Kristoffer er blitt Karoline

Eks-redaktør i Studentavisa Røynda, Kristoffer Skarstein, har levd i konflikt med Samskipnaden i Sogn og Fjordane det siste året. Samtidig hadde han hatt en annen «krangel» gående - med Kristoffer. Nå legger hun begge bak seg og går videre som Karoline.

Karoline Skarstein (24) studerer sosiologi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF). Hun ble registrert som student der for første gang for tre år siden, under navnet Kristoffer. Det siste året har hun også vært redaktør i Studentavisa Røynda, også her under navnet Kristoffer. 

Men så sa det stopp. Det ble nok. 1.oktober trakk han seg som redaktør. Orket ikke flere konflikter med Samskipnaden som var de som finansierte avisa, og som også til tider ønsket å styre innholdet i den. 

Oppmerksomhet rundt avgang

Og redaktøravgangen har fått oppmerksomhet. NRK Sogn og Fjordane har laget flere saker om manglende redaksjonell frihet og oppfordring fra de som sitter på pengesekken om å behandle saker i avisa «varsomt».  I praksis betydde det å ikke skrive om saker som er konfliktfylte eller ga Samskipnaden negativ oppmerksomhet.

Også Khrono har omtalt saken, og Georg Arnestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane har påpekt mangelen på ytringsfrihet og åpenhet for kritikk, både ved høgskolen og Samskipnaden, som et problem.

Og selv om Samskipnadens direktør har hevdet at den redaksjonelle uavhengigheten skulle gjelde for Røynda så vel som for all annen journalistikk, har hun likevel vedgått i et intervju med NRK at:

«Ja, der har vore saker som me har bede Røynda om å handtera skånsamt, anten fordi sakene har vore under handsaming, eller fordi omdømet til Sisof kunne bli skada».

Viktigere ting i livet

Det skjedde likevel langt viktigere ting i livet til den 24 år gamle bergenseren denne siste uken i september 2016.  27.september postet hun denne oppdateringen på det som fram til da hadde vært Kristoffers facebookprofil: 

Kristoffer var blitt til Karoline - nå også i den store offentligheten, på verdensveven. 

Hun fikk flere gratulasjoner og «likes», selv om siste delen av oppdateringen ikke er noe å gratulere for. 

— Jeg har mange bra folk rundt meg, og har det i grunnen ganske så fint nå likevel, selv om mange også reagerte på at jeg har mistet kontakten med de som har samme etternavn som meg, sier Karoline. Hun er nå i full gang som reporter og journalist i studentavisen til Høgskolen i Bergen, Kontrast1, men fortsatt med hovedsete i Sogndal. 

Kort oppsummering ikke mulig

— Går det an at Karoline oppsummerer det siste året kort, både som redaktør, som student og som Kristoffer?

Hun legger ikke skjul på at det i grunnen ikke er mulig å gjøre kort: 

— Som redaktør har jeg fått bli kjent med folk og organisasjoner som jeg sikkert aldri ville vært borti om det ikke hadde vært for Røynda, det har vært veldig lærerikt. Som student har det sine utfordringer, noen ganger har forelesninger gått på bekosting av Røynda, men samtidig har Studentavisa vært noe som har holdt meg i gang, og da har det vært enkelt og skifte til student-rolla. Som privatperson: Det er en helt annen historie, svarer hun.

Det er ikke første gang Khrono snakker med Skarstein. Røynda gjennomførte i mai en underskriftskampanje mot fusjonen mellom Høgskulen i Sogn og Fjordane og høgskolene i Bergen og Stord/Haugesund, som også ble til et innlegg i Khrono. Redaktøren skrev også et innlegg som stilte spørsmål ved hvor stor en institusjon må være for å kunne ha studentombud.

Den aktive og engasjerte studenten forteller mange måneder etter underskriftskampanjen om effektiv ansiktsvask og klesskift før bildet til saken i Khrono skulle tas.

