Utdanning for noen, men ikke alle?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fremskrittspartiet (Frp) har nylig levert sitt forslag til alternativt statsbudsjett. Forslaget innebærer store endringer av regjeringens budsjettforslag på området høyere utdanning.

Fremskrittspartiets argumentasjon for sine endringsforslag, er å fjerne unødvendig byråkrati, og å gjøre utdanning mer relevant.

Vi her hos International Students’ Union of Norway (ISU) er veldig bekymra for hvordan Frp ønsker å oppnå sine mål, og hvilken innvirkning forslagene vil få på både høyere utdanning og norsk økonomi.

Som Norsk studentunion (NSO) er vi glade for at norske studenter skal få økt studiestøtte i dette forslaget, men vi er sterkt imot Frps støtte til forslaget om å introdusere skolepenger for internasjonale studenter.

Prinsippet om fri utdanning har vært en hjørnestein i norsk sosialdemokrati. Dette fordi det blant annet tillater alle å få en utdanning uavhengig av etnisitet, sosial status, eller økonomisk bakgrunn. Dette betyr at det er ikke er studentens bakgrunn som dikterer og lager grenser for hans eller hennes tilgang til utdanning, men kunnskap, intelligens og ferdighet som avgjør deres mulighet for dette.

En rask titt på fortiden forteller oss at det er mange store personligheter som har kommet fra fattigere forhold—som Henrik Ibsen, Alfred Nobel, Marie Curie and Linus Pauling, for å nevne noen.

Hvis skolepenger blir introdusert for internasjonale studenter, vil mange kunnskapsrike, men fattige studenter, ikke ha tilgang til en utdanning som vil kunne hjelpe å løfte dem ut av begrensningene som deres økonomiske og sosiale bakgrunn har plassert dem i.

Roy Steffensen, utdanningspolitisk leder i Fremskrittspartiet, uttalte til Khrono at «Vi bør tiltrekke oss smarte hoder fordi vi kan tilby kvalitet, ikke fordi vi er billigst».

Ifølge dette utsagnet virker det som om Steffensen tror mange studenter kommer til Norge bare fordi det er gratis utdanning. Dette er definitivt en av grunnene til at internasjonale studenter velger Norge, men slett ikke den eneste,, og for mange ikke den viktigste årsaken til at man velger Norge.

Mange offentlige universiteter i Norge er allerede høyt rangert på verdensbasis, på grunn av kvaliteten på utdanningen som blir gitt.

Hvis man beholder dagens ordning, også for utenlandske studenter, vil flere av de smarteste og mest intelligente studentene ha en mulighet til å kunne komme til Norge for å studere. Dette betyr at Norge vil ha tilgang til de mest skarpttenkende fra alle sosiale lag.

Ved å introdusere skolepenger, vil det bare være de med svært god råd som har mulighet til å komme hit og man begrenser dermed også mangfoldet på norske universiteter og høgskoler.

Vi er klar over kostnaden ved å tilby fri utdanning for internasjonale studenter, men det norske folk bør se på det som en investering i stedet for en utgift. I 2019 skrev the Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i utdanningen) en rapport som der de trekker at et større internasjonalt mangfold i høyere utdanning i Norge har betydning for kvaliteten.

«Internationalisation at home» er et viktig verktøy, spesielt i vår globale tidsalder, for å trene framtidig arbeidskraft på et internasjonalt perspektiv. Det vil være vanskelig for Norske studenter å oppnå internasjonal eksponering hvis skolepenger blir introdusert, fordi det vil bli en dramatisk nedgang i internasjonale studenter som kommer for å studere i Norge, spesielt de fra fattigere kår.

Den positive påvirkningen internasjonale studenter har består ikke kun i å forbedre kvaliteten i høyere utdanning, den utvider seg også til å forbedre økonomien. Forskning viser at i land som USA har immigrasjon en direkte påvirkning på innovasjon.

