Underlige påstander i viktig debatt

I et artikkel i Khrono står det at Simula-direktør, Kyrre Lekve, mener at «realiteten er at SFF-kontraktene i svært liten grad har bidratt til å etablere varige internasjonale toppforskningsmiljøer.» (SFF: Sentre for fremragende forskning. red.mrk)

Et svært underlig utsagn og det er direkte feil. Et annet oppsiktsvekkende utsagn, som til og med har havnet i Stortingets spørretime er; «Regjeringen mangler virkemidler for utvikling av varige toppforskningsmiljøer.» Vi vil også kommentere dette utsagnet, med referanse til et innlegg av fire professorer i Dagbladet 27. februar 2018.

Hva menes med varig?

Vi regner med at ingen mener at «varig» betyr «evig», men at det referer til et behov for å etablere, utvikle og dyrke forskningsmiljøer i et perspektiv på 30-40 år og kanskje enda lengre.

De fleste, trolig alle, Sentre for Fremragende Forskning (SFF) som etableres kommer ut av forskningsmiljøer, herunder forskningssamarbeid på tvers av institusjoner, som allerede før de får SFF-status har levert forskning på høyt internasjonalt nivå. Tidshorisonten for en oppbygging mot et SFF vil selvfølgelig variere, men vi vet at miljøer som lykkes i konkurransen er bygget opp gjennom mange år. Søkere som får innvilget sin SFF-søknad er enten allerede et etablert toppforskningsmiljø eller godt på vei mot å nå sitt potensial som et varig toppforskningsmiljø.

Hva er et toppforskningsmiljø?

Det er vanskelig å definere presist hva som skal til for å være et toppforskningsmiljø, men det finnes noen klare indikatorer. Et toppforskningsmiljø kjennetegnes ved at det konkurrerer godt på de åpne og svært konkurranseutsatte arenaene i Norges forskningsråd og EU, de publiserer jevnlig i de mest velrennomerte internasjonale tidsskriftene, de utdanner nye fremragende forskere og de har omfattende interaksjon med toppforskere fra andre deler av verden. Andre kriterier kan også anvendes, men med god uttelling på disse kriteriene er det overveiende sannsynlig at et forskningsmiljø vil kunne sies å være et toppforskningsmiljø.

Solid støtte løfter miljøene

Forskningsmiljøer med SFF-status mottar solid finansiell støtte i 10 år, noe som i sin tur løfter disse miljøene ytterligere. Spørsmålet er hva som skjer når disse midlene forsvinner etter endt SFF-periode? Det er kun 5-6 år siden de første SFFene gikk ut av sin SFF-periode, men mye tyder på at SFF-kontraktene i stor grad har etablert varige internasjonale toppforskningsmiljøer.

Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitet i Oslo (UiO) fikk to SFFer som startet i 2003 (SFF I), to i 2007 (SFF II) og ett i 2013 (SFF III), og vi starter fem (hvorav vi er vertskap for to) i 2018 (SFF IV). De fire første har nå gått ut av sin SFF-periode, og vi vil knytte noen kommentarer til disse.

De to første, Centre of Matematics for Applications (CMA) og Physics of Geological Processes PGP), som gikk ut av SFF-ordningen for 5-6 år siden, tilfredsstiller i dag alle kriteriene over og fagmiljøene som etablerte disse må kunne anses for fortsatt å være toppforskningsmiljøer. CMA har gitt et betydelig løft for Matematisk institutt ved UiO og dette instituttet har tatt godt vare på miljøet som ble bygget opp gjennom SFFen.

PGP var «fødested» for et nytt Senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo som ble etablert i 2013 og har siden da utviklet seg videre. I januar i år oppsto et nytt forskningssenter ved UiO, Njord, basert på PGP og et av våre nye SFF som starter nå – et SFF vi har sammen med NTNU. I tillegg har begge sentrene bidratt sterkt i utviklingen av utdanning ved Universitetet i Oslo.

SFFene skaper varige miljøer

Det er selvfølgelig en betydelig utfordring å fase inn aktivitet når en stor bevilgning blir borte, men Lekves påstand om at SFF-kontraktene i liten grad har bidratt til å skape varige internasjonale toppforskningsmiljøer er, i det minste for disse to tilfellene, direkte feil. Vi skal ikke gå gjennom alle de andre SFFene fra første SFF-tildeling (SFF I), men det vil forundre meg om ikke Universitetet i Bergen og NTNU vil mene noe i nærheten av det samme som oss når det gjelder henholdsvis Bjerknes-senteret og «Moser»-senteret. Dette er to SFFer fra første tildeling som vi definitivt oppfatter som toppforskningsmiljøer i dag og som begge ble avsluttet som SFFer i 2013.

Rett nok fikk «Moser»-senteret et nytt SFF i 2013, men dette viser bare at de beste eksisterende SFFene er konkurransedyktige i nye søkerkonstellasjoner. For å legge til rette for fremvekst av nye SFFer hadde Forskningsrådet i 2013 krav om endret fokus ved søknad fra eksisterende SFF, men har siden gjort det enklere å søke nytt SFF for et eksisterende senter. Dette bekreftes ved at i SFF IV (2017) kom søknadene fra fire av UiOs 10 finalister fra miljøer som allerede hadde vært SFF siden 2007 (SFF II). To av disse ble innvilget. Vi mener at en åpen konkurranse hvert 10. år er et sunnere kriterium for fornyelse av SFF-status (og finansiering) for et toppforskningsmiljø enn en potensielt lukket, og meget vanskelig, evaluering, f.eks. hvert 5 år.

For tidlig å mene mye

Det er selvfølgelig for tidlig å mene mye om effekten av de to av våre sentre som gikk ut av sin SFF-perioden i 2017, men fremtiden ser lovende ut, både for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) og Centre for Theoretical and Computational Chemistry (CTCC). Det siste senteret har vi hatt sammen med Universitetet i Tromsø. CTCC har til og med blitt videreført i et nytt SFF med nye tema fra 2018, også det senteret sammen med Universitetet i Tromsø. Dette, i seg selv, er en klar bekreftelse på at dyktige forskere i samarbeid med sin institusjon har maktet å etablere et varig internasjonalt toppforskningsmiljø. I tillegg kan jeg nevne at både CEES og CTCC har bidratt sterkt i vår utdanning, bl.a. illustrert ved at vi fremmer CEES, meget fortjent, til læringsmiljøprisen på Universitetet i Oslo for 2018. Disse senternes bidrag i utviklingen av utdanningen er i et langsiktig perspektiv ekstremt viktig.

Universitetene som redskap for langsiktighet

Så til påstanden om at regjeringen mangler virkemidler for utvikling av varige toppforskningsmiljøer. Dette er feil, og svaret er både enkelt og vanskelig. Virkemidlene er kort og godt universitetene. Det har vært og er universitetenes oppgave å etablere, utvikle og dyrke toppforskningsmiljøer. At dette er en krevende oppgave er opplagt, men vi er i Norge så heldige at vi har SFF-ordningen som hjelper oss i dette arbeidet. De justeringer og erfaringer Forskningsrådet og vertsinstitusjonene har gjort underveis gjør denne ordningen godt egnet til å bygge og vedlikeholde verdensledende fagmiljøer.

Hvis vi skulle be om noe vil vi anbefale regjeringen om å utvide SFF-ordningen og andre eksisterende ordninger som støtter opp under langsiktig grunnleggende forskning. Historien har vist at grunnleggende langsiktig forskning ved universitetene er en god investering, ikke minst fordi forskning ved universitetene er sterkt koblet til høyere utdanning og universitetenes produksjon av kandidater i eller nær forskningsfronten.​