Står mot hverandre om hva som er best for å sikre topp forskning

Stortingsrepresentant Nina Sandberg har fremmet en interpellasjon til forsknings- og høyere utdanningsministeren om hvordan man best skal satse på fremragende forskning.​​

— Fremragende forskningsmiljøer er blant hovedsatsingene i Stortingets langtidsplan for forskning og høyere utdanning, men Norge har for få forskningsmiljøer i verdenstoppen, skriver Sandberg og fortsetter:

— Regjeringen mangler virkemidler for å utvikle varige toppforskningsmiljøer, skrev nylig fire professorer i Dagbladet. De peker på at sentrene for fremragende forskning har vært vellykket, men at styrings- og finansieringsregimet vanskeliggjør finansiering ut over ti år.

Og Sandberg avslutter:

«Liknende problematikk ligger under 15 forskningsmiljøers nylige opprop for mer langsiktig finansiering av europaforskning. Korte horisonter vanskeliggjør langsiktig planlegging, gjør kompetansemiljøene sårbare, og tapper krefter. For å rekruttere de beste, trengs faste stillinger og tidsperspektiv bestemt av vitenskapen, ikke prosjektlengden. Hva vil statsråden gjøre for å bevare og utvikle toppforskningsmiljøene våre?»

Reviderer langtidsplanen for forskning

I 2017 reiste Torbjørn Røe Isaksen og statssekretær Bjørn Haugstad rundt for å hente innspill til sitt arbeid med å revidere langtidsplanen for forskning.

Planen skal revideres ferdig denne våren og legges fram for Stortinget til høsten.

Se også: Alle høringsinnspill her

Etter jul har det i forskningsmiljøene særlig vært debatt rundt hvordan man best kan satse på fremragende forskning.

NTNUs Edvard Moser og Nils Christian Stenseth ved Universitetet i Oslo, skrev en kronikk i Aftenposten i 2017 om hvordan de mente man best kunne satse langsiktig.

I januar 2018 tok Forskningsrådets direktør, John-Arne Røttingen, opp tråden i et innlegg i Khrono.

Les også:

• Vil beholde konkurranse på fremragende støtte til forskning
• Kortsiktig fra Forskningsrådet om langsiktighet i toppforskning

Nå har debatten blusset opp igjen i Dagbladets spalter. Rektor på Universitet i Oslo, Svein Stølen, forsvarer Røttingens standpunkter, mens Moser og Stenseth blant annet har fått med seg forskningsenteret Simula i debatten på sin side.

Lang, lang sikt eller konkurranse

Hva handler så debatten om? Dagens ordning med sentre for fremragende forskning (SFF) sikrer forskningsmiljøene en støtte på ti år, før de igjen må konkurrere om nye midler.

Dette synes toppforskerne er for kort tid, og de mener at hvis man bare organiserer støtten på denne måten, hindrer det framveksten av internasjonale toppmiljøer i Norge, og forklarer hvorfor vi per i dag har så få slike miljøer.

Røtttingen på sin side understreker at det at miljøene og sentrene utsettes for konkurranse hvert tiende år kanskje ikke er det verste, og at dette også vil sikre at nye forskere og miljøer kan slippe til.

— Det må skje noe med universitetene

Alexander Refsum Jensenius er nestleder ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse, et av Universitetet i Oslo sine sentre for fremragende forskning (SFF).

— Jeg er opptatt av at sentrene for toppforskning og miljøene rundt skal utvikles av og ved dagens universiteter, sier Jensenius, når vi spør om hva han tenker rundt debatten om langsiktighet og toppforskning.

— Det er svært viktig at forskningen skjer nært på utdanningen, men når det er sagt:

— Det må skje noe med dagens universiteter og hvordan de er organisert.

Jensenius trekker fram at silostrukturen ved institusjonene hindrer tverrfaglighet, og dermed gjør det svært vanskelig for topp internasjonale miljøer å vokse fram.

— Jeg ser støtten til Sentre for fremragende forskning som en super boost for svært gode fagmiljøer, men det er institusjonenes ansvar å sikre langsiktigheten utover de 10 årene man får støtte. Hovedutfordringen ved institusjonene er oppdelingen i fakulteter og institutter og manglende strukturer og incentiver for samarbeid på tvers. Det hindrer i dag god utvikling av forskning, men også utdanning, sier Jensenius.

— Svært få SFF-er som har blitt varige suksesser

Kyrre Lekve er viseadministrerende direktør på forskningssenteret Simula. Sammen med Nils Christian Stenseth, Edvard Moser og May-Britt Moser har Simula også engasjert seg i utspillene om en mer langsiktig satsing enn det man har blant virkemidler for å utvikle toppforskning av ypperste internasjonal kvalitet i Norge i dag.

— Vi snakker ikke her om å skrote dagens SFF-ordning. Vi snakker om et helt nytt tiltak ved siden av dagens SFF-ordning, sier Lekve.

Han trekker fram at realiteten er at SFF-kontraktene i svært liten grad har bidratt til å etablere varige internasjonale toppforskningsmiljøer.

— Man oppnår takket være støtten fra Forskningsrådet en kritisk masse så lenge man er SFF, men miljøet ramler sammen og smuldrer opp når denne støtten forsvinner, sier Lekve og fortsetter:

— Tiltaket vi foreslår er ment for de ytterste få prosjektene og miljøene som man ser har en internasjonal kvalitet helt utenom det vanlige. Slike miljøer må sikres langsiktighet langt utover et tiårsperspektiv.

