University Inc. — Nei takk!

I sitt innlegg 15.03 om SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) og Norsk studentorganisasjons kampanje University Inc. skriver Andreas Gravdahl om vår bekymring for kommersialisering av høyere utdanning globalt. Han fremfører en rekke påstander og argumenter vi ikke kjenner oss igjen i. Her ønsker vi å imøtegå noen av dem.

University Inc. er et bilde på hvordan mange av verdens institusjoner for høyere utdanning ser ut som følge av kommersialisering av sektoren de siste tiårene. Med denne kampanjen ønsker vi å peke på noen av konsekvensene av offentlig underfinansiering og at institusjoner for høyere utdanning i større grad styres som bedrifter.

Siden kampanjen ble lansert mandag denne uka er det overraskende mange som har trodd at University Inc. er et ekte universitet. Det finnes et marked for en institusjon som University Inc. med så lav kvalitet og så høye priser fordi mange i verden ikke har noe bedre alternativ, og håper et grad kan gi dem innpass i arbeidslivet. Vi i SAIH mener det er urettferdig at tilgang på utdanning av god kvalitet skal være avhengig av størrelsen på lommeboka.

Dette blir tydelig i Colombia der studentorganisasjonen ACEU melder at de fleste nye institusjonene som dukker opp er såkalte «garasje-universiteter». De som tar denne typen utdannelse kjennetegnes av lav sosioøkonomisk status. Plassene på de offentlige institusjonene er få, og de virkelige gode private er helt ute av rekkevidde for de fleste.

Med sitt innlegg viser Gravdahl at han ikke har satt seg godt nok inn i våre bekymringer og argumenter. Han avslører også alvorlige kunnskapshull. For det første skriver han at SAIH mener private høyere utdanningsinstitusjoner er et onde for samfunnet, men det har vi aldri hevdet. Det som er bekymringsverdig er en trend der den type private aktør som er raskest i vekst er de useriøse kommersielle som tar utbytte og tilbyr utdanning av lav kvalitet – University Inc. med andre ord. Trenden er blant annet dokumentert i UNESCOs Global Education Monitoring Report 2017-18.

University Inc. sitt slagord «The best future your money can buy» peker på en internasjonal situasjon der fremtiden til unge mennesker i økende grad blir bestemt av hvor mye penger de har mulighet til å betale for høyere utdanning. Dette kommer som følge av blant annet økende studieavgifter hos både private og offentlige institusjoner, ofte i sammenheng med utilstrekkelige lån- og stipendordninger. Dette bidrar til økt ulikhet, som FN har definert som en av verdens 17 største utfordringer å løse i gjennom Bærekraftsmålene.

Gravdal hevder at hverken utdanning eller mat er en rettighet. Dette er beviselig feil. FNs menneskerettighetskonvensjon for økonomiske og sosiale rettigheter slår tydelig fast at mat og utdanning er menneskerettigheter. Videre at «Høyere utdannelse skal på grunnlag av dyktighet gjøres like tilgjengelig for alle, og dette skal gjennomføres ved alle egnede midler, særlig ved den gradvise innføring av fri undervisning». Gravdal bør også være klar over at det er staters ansvar å sørge for at menneskerettighetene oppfylles. Det betyr ikke nødvendigvis at stater alene har ansvar for å tilby offentlig høyere utdanning, men de har et ansvar for å tilrettelegge for at alle har lik tilgang, uavhengig av økonomisk bakgrunn. I Norge er Lånekassen et utmerket eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Offentlig finansiert forskning leverer ikke alltid objektiv forskning, og institusjonelt samarbeid med næringsliv kan i mange tilfeller være et gode. Både i samarbeid med det offentlige og næringslivet må vi være bevisste på at hvem som finansierer forskningen kan være med på å påvirke resultater i tillegg til hva det forskes på i utgangspunktet. Her blir reell mulighet til å velge mellom finansieringskilder essensielt for akademisk frihet. Samtidig mener vi offentlig støttet forskning har bedre forutsetninger for å produsere kunnskap som ikke umiddelbart gir kortsiktige resultater, men som er viktig i seg selv eller på lang sikt. Akademia har alltid hatt et oppdrag som er større og viktigere enn BNP, det vil vi kjempe for at den skal fortsette å ha.

Mange land har hverken kapasitet eller vilje til å regulere høyere utdanningssektoren tilstrekkelig. Samtidig vet vi at typen aktører som er i raskest vekst er lav kvalitet for-profit institusjoner, som ofte ikke er akkrediterte. I 2016 var 3422 av 4274 høyere utdanningsinstitusjoner i Indonesia ikke validert. Dette tilsier at tre fjerdedeler av de uteksaminerte studentene har illegitime vitnemål. Derfor mener vi at Norge må vise eierskap og støtte til prosesser i UNESCO for kvalitetssikring av høyere utdanning globalt. Studenter skal ikke bli lurt til å ta en utdannelse som ikke er verdt mer enn papiret diplomet er skrevet på.

Høyere utdanning er ikke først og fremst en investering i den enkelte student, men et felles gode – som gagner hele samfunn. I tillegg er faren ved å se på høyere utdanning kun som et middel for å skaffe seg en jobb at man slutter å anerkjenne høyere utdanning sin viktige rolle i å skape kritiske og bevisste samfunnsborgere som er godt rustet til å holde myndigheter ansvarlige.

Vi setter derfor stor pris på Gravdals kritikk både som et resultat av en god offentlig og gratis høyere utdanning i Norge, men også fordi det gir oss anledning til å nyansere og debattere utfordringene vi studenter står ovenfor i en global sammenheng. Og om han enda ikke er overbevist kan han gå inn på www.universityinc.org og printe ut et diplom til seg selv uten ironi (PS: prisene varierer ganske mye så jeg anbefaler å få forskudd på arven).