Trenger norsk forskningspolitikk kaprere?

Professor Ottar Bjerkeset har bragt inn et nytt bilde for å skape forståelse av situasjonen, nemlig at Nord universitet har vært kapret og ledelsen er blitt holdt som gissel av to personer ved Senter for praktisk kunnskap (SPK), der doktorgraden har vært innlosjert, slik at universitetet nå har havarert.

Det er neppe noen innenfor fagmiljøet, og heller ikke Nokut eller de 60 doktorgradsstudentene som har fulgt dramaet på kloss hold, som ser slik på saken.

Hvis kapringsmetaforen skal gi mening, er det riktigere å si at det var prorektor for forskning og dekanene som kapra doktorgraden fra SPK, forkledde den som en «fakultær» doktorgrad og forleda rektor og styret til å følge det nye navigasjonskartet.

Hvis man vil beholde et universitet i Bodø, vil det være enkelt å reparere skaden ved å gå tilbake til det som var en faglig vellykket doktorgradsordning, og som hadde et solid fundament som lett kan styrkes. Det var tross alt et navigasjonskart som ble godkjent av Nokut og som så langt har brakt 30 kandidater fram til doktorgraden. Da vil Nordland og Bodø kunne beholde universitetet, uten å sette noe på spill, slik doktorgradsstudentene og næringslivet i landsdelen nå uroer seg for.

Da doktorgraden ble akkreditert i 2009, ble det satt som en forutsetning at Høgskolen i Bodø, eller Universitetet i Nordland, som institusjonen ble i kraft av akkrediteringen, skulle arbeide videre med å utvikle og forbedre de emnene som fagkomitéen pekte på trengte å styrkes. Og dette ble da også iverksatt, blant annet gjennom måten emnene den praktiske kunnskapens teori, vitenskapsteori og profesjonsidentitet ble utviklet i årene som fulgte, og da særlig etter 2013 og fram til 2016. Nettopp disse emnene er etter ordningene av 2016 og 2017 enten tatt ut av opplæringsdelen eller halvert i omfang.

Er det doktorgraden før 2016 som er vurdert og kritisert av Nokut?

Det er faktisk IKKE doktorgraden slik den ble forvaltet fram til 2016 som blir kritisert i den sakkyndige komités rapport. Det er heller ikke fagmiljøet knyttet til SPK som karakteriseres som utilfredsstillende med hensyn til publikasjoner, internasjonalisering, forskernettverk eller faglig utvikling. Fagmiljøet ved SPK kan heller neppe i seg selv karakteriseres som fragmentert, slik Bjerkeset gir inntrykk av.

Derimot er det fagmiljøet i vid mening, slik egenrapporten definerer det ved å regne inn alle som har veilederoppgaver knyttet til graden slik den nå forvaltes, som blir gjenstand for denne kritikken. Men den mest sentrale kritikken, og det avgjørende punktet med hensyn til akkreditering er at angivelsen av fagområdet slik det karakteriseres i egenrapporten, er grunnleggende uklar med hensyn til dybde, bredde, enhet og sammenheng. Og som en følge av dette blir det umulig å anse flertallet av de sentrale punktene i forskriftene som tilfredsstillende oppfylt.

De norske universitetene har stor autonomi og faktisk større autonomi, særlig i faglige spørsmål, enn det som er tilfellet for andre land som det er naturlig å sammenligne seg med.

For at den faglige kvaliteten i høyere utdanning og forskning ved universiteter og høgskoler skal kunne opprettholdes og helst suksessivt forbedres, har man opprettet Nokut, som driver rutinemessig og annet tilsyn med kvaliteten for eksempel i de doktorgradsordninger som foreligger og opprettes.

