen på Vestlandet og har nå ansatt rektor), og Høgskolen i Oslo og Akershus (byttet til ansatt rektor i 2015 og ble universitet i 2018).