Hva vil vi med universitetene?

I disse dager pågår det en viktig prinsipiell debatt på Universitetet i Agder (UiA). Skal man fortsette den eksisterende ordningen med at ansatte og studenter velger sin rektor, eller skal styret gis fullmakt til å ansette rektor? Saken er viktig av mange grunner, og ikke minst fordi det handler om noe større enn spørsmålet om valgt eller ansatt rektor. Det handler om hva slags universitet vi vil ha. Det handler om demokrati og faglig autonomi. Og det handler om kunnskapens frihet.

Saken må ses i sammenheng med en annen viktig debatt om universitetenes fremtid. Skal universitetene være regulert av staten slik situasjonen er i dag, eller skal de organiseres som selvstendige foretak der styret gis fullmakt til å styre universitetenes økonomi? Vi mener at en endring der rektor ansettes i stedet for å bli valgt er et skritt i retning av en foretaksmodell. Og det vil vi på det sterkeste advare mot.

Det er ikke første gang denne saken settes på dagsorden. Sist, i 2003 la Ryssdal- utvalget sin innstilling fram, og da som nå, protesterte de vitenskapelig ansatte ved universitetene. Hvorfor setter de vitenskapelig ansatte seg «på bakbena», som det ble hevdet på lederplass i Dagens Næringsliv 4. mai? Jo, det er det mange grunner til. Organisatoriske endringer skjer ofte som følge av eksterne krav om markedstilpasning, snarere enn interne behov. Hva kan være viktige interne behov som ikke uten videre lar seg forene med eksterne markedstilpasninger?

For det første, spørsmålet om valgt eller ansatt rektor rokker ved grunnleggende demokratiske idealer. Institusjoner som et universitet har som viktig oppgave å forvalte, formidle og utvikle våre demokratiske tradisjoner. Argumentene for ansatt rektor bygger på antakelser om at ledelsen da blir mer enhetlig, og at dette vil føre til mer effektive og lønnsomme beslutningsprosesser som er i organisasjonens interesse. Denne antakelsen er i seg selv problematisk ut fra en demokratisk tankegang, der selve forutsetningen nettopp er at flere syn skal representeres. Valgt rektor er en demokratisk praksis, og demokrati er en verdi i seg selv. En enhetlig ledelse kan riktignok ta beslutninger raskere enn en mer sammensatt ledergruppe, men det betyr ikke nødvendigvis at de ivaretar de ansatte og studentene – som jo er de som utgjør organisasjonen – sine interesser bedre. Bak den vellykkede norske velferdsmodellen står et sterkt demokrati. Dette er et ideal vi bør være stolte av og forvalte videre. Dersom ønsket om at ansatt rektor skal erstatte valgt rektor også signaliserer en mulig overgang til foretaksmodellen, der staten trer tilbake, vil det helhetlige samfunnsoppdraget til universitetene bli utydelig.

For det andre skal universitetene verne om kunnskapens autonomi. Det har vært mye debatt om hva slags kunnskap Norge trenger i fremtiden, og om hvilke studier som er «nyttige» og «unyttige». «Nytte» viser i denne debatten til hvilke utdanninger som svarer til samtidens behov for arbeidskraft og innovasjon. Når man legger til grunn et slikt nytteperspektiv på utdanning står mange disiplinfag for fall. Dette er selve moderfagene, som profesjonsfagene i stor grad bygger på. Den økonomiske verdien av disiplinfagene er ikke like lett å få øye på som lønnsomheten av for eksempel profesjonsutdanninger. Universitetene skal ikke kun levere kunnskap – de skal i tillegg kritisere rådende kunnskapssyn og utvikle ny kunnskap. De skal bidra til innsikt og samfunnskritikk. Derfor trenger universitetene også studier som er uavhengige, som ikke kun svarer til et økonomisk nytteperspektiv. Friheten er viktig for å bevare en kritisk kunnskapskultur. Hva med de mange fagene som opplever at søkertallet varierer overtid? Hvordan bevare og utvikle den faglige kunnskapen som i perioder ikke «etterspørres»? Slike konjunkturelle svingninger håndteres ikke av markedets kortsiktige cost-benefit analyser, men av langsiktig samfunnsplanlegging. Vil ikke foretaksmodellen kreve enda større krav til ekstern finansiering innenfor programmer? Vil ikke det måtte prege valg av forskningstema?

For det tredje er det slik at utdanningsinstitusjonene i Norge idag ikke krever penger av studentene. I global sammenheng er dette unikt, og nok en viktig bærebjelke for vår velferdsmodell. Er det ikke en berettiget bekymring at foretaksmodellen på sikt vil kunne innebære at universitetene innfører studentbetaling? Dersom det er et ønske at høyere utdanningsinstanser skal rekruttere fra et bredt utvalg av befolkningen, er studentbetaling et dårlig tiltak. Dette er en av årsakene til at også Norsk Studentorganisasjon mobiliserer til opprør mot en foretaksmodell.

