Barrierer i høyere utdanning må bygges ned, ikke opp

SAIH og NSO har for tiden en kampanje om hvor ille det kan gå om markedskreftene fritt får råde i høyere utdanning. University Inc, som kampanjen dreier seg om er et for-profitt universitet som deler ut grader til alle som kan betale.

Dette er satt på spissen, men er ikke langt unna virkeligheten for mange studenter i verden.

Andreas Gravdahl skriver i Khrono 15. mars at mer markedsstyrt utdanning og privatisering av universiteter ikke bare er uproblematisk, men også ønskelig. Som markedsliberalist er det naturlig at Gravdahl har dette synet, men jeg skal utrede hvorfor det er en suboptimal løsning og ødeleggende for mulighetene til de mindre privilegerte i samfunnet.

Det finnes flere versjoner av utdanningssystemer der skolepenger er vesentlig del av inntektsgrunnlaget. De mest naturlige å sammenligne med er Storbritannia og USA. I begge disse landene er studenter avhengige av å ta opp store lån for å kunne ta utdanning, ordningene er likevel ganske forskjellige.

I Norge er studielån blant de mest gunstige lån man kan ha. Dette er takket være Statens Lånekasse som holder rentene nede og det er muligheter for utsettelse av betaling. I USA er studielån kommersielt, rentene er høye og lånet kan heller ikke avskrives ved personlig konkurs.

USA har blant verdens høyeste avgifter for å studere. Naturlig vil sikkert noen si, da de har noen av verdens beste universiteter også. Men det er ingen sammenheng mellom kvaliteten man får og kostnaden. Flere for-profit universiteter tar omtrent like mye i avgifter som Ivy-league universitetene uten å tilby en brøkdel av deres kvalitet og jobbsikkerhet.

Obama-administrasjonen satte i gang mange tiltak for å begrense disse universitetene som regelrett utnytter studenter. Reguleringen blir nå reversert. Det er lite overraskende da dagens president selv sto for et av de verste eksemplene på profit-universiteter som lurer studenter. Trump university var omtrent like seriøst som University Inc.

I Storbritannia vil jeg påstå at man har relativt gode låneordninger, man vil oppnå en gjeld på rundt £ 50 000 etter en grad. Det som er interessant med Storbritannia, eller England for å være nøyaktig, er at studieavgift har et nasjonalt tak på £ 9 250 som har ført til at alle universitetene tar denne summen. Det koster dermed det samme å bli lærer eller lege.

Det er heller ikke noen som har vist til økt kvalitet som følge av avgiftene, det nærmeste er en nylig forskningsartikkel som sier at kvaliteten sannsynligvis ikke har sunket.

For å avklare noe om private universiteter så må institusjoner gjerne være det, det har vi også flere gode eksempler på også i Norge, for eksempel stiftelsen BI som leverer et godt alternativ til det offentlige tilbudet.

Det som er problematisk er når eiere skal ta ut profitt, og fortjenesten er drivkraften til utdanningstilbudet. Da kan man miste andre viktige aspekter med utdanning; som allmenn dannelse av befolkningen, studieprogram og forskning i grunnemner og ikke minst tilgang på utdanning for mindre priviligerte. Det er viktig å huske på at gjeldsbyrden er avskrekkende for de som søker seg til høyere utdanning, selv om man har verdens beste låneordning.

Jeg mener derfor at høyere utdanning i hovedsak skal finansieres over skatteseddelen ikke fra studentenes lommer. Samfunnet vil i høyeste grad tjene på en utdannet befolkning. All den tid man har stor etterspørsel etter sykepleiere, lærere og allmennleger så er vi ikke tjent med flere barrierer for utdanning.

For å sitere USAs 36. President Lyndon B. Johnson - «As the son of a tenant farmer, I know that education is the only valid passport from poverty».

Johnson sto bak flere reformer for å gjøre utdanning tilgjengelig, sannsynligvis ble flere millioner amerikanere løftet ut av fattigdom. På veien mot et bedre samfunn må vi tilstrebe å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig, ikke mindre.