Universitetets styringsmodell – unødvendig omkamp om egne vedtak

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For fire år siden hadde vi en viktig prinsipiell debatt ved Universitetet i Agder (UiA). Skulle man fortsette den eksisterende ordningen med at ansatte og studenter velger rektor, eller skulle styret gis fullmakt til å ansette rektor? Etter stort engasjement blant ansatte og studenter, og påfølgende behandling i styret, ble det vedtatt at UiA forsetter med sin nåværende modell med valgt rektor. Vi er stolte over å være blant universitetene i landet som har klart å bevare en slik ordning. Saken dreier seg nemlig om noe større enn spørsmålet om valgt eller ansatt rektor. Den dreier seg om å sikre en god økonomisk forvaltning uten å svekke akademiske, demokratiske og faglige verdier.

Nå har universitetsstyret satt saken på dagsorden en gang til, uten at dette er begrunnet i interne behov. Vi stiller oss undrende til dette, og velger derfor å gjenta de samme argumentene som sist, i håp om at styret også denne gangen lytter til oss. Spørsmålet om styringsmodell henger nemlig sammen med et annet spørsmål, nemlig om universitetene skal være regulert av staten slik de er i dag, eller organiseres som selvstendige foretak der styret gis fullmakt til å styre universitetenes økonomi. Vi mener at en endring der rektor ansettes i stedet for å bli valgt er et skritt i retning av en foretaksmodell. Dette vil vi på det sterkeste advare mot.

For det første har universitetene som en viktig oppgave å forvalte demokratiske tradisjoner. Argumentene for ansatt rektor bygger på ambisjoner om «enhetlig» ledelse, og antakelser om at det vil føre til mer «effektive» og «lønnsomme» beslutningsprosesser i organisasjonens interesse. Slike formål bryter med en demokratisk tankegang, som vektlegger at flere syn skal representeres. Selv om en enhetlig ledelse kanskje kan ta beslutninger raskere enn en sammensatt ledergruppe, betyr ikke det nødvendigvis at ansatte og studenters interesser – som jo er de som utgjør organisasjonen – blir bedre ivaretatt. Den vellykkede norske velferdsmodellen er fundert på de demokratiske verdiene som blant annet universitetene forvalter. En overgang til ansatt rektor vil svekke universitetets demokratiske praksis, være et steg nærmere enn foretaksmodell og gjøre universitetets helhetlige samfunnsoppdrag utydelig. Å verne om demokratiet er en verdi i seg selv - noe vår samtid har vist oss at vi ikke må ta for gitt. Valgt rektor ivaretar også studentenes stemme, og muligheten til å utøve sin demokratiske rett. Rektor er den øverste faglige lederen ved et universitet, og studentene har rett til å bestemme hvem som skal lede dem.

For det andre skal universitetene verne om forskingens autonomi. For å sikre at dette skjer på et faglig grunnlag må universitetene ha ledere som kjenner sektoren «innenfra», og som forstår verdien av langsiktig og fri kunnskapsutvikling. Det har vært mye debatt om hva slags kunnskap Norge trenger i fremtiden. Diskusjoner om hvilke studier som er «nyttige» og «unyttige» har ofte et kortsiktig markedsperspektiv. Når man legger et slikt nytteperspektiv til grunn, står mange disiplinfag for fall. Deres økonomiske verdi er ikke like lett å få øye på som for eksempel profesjonsutdanninger. Men det er disse som utgjør grunnlaget for profesjonsfagene. Disiplinkunnskap gjør det mulig å reflektere og utvikle profesjonsstudiene i møte med samfunnsutfordringer. Universitetene trenger slike studier som er uavhengige, som ikke kun svarer til kortsiktige nytteperspektiver. Selv om noen fag opplever svingninger i søkertallet, bør ikke det brukes mot dem. Både krigen i Ukraina og pandemien har vist oss hvor viktig og nødvendig grunnforskning er for samfunnets beredskap og krisehåndtering. Finansieringen av nødvendig faglig beredskap kan ikke overlates til eksterne aktører eller markeder, noe som vil skje dersom man beveger seg i retning av foretaksmodellen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

For det tredje finnes det lokale forhold styret bør ta på større alvor. UiA har i dag et fortrinn ved at vi er store nok til å dyrke sterke fagmiljøer, samtidig som den enkelte ansatte kan ha reell innflytelse på organisasjonens retning og profil. Undersøkelser viser at universitetsansatte opplever tap av eierskap og medvirkning i organisasjonen når ledelsen ikke kommer innenfra fra sektoren selv. Istedenfor å styre mot et slikt tap, bør UiA diskutere hvordan universitetet i en tid med sterk økonomisk styring kan gjøres enda mer demokratisk. Kan man forbedre dagens ordning og sikre at en demokratisk valgt rektor får større innflytelse over organisasjonen? Kanskje bør også fakultetenes dekaner velges av de ansatte?

I stedet for å presse gjennom en omkamp om egne vedtak bør UiA-styret utrede hvordan dagens ordning kan gi de ansatte større opplevelse av medvirkning og eierskap til organisasjonen.

Listen over alle som har underskrevet innlegget finner du her.