Hvordan står det til med profesjonsutdanningene?

Det er helt klart rom for betydelige forbedringer i profesjonsutdanningene, skriver forsker Jens-Christian Smeby.

Publisert Oppdatert

Det er i år tyve år siden høyskolereformen. 98 ulike yrkesrettede høyskoler ble i 1994 slått sammen til 26 statlige høyskoler. Ved å samle lærer-, sykepleier, sosial- og ingeniørhøyskoler under samme tak skulle kvaliteten økes blant annet som følge av faglige og administrative synergieffekter. I kjølevannet av reformen ble det innført en felles lov for universiteter og høyskoler og felles stillings- og gradsstruktur.

Forskning ble en oppgave også for høyskolene og all høyere utdanning skulle være forskningsbasert. I dag tilbys alle de korte profesjonsutdanningene både ved universiteter og høyskoler som følge av at noen av høyskolene er blitt oppgradert til universiteter. Det hevdes at Norge i dag har den mest forskningsorienterte høyskolesektor i Europa.

Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for høyere utdanning har i år et spesielt fokus på profesjonsutdanningene. Rapporten viser at antall studenter og kandidater innen profesjonsutdanningene har økt betydelig og at antall kvalifiserte søkere per studieplass varierer relativt mye mellom utdanningene. Barnehagelærerutdanningen som har bare 0,9 førstevalgssøkere per studieplass. Studiegjennomføringen på er en utføring innen høyere utdanning, men på bachelornivå kommer profesjonsutdanningene noe bedre ut sammenlignet med gjennomsnittet for høyere utdanning.

60 prosent av sykepleierstudentene gjennomfører på normert tid, mens under halvparten av ingeniørstudentene gjør det. Publiseringsvolumet og andelen faglig ansatte med førstestillingskompetanse varierer sterkt mellom utdanningene og lærestedene og er lavest innenfor helse- og sosialfagutdanningene. Dette er viktig informasjon og et interessant utgangspunkt for videre analyser. Disse indikatorene gir imidlertid i begrenset grad svar på hvor gode disse utdanningene er og hvilket utbytte studentene har av utdanningen.

I offentlige dokumenter og NOKUT-evalueringene av profesjonsutdanningene legges det vekt på at utdanningene må styrkes teoretisk og forskning og evidensbasert kunnskap må tillegges større vekt. Samtidig understrekes det at utdanningene må bli mer profesjonsrettede og relevante for yrkespraksis. Dette illustrer godt at profesjonsutdanninger er en spesiell type høyere utdanning. Profesjonsstudenter skal ikke bare tilegne seg et kunnskapsfelt, de skal også lære praktiske ferdigheter og profesjonell dømmekraft. Det er samspillet mellom disse elementene som kjennetegner profesjonell kompetanse.

Det hevdes at Norge i dag har den mest forsknings-orienterte høyskolesektor i Europa.

Jens-Christian Smeby

Spørsmålet er om de statlige høyere utdanningsreformene har ført til bedre profesjonsutdanninger. I tråd med et profesjonsperspektiv vil økt vektlegging av teoretisk og forskningsbasert kunnskap bidra til økt kvalitet gjennom at studentene utvikler en kritisk holdning til hva som er gyldig og relevant kunnskap. På den andre siden fremstilles utviklingen som en akademisk drift der forskning prioriteres på bekostning av utdanningsvirksomheten. Teori blir prioritert fremfor praktisk kunnskap og ferdigheter. Internasjonalt ser en tendenser til at en slik mistillit til høyere utdanning fører til at det utvikles alternative mer arbeidsplassbaserte utdanningsmodeller.

Mye av debatten om profesjonsutdanningen henger sammen med det vanskelige forholdet mellom teori og praksis. Teori og praksis forståes gjerne som et motsetningsforhold. I den internasjonale forskningslitteraturen er det i dag økt oppmerksomhet om betydningen av sammenhengene. Det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget er fragmentert. Det som binder disse elementene sammen er relevansen for profesjonell praksis.

Utfordringen for utdanningene ligger således i å legge til rette for at studentene «ser» relevansen av kunnskapen og utvikle meningsfulle sammenhenger mellom teori og praksis. Det er viktig å understreke at også motsetningsfylte erfaringer er viktig for å stimulere til læring. I min egen forskning har jeg vist at det ikke bare studiekvalitet og studieinnsats som bidrar til studentenes utbytte av utdanningene, i hvilken grad studentene opplever at praksisopplæringen og undervisningen spiller sammen er også viktig.

Det kan være grunn til å understreke at relevans er sentralt innenfor dagens profesjonsutdanningene og at det er uklart i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har foregått en akademisk drift. Det at de ansatte forsker mer betyr ikke nødvendigvis at innholdet i utdanningene er blitt mer akademiske og mindre praktiske. Reformene kan imidlertid ha ført til dynamikker som gjøre utdanningen mer innadvendte og mindre oppmerksomme på relevansaspektet.

Det kan være en tendens til at fag formidles på måter som i liten grad tar hensyn til hvordan de skal bidra som en av flere byggeklosser i det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget og der kunnskap om praksisfeltet kan nedvurderes i forhold til akademisk kunnskap. Slike utviklingstendenser kan på sikt undergrave profesjonsutdanningenes relevans.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning og andre studier av kvaliteten i profesjonsutdanningene tyder ikke på at det er noen krise innenfor profesjonsutdanningene selv om det helt klart er betydelig rom for forbedringer. Samtidig er det en svakhet med Tilstandsrapporten at den ikke belyser det særegne ved profesjonsutdanningene som jeg har fremhevet ovenfor. Avslutningsvis vil jeg peke på noen sentrale utfordringer for utdannings- og forskningsvirksomheten.

Jeg begynner med utdanningsvirksomheten fordi jeg mener den står overfor de største utfordringene. Spørsmålet er hvordan profesjonsutdanningene skal opprettholde og helst øke oppmerksomheten om utdanningsvirksomheten nå når forskning blir tillagt mer vekt. Sentre for fremragende utdanning er et bra initiativ som kan bidra til å øke utdanningsvirksomhetens status og synlighet.

Vi trenger slike sentre innen de korte profesjonsutdanningene også. Jeg vil videre oppfordre Kunnskapsdepartementet og NOKUT til at neste gang de kommer på institusjonsbesøk ikke bare er ensidig opptatt av indikatorer, men også etterspør utprøving, evaluering og dokumentering av alternative opplæringsmodeller og metoder. Simulering og ulike digitale løsninger må utnyttes, prøves ut og vurderes.

Forskning innenfor profesjonsutdanningene er viktig for å utvikle utdanningenes og yrkesfeltets kunnskapsgrunnlag. Utfordringen er derfor ikke bare å utvikle omfanget og kvaliteten av forskningen som bedrives, men også dens relevans. Det må utvikles en klinisk forskningstradisjon der relevans forenes med høy kvalitet. Forskningsrådets praksisrettede programmer er her et viktig bidrag, men det er behov for utvikling av tettere og mer forpliktende samarbeidsrelasjoner med praksisfeltet. Kanskje det også er behov for utvikle forskningskompetanse blant nøkkelpersoner i praksisfeltet og å etablere ulike former for delte stillinger etter mønster av medisin?

(Denne artikkelen er basert på et innlegg holdt Kunnskapsdepartementets lanseringskonferanse for Forskningsbarometer og Tilstandsrapport for høyere utdanning, Universitetet i Oslo 7. mai 2014.)

Les også:

Les også:

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS