Debatt ● Nikolai Østgaard og Dieter Röhrich
Universiteter og eksportlisens
— Å invitere årets vinner av Nobels fredspris, fysikeren Narges Mohammadi, til et vitenskapelig foredrag ved vårt universitet ville vært helt umulig. Det nye regelverket for eksportkontroll sprer mistenkeliggjøring og mistillit.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge har innført et regelverk for eksportkontroll som også omfatter kontroll av kunnskapsoverføring — kunnskap som kan tjene til å utvikle et lands militære evne, og kunnskap som anses å ha en militær anvendelse, som overføres til utenlandske borgere og virksomheter.
Praktiseringen av regelverket har vist seg å ha alvorlige konsekvenser for universitetene og forskning. Det må altså søkes om eksportlisens for å ansette eller bare invitere forskere og studenter fra enkelte land; f.eks. å invitere årets vinner av Nobels fredspris Narges Mohammadi — hun er fysiker — til vitenskapelig foredrag ved vårt universitetsinstitutt ville vært helt umulig.
Dette er en norsk oppfølging av de amerikanske International Traffic in Arms Regulations (ITAR) fra 1976, men mye strengere anvendt etter 1999, som i mange år har vært til hinder for vitenskapelig samarbeid med land som anses som fiender. I USA er dette nå supplert med Export Administration Regulations (EAR). Mens ITAR begrenser seg til militær-relaterte produkter og tjenester, inkluderer EAR både kommersielle og militære anvendelser.
Den norske eksportlisensen følger slavisk i dette sporet — i motsetning til håndteringen i mange andre vestlige land. Det er Kina, Iran, Russland og Pakistan som er pekt ut som de mest fiendtlige land, men i praksis gjelder det alle land som ikke er medlem i EU eller NATO.
Den norske eksportlisensordningen representerer en sterk innsnevring av universitetenes frie stilling og mulighet til å etablere samarbeid med forskere fra alle land i verden.
Østgaard og Röhrich
Liksom ITAR/EAR representerer den norske eksportlisensordningen en sterk innsnevring av universitetenes frie stilling og mulighet til å etablere samarbeid med forskere fra alle land i verden. Istedenfor å være en arena for akademisk frihet, åpenhet og samarbeid skal universitetene inn i det fiendebildet som USA, PST og UD definerer. Universitetene forlater med dette også ideen om at våre forskningsresultater skal være fritt tilgjengelig. Så i motsetning til bl.a. FNs 17 bærekraftsmål — å fremme utvikling — skal vi altså hindre alle land utenom EU og NATO å skaffe seg kunnskap, teknologi og ekspertise for å nå disse målene. Dette er fullstendig i strid med hva et universitet skal være.
Vi som vitenskapsfolk blir pålagt å ekskludere oss selv fra samarbeid med noen av de dyktigste forskerne i verden, noe som selvfølgelig rammer norsk forskning. Vi skal opplæres til å anse enhver kineser, iraner, russer og pakistaner pluss resten av landene som ikke er med i EU og NATO som om de er potensielle militær- eller industrispioner. Men en åpenbar følge av denne ordningen er i alle fall at vi blir alle dradd inn i en krigsforberedende tankegang, der internasjonalt samarbeid skal erstattes med mistenkeliggjøring og mistillit.
Om hensikten er å forhindre spionasje er jo dette en veldig ressurskrevende måte å gjøre det på, med alvorlige og vidtrekkende skadelige konsekvenser. Det må da finnes mer effektive måter å avsløre spioner på?
