Unge menn som meg har ett oppgjør å ta med oss selv og rasisme

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg har selv gått med den innstillingen om at rasisme ikke er normalt i Norge. Det er først nå de siste ukene jeg virkelig har spisset ørene, og hørt direkte kvalmende utsagn om mennesker som ikke er hvite. «Det var bare kødd da, bro» og «Jeg hadde jo ikke sagt det direkte til en mørk person da».

Jeg kan heller ikke si at jeg er uskyldig fra å si rasistiske utsagn, for det tror jeg det er svært få mennesker som kan. Det du sier trenger ikke å ha en ufin intensjon, men kan høyst sannsynlig bli oppfattet negativt. Som en hvit gutt, oppvokst i ett «hvitt miljø», har jeg ofte vært blind for den urettferdigheten jeg er med på å la fortsette og eksistere. Her må man erkjenne at det trengs en forandring.

På en fest for noen få uker siden hørte jeg en ukjent gutt si at innvandrere er eklere mennesker enn hvite nordmenn. Jeg ble bokstavelig talt sittende å måpe. Han la selv merke til at stemningen ble rar og han fikk ingen positiv reaksjon av de rundt i rommet. Jeg måtte personlig fortelle han hvor uenig og hårreisende kommentaren var, men til ingen nytte. Eller var det til ingen nytte?

• Les også: Tusener av akademikere går til streik mot rasisme i dag

Norge er ikke verdens mest rasistiske land, men vi har en stor jobb å gjøre vi også. Rasismen lever fortsatt i norske gater, skoler og hjem, og den finnes fordi vi lar den eksistere. Det ser ut som om likegyldighet heldigvis er nedadgående, men vi må virkelig ta rasismen ved roten. Det hjelper ikke lenger å sitte stille og se på den urettferdigheten lenger. Gutter som meg må tørre å si fra, innrømme at rasisme finnes og forbedre oss.

Det finnes ikke noe annet riktig alternativ.