Forskning og utdanning må gå hånd i hånd

Ved et universitet skal forskningen understøtte undervisningen. Det er verken nostalgisk eller utdatert, men begrunnet i at universitetsutdanning skal ta utgangspunkt i aktuell og ny kunnskap.

«Et mantra i universitetsverden er at undervisningen skal være forskningsbasert», skriver Eva Grinde i Dagens Næringsliv 11.01 om «Nostalgi i akademia» og fortsetter: «Det antas å borge for undervisningskvalitet i seg selv. Påstanden er ikke særlig plausibel». Dette vitner om at Grinde forfekter et utdatert syn på forskningsbasert undervisning.

For det første må de pedagogiske virkemidlene og valg av undervisnings- og vurderingsformer som benyttes bygge på forskning om hva som faktisk fungerer. I disse dager gjør eksempelvis digitale verktøy sitt inntog i universitetsutdanningene. Ved Universitetet i Bergen har vi et mål om å være ledende innen digital læring og formidling og vi er bevisste på at dette påvirker hvordan vi underviser.

For at den omleggingen vi nå gjennomgår skal bli best mulig er det både ønskelig og fornuftig at arbeidet bygger på forskning om hvordan læringsutbyttet påvirkes. Vi håper derfor at den kommende stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning vil peke på at økt forskning om hva som fremmer læring er nødvendig og at det blir satset på Centre for the Science of Learning and Techology (SLATE) og andre slike fagmiljøer i tiden fremover.

Videre skal undervisningen utføres av aktive forskere for å sikre at kunnskapen som formidles har høy aktualitet. Det tar ofte lang tid før ny kunnskap finner veien til lærebøker. Undervisere uten tilknytningen til forskning vil derfor ha vanskeligere for å ha oversikt over kunnskapsfronten, noe som også vil prege undervisningen. «Alle vet at det både finnes topp forskere som ikke burde sette sin fot i en forelesningssal, og fantastiske forelesere som ikke har publisert en artikkel på flere tiår», skriver Eva Grinde.

Undervisningen på et universitet omfatter langt mer enn forelesninger og underviserne har stor frihet til å velge den mest hensiktsmessige undervisningsformen. Naturligvis er ikke alle toppforskere like egnet til å forelese, men de kan på den andre siden fungere utmerket i veiledning og gruppeundervisning. Selv fremragende forskere som ikke har auditoriet som sin favorittarena kan både virke inspirerende og motiverende i møte med studenter når de gir et blikk inn i forskningen de brenner for.

Til sist er det et viktig moment i forskningsbasert undervisning at studentene selv skal ta del i forskningen. Vel så viktig som fagkunnskapen de tilegner seg, er innsikten i forskning som analytisk og kreativ prosess. Det er kunnskap og ferdigheter som har stor overføringsverdi til andre arbeidsoppgaver de vil møte i yrkeslivet. Gjennom å inkludere studentene i det akademiske fellesskapet vil man kunne motivere og inspirere til videre faglig arbeid, samtidig som den faglig-sosiale dimensjonen også vil kunne bidra til å forebygge frafall i studiene.

I Dagsavisen kunne man 17.01 lese om en undersøkelse utført av Sentio på oppdrag fra Norsk Studentorganisasjon (NSO) som forteller at «Studentene får ikke forske». Undersøkelsen viser at andelen studenter som har deltatt i forskning selv, eller som har hatt muligheten til å delta, er høyest ved de tradisjonelle universitetene. Like fullt er ikke tallene tilfredsstillende og universitetene må bli dyktigere til å inkludere studentene i forskning.

Forskning – slik vi kjenner den fra universiteter – må ikke nødvendigvis foregå ved universiteter. Både i Frankrike og i Tyskland har man offentlige forskningsinstitutter som står for en betydelig del av den grunnleggende og nysgjerrighetsdrevne forskningen. I Russland og Kina har man vitenskapsakademier med omfattende nettverk av forskningsinstitutter. Forskningen de utfører står ikke tilbake for noe universitetsforskning; ulempen er at studenter ikke får ta del i eller kommer i kontakt med forskningen.

Statssekretær i det svenske utdanningsdepartementet, Karin Röding, uttrykte stor bekymring under Kontaktkonferansen til Kunnskapsdepartementet nylig, for at forskning og utdanning i økende grad glir fra hverandre. Det er en bekymring man kan forstå ettersom forskningen skal og må understøtte utdanning ved universiteter.

I motsetning til hva Grinde later til å tro, så er vi ikke av den oppfatning at en solid forskningsbase i seg selv borger for høy undervisningskvalitet. Derfor arbeider vi med undervisnings- og vurderingsformer som aktiviserer studentene i større grad enn hva den tradisjonelle forelesningen evner. Vi arbeider for økt samarbeid med arbeidslivet om praksis, for at studentene skal ha tilgang til egen mentor, og en meritteringsordning for fremragende undervisere er etablert. Dette er tiltak for økt kvalitet i utdanningene som vi også har spilt inn til Meld. St. 16 (2016–2017) – Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Det er begrenset hva vi vet om kunnskapsbehovet 20 år frem i tid. Vi vet imidlertid at svært mange arbeidsoppgaver, slik vi kjenner i dag, vil være sterkt endret eller borte. Da må vi altså evne å utdanne for en fremtid vi har lite kjennskap til. Gjennom våre forskningsbaserte utdanninger utvikler kandidatene generiske ferdigheter som setter dem i stand til å identifisere fremtidens problemstillinger, og ikke minst finne løsninger på disse.

Forskning handler nettopp om å utvikle kunnskap for fremtiden og vil i større grad enn noen gang forme arbeids- og samfunnsliv. Da vil det være et formidabelt feilgrep å skille forskning og utdanning.

Innlegget er først publisert på Olsens blogg