Debatt

Til kamp mot sosial ulikhet

Den økende sosiale og økonomisk ulikheten i samfunnet, krever en yrkesgruppe som kjemper for sosial utjevning og solidaritet med samfunnets marginaliserte grupper.

Praksisfeltet etterspør i liten grad sosionomenes evne til å påpeke skjevheter i samfunnet, som skaper sosiale problemer, maktforskjeller, sosial ulikhet, og dårlige levekår, skriver Foreningen for sosialpolitisk arbeid.
Praksisfeltet etterspør i liten grad sosionomenes evne til å påpeke skjevheter i samfunnet, som skaper sosiale problemer, maktforskjeller, sosial ulikhet, og dårlige levekår, skriver Foreningen for sosialpolitisk arbeid.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nye studentkull har inntatt sosionomutdanningene ved norske universiteter og høgskoler. De skal forholde seg til at kunnskapsgrunnlag, praksiser, idealer, og realiteter strider med hverandre.

Sosialt arbeids formål har vært å utjevne sosiale forskjeller og motvirke sosiale problemer. Det bør det fortsatt være!

Sosiale problemer muliggjøres og vedlikeholdes gjennom bestående samfunnsstrukturer og det som vi har felles. Ifølge sosialfagets grunnverdier skal sosiale problemer løses i fellesskap og gjennom å endre strukturer i samfunnet vårt. Denne måten å se ting på blir imidlertid utfordret av en forståelse hvor sosiale problemer er individets problem, og hvor løsningen er å få mennesker til å passe inn i bestående samfunnsordninger. Selv om de er sosialt urettferdige og ekskluderende.

Sosialfagets grunnverdier kan beskrives gjennom et historisk tilbakeblikk. Profesjonelt sosialt arbeid oppstod i Chicagos Hull House som en reaksjon på sosial urettferdighet og ekskludering. Hull House var et fellesskap som ble etablert av Jane Addams og Ellen Gates Starr i 1889, etter inspirasjon fra Londons Toynbee Hall.

Sammen med andre kvinner bosatte Addams og Starr seg i Hull House for å arbeide med menneskene i slummen rundt. Beboere i slummen, voksne som barn, levde i ekstrem fattigdom og gatene var fulle av søppel og kloakk. De var underernærte og hadde dårlig helse. Kvinnene fra Hull House beskrev de uverdige forholdene i slummen med innbyggernes egne ord.

De sosiale forholdene som menneskene i slummen levde under, ble forklart av kvinnene som et resultat av undertrykkende strukturer i samfunnet. Strukturer i samfunnet som muliggjorde at mennesker levde under slike uverdige forhold måtte endres.

Vi mener at sosialfaget må kjennetegnes ved sin tette forbindelse mellom fagutøvelsen og dets etiske grunnverdier. Sosialfagets grunnverdier og etiske retningslinjer fungerer som et kompass for sosionomene i sitt arbeid, som en rettesnor i utforming og oppbygging av sosialfaglige virksomheter og som et signal til omverden om hva sosialt arbeid har som formål.

Ifølge de etiske retningslinjene skal sosionomer legge opp til solidaritet, og problematisere undertrykkende praksiser og strukturer i samfunnet.

Innleggsforfatterne

I dagens praksisfelt er det imidlertid ikke enkelt å ivareta grunnverdier som dette. Praksisfeltet etterspør i liten grad sosionomenes evne til å påpeke skjevheter i samfunnet, som skaper sosiale problemer, maktforskjeller, sosial ulikhet, og dårlige levekår. I stedet blir de satt til å saksbehandle og forvalte standardiserte løsninger som skal få folk til å tilpasse seg samfunnet.

Og hva slags samfunn? Et samfunn der nyliberalismen, med sin tanke om at enhver er sin egen lykkes smed, siden 1970-tallet gradvis har fått fotfeste. Denne tanken baserer seg på et ekstrem-kapitalistisk system, og forteller oss at rikdommen som hoper seg opp i de øvre samfunnsklassene drypper nedover.

Konsekvensen av et slikt system har isteden vist seg å være økt sosial ulikhet og utenforskap. Systemet rammer i tillegg spesielt de som er avhengig av en felles innsats, som velferdsytelser, for å kunne opprettholde en akseptabel levestandard. Dette gjør at en nyliberalistisk samfunnsstruktur strider direkte med sosialfagets formål og etiske grunnverdier.

Skal sosialt arbeid styrke sin posisjon, og på sikt overleve som profesjon i et samfunn som produserer ulikhet og forventer at sosionomer skal få individer til å tilpasse seg bestående samfunnsstrukturer, må sosionomene gjenerobre den posisjonen de i utgangspunktet var best på.

Sosionomer må se sammenhengen mellom individ og samfunn og bruke sin kunnskap og posisjon til å hjelpe de mest utsatte i samfunnet. Målet er sosial rettferdighet, lik tilgang til samfunnets ressurser og et samfunn som ivaretar både individuelle behov og forskjeller.

Powered by Labrador CMS