«Eksempel på en god løsning»

— Men er ikke dette moderinstitusjonenes ansvar, slik vi eksempelvis ser med instituttet som er bygd opp rundt Edvard og May-Britt Moser?

— Det er alles ansvar, og instituttet du sikter til har faktisk både fra myndighetene og fra NTNU fått den tidsuavgrensede støtten som vi mener virkemiddelet vi etterlyser skal ha, svarer Lekve, og legger til:

— De er dermed også en god modell for at dette er et riktig og viktig tiltak, og at det vil fungere.

Lekve understreker at 10 år i forskningssammenheng er svært kort tid, og at han synes det er et trist motargument at det nye tiltaket vil ta midler fra allerede etablerte tiltak.

— Vi er også enige i at disse sentrene med toppforskning skal være nært knyttet til institusjonene og at de skal ha forpliktelser knyttet til studenter og undervisning. Koblingen studenter og forskere, og undervisning og forskning er svært viktig. Det er ikke et prinsipp vi ønsker å forlate, sier Lekve.

Langsiktighet for toppforskning

John-Arne Røttingen er direktør i Forskningsrådet. I sine innspill til langtidsplanen har han vært tydelig på at de ikke ønsker å utvide dagens SFF-ordning slik flere toppforskere fremmer ønsker og krav om.

Se også: ​Forskningsrådets innspill

Etter at debatten har gått både i januar og februar i litt ulike medier er Røttingen litt usikker på hvor uenige man egentlig er når det kommer til stykket.

— Det som står i interpellasjonen fra Aps Sandberg er vi alle enige om, nemlig at det er viktig å satse på toppforskning og at det er langsiktighet i denne satsingen, sier Røttingen.

Han trekker også fram at Forskningsrådet i sin strategi i større grad enn tidligere legger vekt på å kanalisere en større del av midlene gjennom sentre, der det er rom for dette og man finner det formålstjenlig, og at senter som støtteform vil bli brukt i tillegg innenfor de etablerte ordningene.

Evaulere uten konkurranse

— Men hvorfor er ikke det å lage en fremragende pluss-ordning som garanterer støtte over mye lengre tid enn 10 år, aktuell for deg?

— Det er flere grunner til dette. Det ene er at jeg mener at disse sentrene skal og bør utvikle seg innenfor dagens institusjoner. Det er universitetene som i dag representerer den store langsiktigheten. SFF-støtten er en boost til et fremragende miljø, og et slikt senter vil kunne utvikle seg stort og sterkt og også langsiktig i samarbeid med institusjonen der senteret har tilhold. Institusjonene har muligheter for å prioritere slike sentre innenfor sine strategier, mener Røttingen.

Han trekker for det den andre fram at han oppfatter måten motdebattantene legger opp til en evaluering på kan bli svært krevende:

— I dag er SFF-utvelgelsen konkurranseutsatt. Søkerne blir vurdert opp mot hverandre og det er rom for et visst antall sentre. Slik jeg oppfatter det ønsker man at etablerte sentre skal evalueres i forhold til om de har nok potensial i seg til å bli sikret permanent støtte utover dagens 10-års perspektiv. Dette blir krevende å gjennomføre, tror Røttingen, fordi:

— Det er vanskelig å definere hvor lista skal ligge istedenfor å la sentre konkurrere innenfor et gitt antall sentre.

«Institusjonen må sikre langsiktighet»

Røttingen er på sin side også opptatt av institusjonenes rolle med tanke på de utfordringene som Moser, Stenseth og Lekve setter på dagsorden.

— Slik vi ser det er det institusjonene som må sikre den langsiktige satsingen. Hvis og når et senter og et forskningsmiljø blir så fremragende at det bør videreføres som en særlig forskningssatsing bør det skje gjennom strategiske grep hos institusjonene, mener Røttingen.

Han trekker også fram at dagens løsning med SFF-ene også sikrer at nye generasjoner forskere og nye prosjekter har en sjanse til å nå opp og fram, men understreker også at det er åpnet opp for at etablerte sentre kan søke på nytt i konkurranse med andre.

— Det vil alltid være en begrenset pott som skal fordeles, hvis for mye bindes opp i etablerte sentre blir det mindre til de som kommer etter dagens toppforskere, sier Røttingen.

Universiteter vs toppforskere

«Å skille ut de beste forskingsmiljøene fra universitetene vil være et skritt i motsatt retning av hva sektoren ellers har gått i de siste årene – hvor målet har vært å bygge mer robuste forskningsmiljøer», skriver rektor på UiO, Svein Stølen og viserektor for forskning og internasjonalisering, Åse Gornitzka, i Dagbladet.

De trekker fram at dagens SFF-ordning har bidratt til å heve kvaliteten betydelig, at mange av miljøene har hatt internasjonal gjennomslagskraft.

Nils Chr. Stenseth, Edvard I. Moser, May-Britt Moser og Aslak Tveito, professor og leder av Simula senteret, understreker i sitt innlegg i Dagbladet at deres forslag ikke er et alternativ til SFF-ordningen.

«Tvert imot ønsker vi virkemidler som gjør det SFF-ordningen ikke klarer – å skape varige toppforskningsmiljøer – muligens med utgangspunkt i meget vellykkede Sentere for fremragende forskning. Når verken lærestedene eller Norges forskningsråd er godt nok i stand til å legge til rette for langsiktighet for de beste forskningsgruppene, går utfordringen til forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.»

Og de avslutter i sin kronikk i Dagbladet:

«Nybø bør benytte revideringen av langtidsplanen til å etablere egnede virkemidler for å bevare og utvikle toppforskningsmiljøer – utredningen av dette bør ikke overlates til Forskningsrådet.»