Færre faste arbeidsplasser og mer åpent landskap, kan bli framtiden ved universiteter og høgskoler. Men fungerer det? Foto: David Engmo
Færre faste arbeidsplasser og mer åpent landskap, kan bli framtiden ved universiteter og høgskoler. Men fungerer det? Foto: David Engmo

Utsikt over åpent landskap

Kontorlandskap. Hvordan havnet vi i en situasjon hvor vi bygger arbeidsplasser som ser ut til å fungere dårligere for alle, spør forskningsrådgiver Jenny Graver.

Publisert

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo har fått et nytt bygg, Domus Juridica på Tullinløkka. La meg aller først si at det er veldig mange positive ting ved nybygget: Det er Norges mest moderne undervisningsbygg, og blir forhåpentligvis et løft for studentene våre. I stedet for å være spredd på tre-fire forskjellige lokaler rundt i sentrum i tillegg til de tre gamle universitetsbygningene, blir fagmiljøene våre nå samlet i de tre gamle byggene og nybygget, med Tullinløkka som midtpunkt. Som ansatt i fakultetsadministrasjonen setter jeg stor pris på den tettere kontakten med fagmiljøene som dette innbyr til. Det er spennende, ny kunst i bygget, og det har vært enormt interessant å følge med på utviklingen av kunstverkene. Det er lyst, med vinduer fra gulv til tak på den ene fasaden, og nytt, rent og flott.

Men Domus Juridica er bygget med utgangspunkt i regjeringens arealnorm for nye statlige bygg på 23 m2 bruttoareal per ansatt , en norm som er kritisert for å være utarbeidet uten forankring i forskning. De vitenskapelig ansatte i førstestillinger har fått cellekontor - det skulle bare mangle – noe som medfører at administrasjonen så vel som midlertidig vitenskapelig tilsatte må sitte i åpent landskap. En universitetsadministrasjon er en sammensatt gruppe, og det er dessverre ikke nødvendigvis slik at alt og alle i administrasjonen fungerer godt i landskap.

En kollega av meg påpeker at midlertidige forskere og administrative ikke bør sitte i samme landskap fordi de administratives hverdag ofte er preget av små avbrytelser. Dette er en helt riktig beskrivelse av administrasjonen, men er et argument mot at administrasjonen vil fungere godt i landskap heller enn det motsatte. I løpet av en arbeidsdag kan jeg ha behov for å avklare ulike detaljer i forskjellige prosesser med fire-fem forskjellige kolleger. Det er mange av oss i samme landskap med denne typen jobb, og det kan dermed bli mye lyd i løpet av en arbeidsdag.

Med folk bak meg og ikke minst i sidesynet når de går inn og ut av garderoben og printerrommet, er jeg omgitt av folk absolutt hele dagen.
Jenny Graver
Forskningsrådgiver

Flere britiske forskere har kommet til at lyd er svært ødeleggende for konsentrasjonen. Og det mangler ikke på konsentrasjonsarbeid i administrasjonen. Mange av oss leser mye; eksempler fra egen arbeidshverdag inkluderer prosjektbeskrivelser og EUs arbeidsprogrammer for utlysninger av forskningsmidler blant mye annet. I tillegg er administrasjonen en skrivende virksomhet (et faktum som for øvrig er undervurdert, men det er en annen historie), noe som også krever sin konsentrasjon.

Hvis vi ikke kan ha alle de små, nødvendige faglige samtalene i landskapet, hva skal vi så gjøre? Skal vi gå ut i den sosiale sonen, eller inn på ett av de små, såkalte «multirommene» eller stillerommene, spredt rundt i landskapet, for å unngå å forstyrre kollegene? Dette vil kanskje ikke gi så mye ekstra støy – gulvteppene er nøye utvalgt for å virke støydempende – men vil i stedet forårsake visuelle forstyrrelser.

Selv er jeg introvert i den forstand at selv om jeg trives godt i selskap med andre, tapper det meg for energi i lengden. Dette er ikke et ideelt personlighetstrekk i åpent landskap, for hvor kan jeg nå hente meg inn? Med folk bak meg og ikke minst i sidesynet når de går inn og ut av garderoben og printerrommet, er jeg omgitt av folk absolutt hele dagen.

Tilbake til det positive: Jeg opplever at vi har en ledelse som lytter og er seg sitt ansvar bevisst for å tilrettelegge for et fungerende arbeidsmiljø for alle ansatte. Men hva kan gjøres? Det snakkes om hjemmekontor, ekstra skillevegger og muligheten for å sette seg inn på prosjektkontor og multirom når en trenger å skjerme seg litt. Hjemmekontor fungerer heldigvis for mange, men kan være uheldig med tanke på å opprettholde kollegafelleskap på jobb. Personlig har jeg ikke noe ønske om hjemmekontor; jeg setter tross alt pris på kollegene mine og de gode samtalene vi har. Ekstra skillevegger er heller ingen god løsning etter min mening. Skillevegger fjerner noe av den store fordelen med bygget, nemlig alt dagslyset, og vi som føler at vi trenger det, kan fort oppleve det som stigmatiserende. Da står vi igjen med bevisst bruk av multirom og prosjektkontor når behovet er der. Det gjenstår for min del å se om jeg kan få det til å fungere på en måte som monner.

Hvordan kom vi hit? Hvordan havnet vi i en situasjon hvor vi bygger arbeidsplasser som ser ut til å fungere dårligere for alle, og hvor mange vil trenge tilrettelegging for i det hele tatt å fungere Det er fristende å trekke paralleller til ABE-reformens ostehøvelkutt. Å stille krav til at administrasjonen skal avbyråkratiseres og dermed jobbe mer effektivt uten at myndighetenes byråkratiske krav blir færre, i et kontorlandskap som ikke er tilrettelagt for enkeltindividers arbeidsoppgaver og behov – det er ikke måten å sikre universitetene en robust og kompetent administrasjon i lengden.