Universitetene kan bedre!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge får på papiret stadig flere universiteter, og fortsetter denne utviklingen er det snart ikke offentlige høyskoler igjen i Norge, kun en håndfull private. Mange har advart mot denne utviklingen, som langsomt har tømt universitetsbegrepet for innhold.

I norsk sammenheng bygger denne utviklingen for en stor del på Stjernø-utvalget (NOU 2008:3), som i sin tid gikk inn for å dele Norge inn i soner med ett stort universitet i hver sone. Utvalget mener at det som skiller universiteter fra høyskoler ikke er hvilke fagområder og utdanninger som finnes på stedet eller graden av indre selvstyre, men størrelsen på lærestedet målt i antall studenter.

kvalitet

Hagtvet: — Studenter må utfordres, ikke kjæles med

Nå lever vi med konsekvensene av dette utvalgets sterkt reduktive idé om hva et universitet bør være. Høyskoler som tilfredsstiller lovgivers minimumskrav til hva et universitet er, får lov til å smykke seg med nye navneskilt og logoer, men får ikke ressurser til å utvikle solide tradisjoner for internt demokrati og reell tverrfaglighet.

Det ville imidlertid overraske meg mye om det selvtilfredse og selvgratulerende lag av sjefer ved nye norske universiteter skjønner rekkevidden av det de gjør. Og de som forsøker å advare mot utviklingen blir som regel møtt med øvrighetens nedlatende smil. 

Vi som befinner oss på grunnplanet holder som regel kjeft, for det nytter sjelden å si fra likevel.

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor

Norske universiteter, også de nye, kunne imidlertid vært vesentlig bedre. I lang tid har de nemlig blitt utsatt for sabotasje ovenfra. Kontrollerende og detaljfokuserte politikere, byråkrater og mer lokale sjefer har gradvis tømt lærestedene for livskraft og intellektuell temperatur. I tillegg har de kjørt universitetene ut i et økonomisk uføre som det vil ta tid å rette opp i. De har drastisk redusert vår evne til å bidra positivt til samfunnets og menneskehetens videre framgang.

Lærere og studenter blir i stedet sendt ut i en stadig mer absurd byråkratisk runddans. Det selvstyrte læringsfellesskapet er i ferd med å forsvinne inn i historiens tåke, mens nye generasjoner studenter og yngre universitetslærere knapt vet at det finnes et alternativ. Alt de kjenner er det gjennomadministrerte og toppstyrte rutineuniversitetet.

Skal norske universiteter reise seg igjen etter tiår med mislykkede eksperimenter og ukritisk tro på byråkratisering og stadig mer egenmektige sjefer, så må det tas drastiske grep. På grunnplanet holdes både lærere og studenter tilbake av en dysfunksjonell og kontraproduktiv styringsideologi som fullstendig dominerer høyere utdanning i Norge. Fem tiltak må vurderes straks:

1. Legg ned forbud mot ansatte ledere. Skal norske universiteter, nye og eldre, nå sitt potensial må de få tilbake sitt demokratiske selvstyre. Valgte ledere med lojalitet til lærestedet må erstatte ansatte ledere som først og fremst har lojalitet til hverandre.
   
   
2. Gi lærere og studenter mer frihet. For mye tid går med til å tilfredsstille stadig flere byråkratiske rutiner med det absurde navnet «Kvalitetssystemet». Slipp kreftene løs, gi både lærere og studenter lov til å utvikle lærestedene nedenfra.
   
   
3. Styrk de videregående skolene. La de studieforberedende utdanningsprogrammene bli nettopp det, studieforberedende. Det er de ikke i dag. For mange nye studenter mangler nødvendig skrivetrening og leseferdigheter.
   
   
4. Gjeninnfør forberedende prøver. For mye av undervisningen går med til å gjenta det grunnleggende. For mange studenter er ikke øvet i vitenskapelig tenkning, som de trenger for å lykkes med studiene. Forberedende prøver vil hjelpe ungdom til å se hva slags utdanning og yrkesliv de har evner og anlegg for.
   
   
5. Gi universiteter og høyskoler mer selvstyre. Flytt beslutningene nærmere studenter og lærere. Pengene må i større grad fordeles til lærestedene, i stedet for å sitte fast på toppen av systemet. Forskningsrådet, Norges dølleste hasardspill, må legges ned og pengene kan fordeles direkte til lærestedene og forskningsinstituttene.
   

Politikerne burde vite hva som må gjøres, om de virkelig ønsker mer fra investeringene i høyere utdanning og forskning. Men tør de ta kampen mot et selvrekrutterende oligarki av sjefer og byråkrater, der selvbildet ofte ikke står i stil med evnene? Våger de å demokratisere høyere utdanning i Norge?

Debatt ● Gautvik, Hagtvet, Sand, Solbakk, Storm og Tjora

Skjult forfall i akademia