Ved å lære opp og inkludere internasjonale studenter i arbeidsmarkedet, vil Norge ha fordelen fra nytenkning og erfaring som kommer fra immigranter som allerede har bodd i Norge i minst 2 år.

Det bør ikke kun være internasjonale studenter som er bekymret for forslaget om skolepenger. Ved å lage en presedens for skolepenger for en gruppe studenter i Norge, er det kun et spørsmål om tid før dette vil utvide seg til å inkludere andre grupper med studenter, inkludert norske.

Prinsippet om fri utdanning forsikrer at utdanning er tilgjengelig for alle og ikke bare noen. Vi ber Frp og den norske regjering om å returnere til fokuset på de sosialdemokratiske prinsippene slik at alle som har intelligens kunnskap og ferdigheter kan få muligheten til å studere i Norge, med uansett hvilken nasjonalitet og bakgrunn de kommer fra. Dette er spesielt viktig nå i disse tider med en pandemi som herjer verden.

Selv om Frp sitt budsjettforslag direkte innvirkning på internasjonale studenter er en av våre største bekymringer, så er det korttenkt å fokusere på å kutte budsjetter for direktorater i høyere utdanning, spesielt i en krisetid.

Selv om byråkrati kan være hemmende, å redusere budsjettet for direktorater i høyere utdanning vil føre til å forhindre politisk arbeid og forskning i høyere utdanning. Noen av disse direktoratene, som Diku og IMDi, spiller en viktig rolle i å hjelpe til med å forbedre mangfold i utdanning og i å styrke internasjonalisering. Å begrense deres arbeid vil ha en negativ innvirkning på både internasjonale og norske studenter på grunn av de begrensninger som vil bli plassert på dem og deres arbeid med å forbedre Norges utdanningssystem.

Vi bekymrer oss også på Frp sitt fokus på satse på «relevant» utdanning. Der har vært en god del debatt rundt hva som kvalifiserer som relevant utdanning siden Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet introduserte deres nye plan for akademisk finansiering. Arbeid og forskning innen sosial forskning sammen med annen forskning og medisin, kan alle ha en positiv innflytelse på samfunnet og økonomien. Det kan være farlig å si at noen typer utdanning er viktigere enn andre, når det ikke er klart hvordan de påvirker hverandre og muligens har fordeler vi ikke har studert enda.

I disse pandemiske tider er det positivt at Frp ønsker å introdusere studieplasser for sykepleiere og medisin, og på andre felt hvor vi mangler kompetanse. Det er imidlertid ufordelaktig at de ønsker å kutte i jus, økonomiske og administrative programmer. Planen virker veldig kortsiktig fordi disse utdanningene spiller en stor rolle i økonomien, og er nødvendige for å hjelpe Norge å komme tilbake til status quo etter coronakrisen er over. Dette er et tydelig eksempel på hvordan fokuset på hva som virker relevant akkurat nå, vil kunne straffe seg senere.

Det er ironisk at Frp framhever at de vil forbedre kvaliteten på utdanning, samtidig som de kutter i støtten til Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling (Diku) Man lurer litt på da om det er internasjonaliseringen som er målet, siden de hevder at de ønsker bedre kvaliteten.

Har Frp noen konkrete løsninger på hvordan de vil skape flere praksisplasser for sykepleier- og medisinstudenter? Vi ønsker flere, og håper at dette ikke bare er et forslag uten innhold. Hvis det er et forslag nå på grunn av all mediedekning, er det skuffende, fordi vi trenger disse yrkene desperat.

Å kutte i Unit virker også å være motstridende siden noen av de lyseste hodene arbeider der.

Så langt vi kan se er kuttene i høyere utdanning, og tilskuddene i fagrelatert utdanning. Hvorfor kan vi ikke ha begge deler? Vi trenger begge deler. Fremtiden ligger i utdanning, teknologi og nytenkning. Til dette trenger vi smarte hoder. La oss fortsette å skape dem.