Universitetene er ikke et middel for politikere

Medlemmene av New University Norway (NUN) har vært opptatte av å sette ord på tåkeleggingen av den nyliberale styringspolitikken i akademia. Små drypp av mål- og resultatstyring finner mange ulike veier inn i utdanningsorganisasjonenes dagligliv, og ofte er det ansatte og studenter som betaler prisen for statlig ideologi om liberalisering, markedsutsetting, innsparing, styring og effektivisering. Dersom vi implementerer et system hvor arbeidslivsrelevans er et mål i seg selv, truer vi universitetenes rolle samfunnsutviklingen.

Det er allerede blitt reist spørsmål om hvordan dette skal kunne måles. Instrumentelle syn på kompetanse gir ikke rom for kritiske arbeidstakere som kan utfordre arbeidslivet og bidra til nyskaping gjennom sine egne vurderinger av hva som er relevant utdanning, og hvordan de kan benytte denne i et arbeidsliv som stadig endrer seg. Fremtidens jobber er ikke predefinert, og derfor bør ikke UH-sektoren styres etter slike betenkelige styringsmål. Vi finner kronikken av leder for Norsk Studentorganisasjon, Marte Øien, svært illustrerende for utfordringene med denne hestehandelen om UH-sektorens premisser i fremtiden.

Debatt: Roy Steffensen (frp)

Flere bør ta fagskole og færre bør ta andre studier

En utfordring etter strukturreformen er sammensmeltingen av høgskoler og universiteter, som historisk sett har hatt ulike samfunnsoppdrag. Mens høgskolene i større grad har vært styrt av rammeplaner og profesjonsutdanningenes forpliktelser om å produsere en jevn tilgang av fagpersonell til spesifikke yrker og sektorer, har universitetene hatt disiplinfagene, som tjener ulike samfunnsformål gitt samfunnets behov. Politikerne i Ap, Sp og Frp, som foreslår en slik innsnevring av universitetenes oppdrag, viser ikke tilstrekkelig forståelse for den historiske og samfunnsmessige betydningen av universitetenes frihet til å selv definere og styre sin virksomhet. Fagområdenes selvstendige utvikling er helt sentralt for å forstå denne delen av samfunnsoppdraget, som også handler om å utvikle kritisk forskning på økonomiske og strukturelle maktallianser og konsekvensene av disse. Universitetene fungerer derfor også som en kritisk motvekt til de til enhver tid gjeldende politiske ideer som er populære, også til New Public Management-ideologien som er gjennomsyret med mistillit til alle offentlige virksomheter, noe ABE-reformen også vitner om.

Fra 2015 kuttet FHI 22 stillinger i smittevernberedskap begrunnet av blant annet føringer fra Helse-og omsorgsdepartementet. Lite visste de da at våren 2020 ville smittevernberedskap være ekstremt aktuelt på grunn av korona-krisen. En viktig lærdom fra dette er at ingen av oss kan spå fremtiden, men universitetene kan utdanne studenter som har nok verktøy i sin kompetanse til å kunne omstille seg til andre type arbeidsoppgaver enn de predefinerte. Om vi skal ta budskapet som ligger i NTNUs motto «Kunnskap for en bedre verden» på alvor, innebærer det at universitet må få tillit til at hvert fagmiljø selv kan utvikle studieportoføljene sine gjennom egne vurderinger og kvalitetssikrende prosesser, uten å være styrt av politiske forventninger om hva som er relevant kompetanse.

Vi vet fra før at finansieringssystemet er en effektiv styringsmekanisme for politikerne som endrer hverdagen til de ansatte på universitetene. Tellekantsystemet er en slik styring, hvor man telles i kandidatproduksjon og publikasjonspoeng og blir belønnet deretter. Dette gjør at strategiene på fakultetene og instituttene gjenspeiler forventningene om økt publisering, mens den enkelte forsker hele tiden tvinges til å være oppmerksom på sin egen h-ideks. Et samarbeid med næringslivet er viktig og givende både for forskere og studenter, men det er ikke næringslivet og politikere som skal definere utdanningsinnholdet til studentene.

Vi frykter en framtid hvor krav til arbeidslivsrelevans gjør at utdanningene begynner å tilpasse undervisningen slik at kandidatene skal formes for jobber de ikke får brukt sitt potensiale i. Veien ut i arbeidsliv kan for mange være en lengre prosess, og her er det ikke et én til én- forhold mellom utdanningen og den karriereveien den enkelte ender opp med å ta. Dette er ikke en svakhet, men heller en styrke. Det innebærer at kunnskapen og kompetansen finner nye veier ut i markedene, og skaper nye muligheter og overføringer av perspektiver fra vitenskapens felt til næringslivet. Denne overføringen må finne sted gjennom at studentene selv bestemmer hva de ønsker å studere, og deretter selv definerer hvor og til hva denne kompetansen er relevant for. Vy kan ha bruk for filosofer, DnB for geografer og politikken kan ha bruk for sosialantropologer. Kompetansen handler både om hva de ulike utdanningene inneholder, men også hvordan menneskene som studerer i ettertid finner kunnskapen og ferdighetene meningsfulle i møte med et mangfoldig arbeidsliv. Ikke bare vil det være metodisk utfordrende å definere og måle arbeidslivsrelevansen, det er stor fare for at man ender opp med et system som ikke passer mange av utdanningene universitetene tilbyr. Et finansieringssystem som belønner arbeidslivsrelevans er dessuten bedre tilpasset profesjonsutdanninger, hvor mange tross alt har søkt seg inn på utdanningen fordi de visste hva de ville jobbe med. Men også profesjonene kan og bør finne på å søke jobb i andre bransjer enn de er tiltenkt.

Finansieringssystemet for høyere utdanning kan ikke være en kanal for å få gjennomslag for styringsideologi og partipolitikk. Da er vi over i et farlig landskap, hvor politikere bestemmer hva den viktigste kunnskapen til enhver tid er og bestiller arbeidstakere etter sitt eget forgodtbefinnende. Vi i New University Norway og ProtestPub har tatt initiativ til debatt om universitetets rolle i samfunnet siden fusjonen ved NTNU. Våre medlemmer har vært aktive i debatten om nyliberal styringspolitikk på universitetssektoren. Denne uken skal NTNUs styre behandle høringsinnspill til den nye UH-loven på et ekstraordinært styremøte. Vi krever at styret ved NTNU tar avstand fra forslaget om arbeidslivsrelevans. Vi oppfordrer alle aktører i sektoren til å kjempe for et fritt akademia og et demokratisk universitet.