Ser vi et par tiår tilbake, ble det opprettet doktorgradsordninger som med hensyn til de administrative rutiner og ressurser holdt mål, men som ikke hadde et enhetlig faglig grunnlag og en tilsvarende forvaltning. Disse ble kalt «fakultære», ettersom det ikke var den faglige, men fakultære ordningen som berettiget opprettelsen. Som ellers i den akademiske verden nasjonalt og internasjonalt, kunne man konstatere at slike ordninger var problematiske, fordi de ikke garanterte for den faglige dybden og bredden og dermed for at de forutsetninger som fremmer god og interessant forskning var på plass.

I 2016 gjennomførte Nokut en revisjon av forskriftene som regulerer doktorgrader i Norge. Den mest markerte endringen var at det nå ble gjort eksplisitt at «fakultære» doktorgrader uten faglig enhet, dybde, bredde og sammenheng ikke lenger skulle kunne tolereres i Norge.

Les også:

Trenger Nord universitet kaprere?

Denne ordningen er gjeldende fra 31. desember 2018. Samtidig gjennomførte Universitetet i Nordland, som i 2017 fusjonerte med Høgskolene i Nord-Trønderlag og på Nesna, og ble til Nord universitet, akkurat den motsatte utviklingen, ved å redusere drastisk den faglige dybden, enheten, bredden og sammenhengen i ordningen for ph.d. i studier av profesjonspraksis. Universitetet har derfor seilt videre med et kart som knapt angir seilingsleden eller de skjær og grunner som man bør passe seg for.

Hva kan departement, regjering og Nokut gjøre for å rette opp situasjonen?

Universitetet skal nå levere sin respons på den sakkyndige komitéens rapport. De samme personene som skrev egenrapporten, er trukket ut av rektor til å skrive dette svaret. Det er kjent at de vil gå inn for ytterligere å skjerpe tendensen som egenrapporten angir, og skrive SPK og praktisk kunnskap fullstendig ut av graden og programmet.

De mener at feilen med doktorgraden ene og alene skyldes tilknytningen til praktisk kunnskap og SPK. Profesjonspraksis som doktorgradens fagområde, samtidig identifisert som kjernen i det fagområde det skal angi bredden i, er imidlertid, slik det er beskrevet i egenrapporten, fullstendig tom, og de som nå i løpet av noen korte uker skal forsvare den eksisterende ordningen, kommer neppe til å være i stand til å angi den noe nærmere enn de alt har gjort i egenrapporten.

Nokut står derfor overfor en radikal utfordring rettet mot den forskningspolitikken som Norge har ført de siste tiårene. Som direktør for Nokut skrev i sin kronikk i Khrono, har det vært en forutsetning for den relativt vide form for autonomi som universitetene i Norge har og har hatt, at kvaliteten i høyere utdanning og forskning kunne sikres gjennom Nokuts tilsyn.

Hva Nord universitet egentlig sier er derimot at det skal man bare slutte med å bekymre seg for. De som har skrevet egenrapporten mener seg tilstrekkelig kompetente til både å overkjøre flere tiårs forskningspolitikk og all internasjonal forskning på forutsetningene for god forskning og gode doktorgrader, så vel som de forskriftene som gjelder for doktorgrader i Norge. Og ledelsen ved Nord universitet støtter seg på denne vurderingen.

Spørsmålet er nå hva departement, regjering og Nokut vil og kan gjøre i denne saken. Kan de gi Nord universitet ytterligere to år til å desimere den opprinnelig akkrediterte doktorgraden og erstatte den med en gjennomført «fakultær» doktorgrad uten faglig innhold?

Dette er selvsagt også et politisk spørsmål. Kan departementet tillate at Nord universitet på denne måten undergraver forutsetningene for tiårs forskningspolitikk og grunnlaget for den vide autonomi som de norske universitetene har i dag?

Mens skipet ble styrt på grunn av den nåværende ledelsen ved universitetet befant altså ikke SPK seg på broen, verken som kaprere eller mannskap. Vi var derimot bakbundet og stengt inne i et avlåst kott nede i skipet. Og der sitter vi fortsatt.