Debatt ● Morten Irgens og Trine Meza
To enkle løsninger for å oppnå status som universitet
Her trengs det mer fleksible løsninger, skriver rektor og prorektor ved Høyskolen Kristiania om hvordan få universitetsstatus.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Utviklingen i universitets- og høyskolesektoren de siste tjue årene har vært fabelaktig. Vi kan blant annet juble over at Norge fått flere nye universiteter. Det betyr at en rekke høyskoler har gått igjennom en fantastisk utvikling og de facto vært universiteter i flere år før de ble universiteter - med god forskningsaktivitet, sterke forskningsgrupper, utdanninger av internasjonal høy klasse, og omfattende internasjonal aktivitet.
Årsaken til jubelen er også at vi trenger dette så sårt. Norge må gjennom en transisjon til en sterkere kunnskapsøkonomi, men ligger langt bak land det er naturlig å sammenligne oss med. Verden endrer seg hele tiden, og en videreføring av denne suksessen krever at universitetsakkrediteringsregimet justeres deretter.
En viktig vei videre er å styrke det institusjonelle mangfoldet i sektoren ved å bygge universiteter som skiller seg fra dagens. Sentrale momenter her kan være universitetenes størrelse, eierforhold, samfunnsengasjement, styringsstrukturer, regional tilknytning og faglige fokus. Norge trenger en universitetssektor med større institusjonelt mangfold.
I dag er institusjonsmangfoldet i universitetssektoren ikke spesielt imponerende. Alle norske universiteter har samme styringsstruktur, finansieringsmodell, eier, indikatorsystem og størrelse. Det var grunnen til at regjeringen i fjor satte ned en ekspertgruppe for å komme med forslag til hvordan universitetsakkrediteringsregimet kunne moderniseres.
Men gruppens forslag adresserer imidlertid ikke det største hinderet til å øke det institusjonelle mangfoldet: kravene til størrelse og bredde på forskerutdanningene. Forskerutdanningene i Norge er svært dyre og kravene som driver opp antallet ph.d.-studenter er kostnadsdrivende. Kravene ignorerer også at det er mange små eller smale universiteter i verden som er svært gode.
Ekspertgruppen foreslo at vitenskapelige høyskoler får mulighet til å benytte universitetsbegrepet og innlemmes i universitetskategorien. I rapporten skriver de at de «samme kriteriene skal gjelde for disse institusjonene som for øvrige universiteter, bortsett fra de kvantitative kriteriene knyttet til antall doktorgradsstudenter og kandidatproduksjon.»
Vi antar at ekspertgruppen her lener seg på regelverk og praksis i andre land, der størrelse eller bredde ikke er en definerende faktorer, som for eksempel i Danmark, der en del institusjoner med kun ett fakultet er universitetsakkrediterte. Vi tror det ville være sunt om Norge nærmet seg internasjonale begrepsforståelser. Selv om forslaget fra ekspertgruppen er et skritt i riktig retning, er det ikke godt nok. Det gir oss en sektor med unntaksregler, et slags “gå rett til mål”-kort for vitenskapelige høyskoler, mens andre gode institusjoner av liknende størrelse får helt andre krav.
Vi har to forslag, uavhengig av hverandre, som vi tenker kan bidra til nyskapning og mer mangfold i universitetssektoren. Et enkelt grep er en liten justering av ekspertgruppens forslag der vi innfører glidende størrelseskrav til forskerutdanningene som en funksjon av institusjonenes størrelse og egenart: Vi lar antall doktorgradsstudenter være en enkel funksjon av antall faglige årsverk.
I figuren under kan man se et eksempel på en slik trappefunksjon. Den tar utgangspunkt i de to forslagene fra ekspertgruppen til krav for henholdsvis vitenskapelige høyskoler og andre institusjoner, altså at de skal ha henholdsvis 20 og 60 doktorgradsstudenter. Vi tenker oss isteden en mer glidende overgang fra 20 til 60 doktorgradsstudenter, som en funksjon av antall faglige årsverk. I ekspertgruppens forslag uteksamineres 25 prosent av doktorgradsstudentene hvert år, og denne studentproduksjonen er også vist i grafen.
Med dette løser vi flere uheldige sider ved ekspertgruppens forslag. Løsningen er mer harmonisk, naturlig og rettferdig, og den vil i større grad sikre ekspertgruppens ønske om større institusjonelt mangfold. I tillegg gir den samme resultat for vitenskapelige høyskoler uten at det må gjøres under en spesialregel. Forslaget unngår også at de vitenskapelige høyskolene får konkurransevridende fullmakter som institusjoner som ligger nært dem i størrelse ikke får.
Samtidig fjerner det motivasjonen til institusjonene for å strukturere seg på en måte som gjør det enklere å komme gjennom regelverket. En slik løsning reduserer utfordringen med at en vitenskapelig høyskole blir universitetsakkreditert under enklere krav, for deretter å utvikle seg til en bredere institusjon under selvakkrediteringsretten de har blitt gitt.
Krav til antall studerende og antall uteksaminerte doktorgradskandidater som en funksjon av antall faglige årsverk (undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger). Kravet til antall i løp øker med 10 doktorgradsstudenter for hvert tohundrede årsverk faglige stillinger. Kravet til uteksaminerte kandidater settes til 25 prosent av ph.d. studentene per år. (Man kan gjerne se for seg at funksjonen fortsatte oppover til 5400, som er antall UN-årsverk i NTNU.)
Vår andre løsning er å dekke restbehovet for stipendiatstillinger. Mens 17 institusjoner har omtrent 4 000 stillinger finansiert over statsbudsjettet (og omtrent like mange finansiert på annet vis), mangler omtrent sju institusjoner til sammen mindre enn 150 stipendiatstillinger for å oppnå størrelseskravet for forskerutdanningene. Under trappefunksjonsmodellen beskrevet ovenfor, er dette redusert til 50 stillinger, eller omtrent seks promille av de eksisterende rekrutteringsstillingene i sektoren.
Hele problemstillingen, og hovedkjernen i størstedelen av akkrediteringsdiskusjonene, ville vært løst om disse stillingene ble fordelt. Institusjonene vil da vurderes ut fra fagmiljøenes evne til å bære 60 rekrutteringsstillinger i stedet for å bli vurdert ut fra størrelsen på lommeboken. En minimal omdisponering vil sikre robusthet og vekst for alle institusjonene.
Ved å ta i bruk ett eller begge av våre forslag, vil institusjoner av ulike størrelser ha mulighet til å bli universitet på lik linje, og regjeringen vil få et system som ikke i seg selv blir sentraliserende.