Verken studenter eller vitenskapelig ansatte ønsker en foretaksmodell for norske universiteter. Erfaringene fra andre land der dette har blitt innført understøtter vår motstand. I denne sammenhengen er det betimelig også å stille seg kritisk til forslaget om at UiA skal innføre en ordning med ansatt rektor fremfor valgt rektor. Det er ikke et slikt universitet vi vil ha.

Kronikken er signert av 90 personer i ulike roller ved UiA:

Ann Christin Nilsen, instituttleder

Ove Skarpenes, professor

Hanne Haaland, instituttleder

Irene Trysnes, førsteamanuensis

Hege Wallevik, førsteamanuensis

Tale Steen-Johnsen, førsteamanuensis

May-Linda Magnussen, postdok

Anne Elizabeth Stie, instituttleder

Hans Hodne, instituttleder

Kai Steffen Østensen, leder av Studentorganisasjonen i Agder

Kristian B. Bakken, nestleder i Studentorganisasjonen i Agder

Kristian Mjåland, førsteamanuensis

Jørn Cruickshank, førsteamanuensis

Bjørn Øystein Angel, førsteamanuensis

Sivert Skålvoll Urstad, stipendiat

Anne Marie Støkken, professor

Torunn A. Ask, førstelektor

Tormod Wallem Anundsen, førsteamanuensis

Øyvind Tønnesson, førsteamanuensis

Berit Eide Johnsen, professor

Apostolos Spanos, professor

Inger Margrethe Tallaksen, førstelektor

Ida Marie Høeg, professor

Pål Repstad, professor emeritus

Turid Skarre Aasebø, professor

Jarle Trondal, professor

Hans Kjetil Lysgård, professor

Paul Leer-Salvesen, professor

Jorunn H. Midtsundstad, professor

Beate Goldschmidt-Gjerløw, stipendiat

Gunhild Kvåle, førsteamanuensis

Gustav Grunde Sætra, førsteamanuensis

Morten Beckmann, førsteamanuensis

Jan Erik Mustad, førstelektor

Solveig Botnen Eide, professor

Gro-Renée Rambø, professor

Bjarne Markussen, professor

Svein Gunnar Gundersen, professor

Bente Velle Hellang, førstelektor

Rune Røsstad, førsteamanuensis

Unni Langås, professor

Solveig Sagatun, dosent

Sigrid Nordstoga, dosent

Lars Gunnar Briseid, dosent

Anne Løvland, professor

Martin Engebretsen, professor

Ilmi Willbergh, professor

Terje Emil Fredwall, førsteamanuensis

Ingeborg Eidsvåg Fredwall, studieleder

André Tofteland, direktør handelshøyskolen

Arild H. Henriksen, stipendiat

Aslaug Kristiansen, professor

Cecilie Revheim, stipendiat

Stefan Ganzle, førsteamanuensis

Andreas Reier Jensen, førsteamanuensis

John Pløger, professor

Brit Helene Lyngstad, førsteamanuensis

Susan Erdmann, førstelektor

Anne Lien, Universitetslektor

Thorsten Päplow, førsteamanuensis

Katja H-W Skjølberg, universitetslektor

Eli-Marie D. Drange, førsteamanuensis

Gro Kvåle, førsteamanuensis

Dag Olaf Torjesen, førsteamanuensis

Ronald Mayora Synnes, stipendiat

Hilde Johannessen, universitetsbibliotekar

Martin Stangborli Time, stipendiat

Maria Ranta, rådgiver

Kirsten Johansen Horrigmo, universitetslektor

Fridunn Tørå Karsrud, universitetslektor

Odin Lysaker, professor

Sigurd Tenningen, stipendiat

Lisbeth L. Skreland, førsteamanuensis

Stefan Fisher-Høyrem, forsker

Jorunn Gjedrem, førstelektor

Ralph Henk Vaags, førsteamanuensis

Per Kjetil Farstad, professor

Carl Fredrik Feddersen, førsteamanuensis

Paul J. Thibault, professor

Mikaela Vasstrøm, førsteamanuensis

Astrid Skatvedt, førsteamanuensis

Allison Wetterlin, professor

Nils Rune Birkeland, førstelektor

Gunhild Stubseid, rådgiver

Arnhild Leer-Helgesen, førsteamanuensis

Oddgeir Tveiten, professor

Randi Edland Kroken, førsteamanuensis

Linda Wheeldon, professor

Ingunn Kvamme, stipendiat

Oddvar Holmesland, professor​