Teknologi og sanksjoner

Vi lever heldigvis i et samfunn hvor vi ikke forbyr all oppførsel vi misliker ved lov, og slik har det også vært i de fleste samfunn til alle tider.

Likevel går vi ikke alle rundt og lyver hverandre rett opp i ansiktet, bedrar våre kjærester eller kaller hverandre stygge ting hver eneste gang vi skulle bli fristet til det. Hvorfor ikke? Det finnes selvsagt flere grunner til det, men en av de viktigste er fenomenet sosiale sanksjoner. 

Når folk oppfører seg bedritent vil andre mennesker finne ut av det, og kanskje også snakke sammen og dele erfaringer, og slike «drittsekker» vil ikke lenger ha tillit hos andre og de vil bli stengt ute av stadig flere sosiale sammenhenger. Vi mennesker er sosiale dyr, så dette er smertefullt, og dermed også en effektiv metode til å tidvis holde enkelte av våre mindre flatterende drifter i sjakk.

Men mens både hets og sanksjoner tidligere skjedde mer en-til-en, har ny teknologi i økende grad flyttet begge deler til det offentlige rom som kalles sosiale media. Ofte undervurderes de teknologiske komponentene i sosiale situasjoner. Vi har nå som enkeltmennesker muligheter for å kommunisere med og til mennesker over hele verden både individuelt og kollektivt, på en måte vi aldri har hatt tidligere. 

Konsekvensene av dette er flere. Den største og viktigste er nok mengden av hets, trakassering og mer eller mindre fordekte trusler mange mottar. Som enhver som har fulgt med de siste årene har fått med seg, tar det få sekunder fra særlig unge kvinner, og særlig med minoritetsbakgrunn, har stukket nesen fram, til det kommer strie strømmer med seksuell trakassering, hatretorikk, trusler og ymse annet av negative tilbakemeldinger i både grov og mindre grov grad, både åpent i kommentarfelt og i private meldinger, både anonymt, men også under fullt navn. 

De aller fleste av mennene (for det er stort sett menn) som driver slik hets og trakassering møter aldri noen sanksjoner på grunn av oppførselen sin. Noe av hetsen kan selvsagt være lovstridig, en liten del av denne igjen kan bli anmeldt, hvorav noe av dette igjen kan bli tatt tak i av politiet, men det vil være en forsvinnende liten del av det totale bildet.

Siden disse mennene gjerne sitter et helt annet sted i landet og ikke har noen felles omgangskrets med personen de har hetset, blir de også sjelden utsatt for noen av de sosiale sanksjonene som ellers har holdt slik oppførsel litt i sjakk. Å oppføre seg som drittsekk har tidligere gjerne slått tilbake på deg selv. Nå har det oppstått en kanal hvor du i all hovedsak kan gjøre det uten at noen ser stygt på deg når du handler på nærbutikken uka etter. 

For å få bukt med denne situasjonen, har det da også skjedd relativt jevnlig at de som blir utsatt for hets, går ut offentlig med denne i sosiale media. Mens de sosiale sanksjonene tidligere skjedde gjennom at man kanskje snakket sammen i vennegjengen om at «du må ikke involvere deg med han der, fordi han gjorde slik og slik», er det nå i prinsippet hele verden som er potensielle offer og som må og kan advares, og det er de samme sosiale mediene som på ulike vis blir kanalen hvor kvinner deler sine erfaringer. 

Resultatet blir selvsagt at også disse erfaringene i prinsippet blir tilgjengelige globalt, og at den som hetser plutselig kan få den store negative oppmerksomheten han hadde forventet å slippe. 

Så da er det vel greit? Da er terrorbalansen mellom dårlig oppførsel og sosiale sanksjoner gjenopprettet, slik at samfunnet kan fungere sånn noenlunde videre også? 

Ikke helt. Mens det tidligere gjerne var et visst forhold mellom hvor kjipt noen hadde oppført seg og hvor mye sanksjoner vedkommende møtte, er dette nå frikoblet på en helt annen måte. De fleste som truer og hetser andre i stor stil og jevnlig går fortsatt helt fri, mens vi i motsatt fall har tilfeller hvor noen etter en enkelt ubetenksom twittermelding, eller ironi som gikk tapt, har fått store internasjonale hatkampanjer mot seg. 

Resultatet av den noe uforutsigbare teknologien hvor enkelte ting kan gå viralt, mens det aller meste ikke gjør det, skaper en situasjon hvor noen veldig få med dårlig oppførsel møter veldig harde sosiale sanksjoner, mens de aller fleste ikke møter noen i det hele tatt. Er vi da prisgitt en dysfunksjonell offentlighet hvor hets og hat ikke får konsekvenser? Kanskje ikke.

En av de viktigste evolusjonært utviklede egenskapene til oss mennesker er vår tilpasningsdyktighet. De gjør at vi også tilpasser oss ny teknologi. 

En økt bevissthet om hvordan sosiale media fungerer vil kunne føre til en viss bedring av situasjonen. Dersom en sint eldre mann lar tanken på at den meldingen han er i ferd med å sende kan bli spredt ut til alle han kjenner gå gjennom hodet før han trykker «send», vil han i en del flere tilfeller la være. Det er altså en viss allmennpreventiv effekt i spill.

På samme vis vil litt flere tenke seg om før de sprer videre informasjon som stiller noen i et ufordelaktig lys. Bevisstheten om at konsekvensene kan bli store, vil gjøre at flere vurderer andre mulige kanaler, og hvorvidt den sosiale sanksjonen står i forhold til konsekvensene. 

Et godt eksempel på dette så vi nylig ved offentliggjøringen av seksuell trakassering som UiS-professor Nils Rune Langeland hadde sendt til en rekke unge kvinner, herunder flere studenter. Her hadde kvinnene både avdekket at dette var en vedvarende oppførsel, og forsøkt andre kanaler før de gikk ut offentlig. Ikke uventet er det ungdommen som går foran og viser modenhet i bruk av sosiale media.

Så vi lærer kanskje etter hvert. Både at tiden hvor man kunne hetse andre konsekvensløst er over, og å vurdere midler og hensikt basert på kjennskap til hvordan ny teknologi fungerer. 

Innlegget er først publisert i Adresseavisen.