— Jeg ville ikke blitt tatt seriøst dersom jeg hadde stilt opp med sminke og skjørt, forteller Skarstein og legger til at det fort hadde skygget for budskapet.

Flere klare budskap

For hun har hatt flere klare budskap å formidle. I august i år, kom hun med et annet klart budskap, om enn anonymt. 

Da publiserte avisen til Universitetet i Bergen, På Høyden, et anonymt leserinnlegg. Overskriften var: Kunnskapsløshet er ikke en god nok unnskyldning. Innholdet var ikke mer anonymisert enn at de fleste i høgskolemiljøet i Sogndal visste hvem den anonyme avsenderen var.

I innlegget forteller Skarstein om en rekke erfaringer med det å komme ut av transperson-skapet i den lille byen Sogndal. Eks-redaktøren lar flere, ikke minst autoritetspersoner som prest, foreleser og direktører, få sitt pass påskrevet for kunnskapsløshet og fordommer.

Og for ordens skyld: På Høyden har invitert de anklagede til å komme med tilsvar, men det har de ikke gjort. 

Sogndal ikke for «sånne» som meg?

I innlegget skriver Skarstein blant annet: 

«Da jeg flyttet til Sogndal for å studere ble jeg advart fra både sogndøler og gamle studenter om at bygden ved fjorden ikke var noe for meg, eller rettere: Noe for «sånne» som meg.

Det er en liten plass, de er kanskje ikke vant med gutter som sminker seg, bruker kjoler og har mer kontroll på høye hæler enn de fleste jentene i bygden. Men jeg pakket bagger og flyttet likevel, hvor ille kan det egentlig være?

Sogndal er fantastisk. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært vanskelig, det har vært mye angst, selvhat og vonde følelser og jeg har nok ikke vært den enkleste å bli kjent med. Så kommer dagen der jeg bestemmer meg for å stå frem for klassen min, og alle disse vonde følelsene forsvinner!».

Hva gjør du med tissen din…?

Så kunne man tenkt at det endte lykkelig der, men så enkelt ble det ikke. For det var nå kunnskapsløsheten og fordommene virkelig viste seg. Skulle man ta opp spørsmålet om kjønnsnøytrale toaletter på campus? Nei, Studentparlamentet hadde ikke tid til det for de holdt på med fusjon. Og Karoline fikk beskjed om å holde «urinveisproblemene» sine for seg selv. Denne uttalelsen er beklaget i ettertid. 

Men Skarstein har ikke fått noen beklagelse fra foreleseren som kalte henne inn til veiledningssamtale, men det viste seg fort at det ikke var snakk om så mye veiledning, men mer nysgjerrighet: 

— Hva har du tenkt å gjøre med tissen din? Fjerne den? Spurte vedkommende under «veiledningen».

Kunnskapsløshet og anonymitet

Karoline ble satt ut. En foreleser, en veileder, en tillitsperson, som også framover skal veilede, undervise og ikke minst, sette karakterer, «…og så får jeg høre at hun har tenkt en del og er nysgjerrig på kjønnsorganet mitt», skriver Skarstein i innlegget i På Høyden.

Og kan hende led foreleseren av kunnskapsløshet. Men der er også budskapet fra Karoline klart: 

— Kunnskapsløshet er et hint om at man kanskje bør tilegne seg noe viten, det er ingen unnskyldning.

Ukene etter leserinnlegget ble svært innholdsrike og krevende for Kristoffer, og sikkert for andre også.

— Hvorfor skrev du leserinnlegget i På Høyden anonymt?

— Folk her inne i Sogndal skjønte at det var meg, og det holdt. Med en gang navnet mitt hadde stått på det hadde det blitt en helt annen greie, svarer hun.

— Angrer du på innlegget?

— Jeg angrer på at jeg publiserte det anonymt. Da ble det lettere å bare glemme det. Det hadde blitt en mer offentlig sak dersom jeg hadde signert med fullt navn, sier hun i dag.

