TTO-debatten er et sidespor

Nylig ble arbeidsfordelingen mellom Forskningsrådet og Innovasjon Norge for Horisont Europa lansert som et resultat av virkemiddelgjennomgangen. Men fortsatt gjenstår mye før vi får hele økosystemet på plass. Vi har sett mange ytringer i ulike medier den siste tiden om Technology Transfer Office (TTO) tilknyttet universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Det har blitt stilt spørsmål ved om resultatene de leverer holder mål og hvorvidt de er hensiktsmessig organisert og finansiert. Men ensidig diskusjon om TTOene er en avsporing fra og forenkling av det mer grunnleggende spørsmålet om hvordan Norge bedre kan utløse potensiale til verdiskaping fra forskning og den kunnskapen som UH-sektoren besitter.

En Damvadrapport fra 2017 viste større omsetning og investeringer og flere ansettelser hos næringsliv som samarbeidet med forskningsmiljø ved NTNU sammenliknet med de som ikke hadde slikt samarbeid. Tilsvarende effekter er påvist for næringsliv som samarbeider med andre nordiske teknologiske universiteter. Innovasjonsøkosystemet for samarbeid mellom akademia og næringsliv fungerer godt i dag, med gode virkemidler som blant annet SFI/FME- ordningen, som støtter opp om kunnskapsoverføringen mellom næringsliv og forskningsmiljø. Disse og tilsvarende ordninger må derfor videreføres og økes i omfang.

En kunnskapsoppsummering som nylig ble overlevert Kunnskapsdepartementet fra NTNU, viser at universitetenes viktigste bidrag til omstilling er gjennom samarbeid med arbeidslivet og gjennom utdanning av kandidater med fremtidsrettet kompetanse og kunnskap, mens det bare er en forholdsvis liten andel av innovasjonsbidraget fra UH-sektoren som er synlig gjennom nyetableringer og lisenser. Men når norske universiteter forsker for omlag 23 milliarder kroner årlig, er det åpenbart at potensialet for kommersialisering og innovasjon gjennom ny-etableringer og lisenser er større enn det sektoren evner å utløse.

I UH-sektoren er det et stort omfang av fri uavhengig forskning som har stort potensiale til mer innovasjon og verdiskaping. Det er ikke uvanlig at det nettopp er fra enkelte av disse miljøene de radikale innovasjonene har sitt opphav. Men virkemidlene vi har i dag er ikke strukturelle og slagkraftige nok og er heller ikke designet for å utløse potensiale fra bredden av forskningsresultatene som genereres. Virkemidlene blir brukt av for få, og dekker heller ikke hele verdikjeden i tilstrekkelig grad. For sannheten er at en forsker ikke bare skal komme seg gjennom én dødens dal, men to for å omsette forskningsresultater til innovasjon; Først må forskningsresultatene realiseres, vurderes og konkretiseres til en mulig kommersialiserbar ide som kan gi grunnlag for en tjeneste, patent, lisens eller bedriftsetablering (dal 1). Videre må skalering i markedet til for virkelig å skape verdi (dal 2).

Den gjennomsnittlige forskeren må i prosessen bevege seg utenfor komfortsonen som også oppleves som et sidespor i karriereløpet. Det er derfor få akademikere og forskere som bedriver ekstremsporten innovasjon i UH-sektoren. Sluttspurten med gjennomgangen av virkemidlene må derfor ikke bare bli en debatt om organisering av aktørene og fordeling av oppgaver og virkemidler, men også inkludere en vurdering om vi faktisk har de rette virkemidlene for å utløse potensialet for verdiskaping og innovasjon fra forskning i UH-sektoren.

Det er forholdsvis stort politisk fokus i virkemiddelgjennomgangen på tilførsel av kapital og skalering av nyetableringer (dal 2). Dette er viktig, men vi trenger også mer innsats på å bygge broen over den første dalen, både for å finne flere ideer til innovasjon fra forskning, men også for å finne ideer med større potensiale for skalering. FORNY og STUD-ENT er særdeles gode og viktige virkemidler som må videreutvikles og økes i omfang. Men dette er heller ikke tilstrekkelig for å dekke hele prosessen, spesielt ikke i tidlig fase, der risikoen er svært høy. Både ved NTNU og UiO har vi brukt midler til tidlig-tidligfase ideutvikling fra forskning fordi slike virkemidler ikke eksisterer i dagens støtteordninger. Det er et stort behov for virkemidler som i større grad og mer systematisk henter ut flere ideer til innovasjon fra forskningsresultatene som genereres i fagmiljøene, det vil si i pre-TTO fasen.

Les også:

Deler ansvaret for Horisont Europa mellom Forsknings­rådet og Innovasjon Norge

NTNU har derfor etablert strategisk program for kunnskapsbasert innovasjon (SKI) der 15 innovasjonsledere leter etter gullet i forskningsresultater i fagmiljøene. I tillegg tildeles studenter og ansatte midler fra NTNU Discovery for å utvikle umodne ideer slik at de videre kan søke om midler fra FORNY og STUD-ENT. UiO har tilsvarende etablert en strategisk plan, innovasjonsløftet, for å styrke innovasjonsarbeidet og etablert et overordnet innovasjonsråd. Flere universiteter har innført egne innovasjonsutvalg og tydeligere lederansvar for innovasjonsoppdraget. Men med universitetenes rammevilkår, egne midler og initiativ utløses bare en mikroskopisk del av potensiale for innovasjon fra forskningen i sektoren. Derfor må det fra virkemiddelapparatets side utvikles mer slagkraftige støtteordninger for å utvikle mer kompetanse og kapasitet og for å mer systematisk realisere innovasjon som en integrert del i fagmiljøene i sektoren. Vi trenger målrettede virkemidler mot UH-sektoren for å utløse potensiale for radikal nyskaping fra den langsiktige grunnleggende frie og uavhengige forskningen i tillegg til den næringsrettede, anvendte forskningen.

Det er lett å være enige i at det ikke kommer nok resultater fra TTO-virksomheten i Norge sett i lys av forskningsomfanget. Siden etableringen har TTOene i mange år vært det eneste virkemiddelet ved universitetene for å realisere nyetableringer fra sektorene. Dette har tradisjonelt vært en støttefunksjon for spesielt interesserte forskere, men ikke på langt nær tilstrekkelig til å utløse potensiale. TTO-funksjonen er i denne sammenheng bare en del av et større helhetlig økosystem, der kultur, rammebetingelser, insentiver og virkemidler må spille sammen for å utløse potensialet. Sektoren trenger virkemidler som målrettet gjør det mulig å grave frem gullet som TTOene kan foredle og skalere så kunnskapen omsettes til verdi og kommer flere til gode. TTOene besitter i dag ulik kompetanse og kapasitet.

UH-sektoren i Norge består av aktører med ulik størrelse og har varierende erfaring og kompetanse innen innovasjon. Det vil derfor være hensiktsmessig å samarbeide på tvers for å kunne benytte den beste kompetansen til å realisere innovasjonen innenfor de ulike fagområdene. Likevel er det avgjørende at TTO-funksjonen er en del av det enkelte universitets økosystem. Universitetene må i denne sammenheng ha autonomi til å velge hensiktsmessig organisering, utvikling og integrering av sin egen TTO-funksjon og samarbeide med andre TTOer der de finner det hensiktsmessig.