300 regnbueflagg i skapet

Skarsteins anonyme innlegg fikk følger. Mange kjente seg ikke igjen i kritikken hennes. Hun er kalt inn til flere møter og samtaler på høgskolen, men har enn så lenge takket nei. Hun gjorde også et forsøk på å skvære opp med Samskipnaden i etterkant av innlegget, men lyktes ikke med den henvendelsen.

For det var mange som vil styre både Skarstein og avisen hun var redaktør for.

I begynnelsen av september i år hadde Røynda planlagt å arrangere sofadebatt om mangfold i studentmiljøet, om hvordan det er å være annerledes i et lite miljø. 

— Vi skulle starte arrangementet med et foredrag fra foreningen Fri og så ha Pride-parade ned til studenthuset med rektor og og ordfører i front. Vi hadde kjøpt inn 300 regnbueflagg, forteller hun. 

For homopositive

Men både redaktøren og opplegget ble møtt med kritikk av «øvrigheta». Flere syntes det var en dårlig ide med debattmøte.

— Jeg fikk høre at vi i Røynda var for homopositive, og at «flere andre» skulle ha reagert på det samme, forteller Skarstein til Khrono.

Og Skarstein ga etter for presset. Hun gikk med på at fokuset og debattens tema kanskje var misbruk av sin egen posisjon - og avlyste mangfoldsdebatten og Prideparaden. 

— Hæ?! Avlyste du?

— Ja. De 300 regnbueflaggene ligger fortsatt i skapet, sier hun.

— Dette er muligens et ledende spørsmål, men opplevde du at det var rom for ytrings- og trykkefrihet i redaktørjobben?

— Nei. Ikke for mitt vedkommende. Vi har latt være å skrive om flere saker fordi det kunne få mulige konsekvenser, forteller hun.

Rektor får ros

Mens mange andre autoriteter får gjennomgå, så berømmer Karoline rektor Rasmus Stokke ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, selv om rektor før innlegget i På Høyden, ifølge Skarstein, godtok kunnskapsløshet blant sine ansatte, tok han få dager etter innlegget ansvar og skrev til henne at han synes det er leit at hun opplever å ikke bli møtt med god nok forståelse på høgskolen.

Rektor skriver videre at han vil kartlegge hva som har skjedd og iverksette forbedringstiltak og bedre systemer for kontakt med studenter som trenger støtte. Han nevner studentombud som et konkret tiltak som kommer på plass gjennom fusjonen til Høgskulen på Vestlandet.

— Han hadde en veldig grei reaksjon på innlegget. Men så er det tydelig at han går til avdelingen og sier at de må rydde opp, og så blir jeg innkalt til møte med ledere fra tre nivåer som skal fortelle meg hva jeg har oppfattet feil, sier hun.

— Du har blitt tatt bedre imot blant studentene enn av andre i Sogndal?

— Ja, definitivt. Og jeg merker en tydelig forskjell mellom lærere som har vært her lenge, og yngre lærere som har utdanning fra andre steder. Selv om dette er Sogndal så må man forstå at folk har forskjellige behov. Jeg er normal, men ikke alltid som alle andre. Jeg har noen «unormale» utfordringer.

Skarstein forteller at hun elsker studiestedet sitt og studentene på høgskulen. Derfor hun blir i Sogndal.

Selvfølgelige selvmordsforsøk

Veien fra Kristoffer til Karoline har vært en trinnvis prosess. Det er vel et år siden, før sommeren 2015, at Kristoffer offentliggjorde sin kjønnsidentitet på Facebook for første gang.

— Jeg har vel egentlig fortalt det til venner lenge, men det var først da jeg gikk ut offentlig.

— Når innså du det selv?

— Det var vel på folkehøgskolen, da jeg var 18 eller 19 år gammel. Jeg tror det var første gangen jeg kom til et miljø der det var greit å finne ut av slike ting.

— Hvordan tok du det?

— Jeg har selvsagt en historie med selvmordsforsøk. Selvsagt fordi mange transpersoner har forsøkt å ta livene sine, forteller hun.

Det som virkelig irriterer henne er når folk sier at det er et valg man gjør, at man velger å være transperson eller homofil.

— Det er ikke en sånn greie som du innser og tenker «å ja, ja, det er jo greit». Det følger med selvhat og angst. Og et ønske om å kunne være noe annet.

— Men det er ikke et problem lenger. Jeg har folk rundt meg og det hjelper at omgangskretsen blir eldre. De tåler det bedre, sier hun.

Morsomhet med psykolog

— Du går til psykolog?

— Ja, herregud. Mange timer bare her i Sogndal. Det har blitt litt en morsomhet. Når jeg er for sen til forelesning er det ikke fordi jeg har forsovet meg. Jeg sier det som det er, at jeg har vært hos psykolog og at det fort blir en del av det når man driver og roter med kjønn og sånn, forteller hun med galgenhumor, og legger til:

— Og da vet ikke folk om de skal le eller hva. Men det kan de jo, det er ikke så høytidelig. Og det er ikke så vanskelig, så lenge man oppfører seg som folk.

— Men du skjønner at det kan være vanskelig for mange, som ikke er transpersoner selv, å forstå hva det innebærer?

— Jada, selvfølgelig forstår jeg det. Men det er noe med at folk forventer at jeg skal ha så stor åpenhet rundt dette, sier hun og forklarer:

— Samtidig skal man ikke være redd for å spørre fordi man er redd for å plage noen. Det er jo bedre enn at man ikke kommuniserer i det hele tatt. Så får man heller risikere å «få kjeft» hvis man blir for nærgående.

— Når var første gang du gikk i skjørt på campus?

— Det er ikke så lenge siden. Det var i fjor, rett før sommeren, jeg lurer på om det var siste skoledag.

Hun forteller at hun har arbeidet en stund med en selvbiografi, og for å kunne jobbe med den om sommeren følte hun at hun trengte den opplevelsen.

— Jeg lurte på hva som ville skje når jeg plutselig dukket opp i skjørt, etter tre år her. Tanken fascinerte meg, sier hun.

— Men jeg ble dritskuffet - det var ikke én eneste reaksjon. Folk fikk det med seg, men ingen brydde seg. Folk behandlet det som den mest naturlige ting.

— Og det er jo egentlig veldig fint, sier hun.

Hva skjedde til slutt?

— Men til slutt: Hva er det som har skjedd og som gjør at du endelig har bestemt deg for å være Karoline?

— Jeg har brukt mye energi og tid på å finne ut av hva jeg trenger i livet mitt for å få fred og få bort en del av denne angsten og depresjonen. Da jeg «kom ut» for et år siden var jeg veldig uklar på hvorvidt jeg ville omtales som han eller hun, hvilke navn folk skulle bruke for eksempel. Når jeg et år senere bytter navn i sosiale medier er det som om folk rundt meg også blir litt letta, endelig kan de plassere meg. De siste årene har venner kalt meg Karoline, mens alle andre har sagt Kristoffer og nå opplever jeg at alle, uavhengig av hvilke relasjon jeg har med dem sier Karoline. Det er fortsatt litt uvant, men riktig. 

— Det har vært en følelse av nå eller aldri, sier hun. 

Og hva om fem år?

— Men så helt til slutt, da: Hva så - hvor er du om fem år?

— Helt siden jeg begynte på forfatterstudiet har jeg drømt om å få leve av å skrive, men sosiologi og den type sosialt arbeid er kanskje det nest beste, sier hun.

Om et par måneder fusjonerer de tre høgskolene i vest og blir til én - Høgskulen på Vestlandet. Samskipnadene skal også fusjoneres og bli til én stor, Samskipnaden på Vestlandet. 

Hva som skjer med studentmediene er ennå ikke avgjort, kan hende blir det fusjon der også.

Uansett vil det bli nye og annerledes tider - for alle involverte her.  

Og Karoline har gjennomført sin egen fusjon, med Kristoffer, eller kan hende det var en fisjon?