Skal vi gjøre opprør nå, eller?

Mange av oss jubler for barn og unges skolestreik for klima; vi støtter streiken og håper den fortsetter med kraft. Kulturpersonligheter og kjente akademikere oppfordrer til opprør. Dette skaper en helt nødvendig debatt og potensielt framdrift i klimasaken, og muligheter til å sette fokus på hvordan naturen og klima henger sammen med alle politikkområder, samt vår rolle i naturen som mennesker. Men: hvordan kan vi bidra konstruktivt til å inkludere flere i løsningen på problemet?

Greta Thunberg og alle som følger hennes eksempel inspirerer en hel verden, og har inspirert oss. Det sivile engasjementet for å ta vare på naturen og presse myndighetene til målretta klimahandling øker. Det er helt nødvendig - og det gir økt bevissthet – og det er mange sin fortjeneste.

Men vi må også forstå motviljen som kan oppstå i folket.

Et eksempel på grobunn til motvilje er den ofte uheldige fordelingsprofilen individrettede klimatiltak har. Kostnader knyttet til bilbruk og fordelene ved kjøp av elbil med god kapasitet går klart i favør av de best bemidlede. De med høyere inntekter nyter også godt av å bebo boliger med lavere strømkostnader, tettere på gode kollektivtilbud. Det er et sosialt rettferdighetsproblem. De unge aktivistene peker også på dette.

Dagens klimapolitikk rammer dem med minst, både her hjemme og globalt. I tillegg «dultes» vi ofte i retning av klimafiendtlige valg: det er for eksempel billigere å fly enn å reise med tog. Så er det slik at en alenemor/far som har to jobber for å få endene til å møtes, kanskje ikke har like mye tid til å sette seg inn i problematikken.

Noen klimatiltak vil være tøffe, for alle; men vi må sørge for at tiltakene ikke går utover de som har minst ressurser. Så lenge klimapolitikken er (eller blir oppfatta som) et «forfengelighetsprosjekt» for kulturelle og politiske «eliter», imens «folk flest» må bære kostnaden, vil en ikke lykkes. Samholdet mange opplevde i krigsårene (Kennedy 1998 om «war-time Britain») er et eksempel på vellykket mobilisering i møte med en ekstern trussel (som også klimatrusselen er). Dette er et poeng som blir løftet fram av flere.

Vi har fulgt debatten etter at 25 kulturpersonligheter og kjente akademikere oppfordret til massiv og radikal støtte for skolestreikerne, og Røe Isaksen sin bekymring for det han hevder er anti-demokratiske tendenser. Hva kan vi tilføre denne debatten?

Vi er langt på vei enige med opprørene i at Isaksen står i fare for å avlede en livsviktig debatt. Vi stiller oss på mange måter bak opprøret, men ser samtidig faren for at opprøret kan hindre en breiere dialog og oppslutning. Sannsynligvis er ikke opprøret det største hinderet, men den polemiske debatten? Er advarselen fra Extinction rebellion verdt å lytte til? Ja, og de som sitter i sentrale maktposisjoner bør vise en større åpenhet for å lytte til advarselen. De burde kanskje kjenne litt bedre etter på ubehaget ved situasjonens alvor. Lodde panikken.

Thunberg etterlyser panikk-stemning. Vi kjenner på panikken. Som privatpersoner, psykisk helsearbeidere, forskere og sosialarbeidere er vi dypt bekymra for framtida. Panikk inntreffer her og der, i korridorer, på do, plutselige sammenbrudd på t-baner og i familieselskap. Det kan bli mye rot. Men det leder også til engasjement og handling. I likhet med de unge skolestreikerne og den voksne opprørsbevegelsen etterlyser vi (og har gjort det før på ulike måter) større politisk ansvarsbevissthet og vilje til handling for å ta vare på naturmiljøet, og evne til å sette det i sammenheng med menneskets livskvalitet. Vi endrer selv vår livsførsel etter beste evne.

Vi vet at flere merker klimaendringene på kroppen, og at sosiale problemer, psykiske helsevansker og lidelser som følge av klimaendringer, er og vil bli et økende problem i hele verden. Både her hjemme og globalt lider mange av at jorda blir ødelagt.[6] Fjorårets tørkesommer gikk utover bønders psykiske helse. Vi må forsøke å forstå sammenhengene mellom klimakrisen og psykisk helse bedre, mellom strukturene vi lever i og våre sosiale liv. Økosorg, økodepresjon og klimaangst vokser fram i flere av oss som relativt nye fenomener.

Kanskje bør vi kjempe mer for vår økodepresjon? Unge mellom 18-29 år er mest bekymret, med god grunn.

Det er veldig bra at bekymringa, sorgen og angsten i økende grad blir kanalisert mot handlekraft og protest. Men vi må snart ha en større samtale om vår kollektive økologiske sorg.

I et langsiktig perspektiv er det liten tvil om at klimatiltak som koster noe nå vil være svært avgjørende helsemessig, sosialt og samfunnsøkonomisk. Aktiv og virksom klimapolitikk er aktiv sosialpolitikk, og folkehelsepolitikk, osv. Det henger sammen med alle politikkområdene.

Det er som opprøret og skolestreiken understreker: dette handler om liv eller død. Arter og livet rundt oss utryddes i et forrykende og alarmerende tempo, mye på grunn av vår aktivitet og våre inngrep i naturen, og i et solidaritetsperspektiv må vi kjenne vårt ansvar og vår rolle i naturen.

Det er ikke tvilen om at vi må gjøre noe som gjør oss ambivalente, men hvordan vi skal gjøre det på en inkluderende måte - og hvordan vi kan støtte barn og unge sitt legitime sinne og fortvilelse, og kravene de stiller, på en best mulig måte.

Vi etterlyser: en større vilje til å snakke sammen og lytte til hverandre. Vi er inspirert av initiativet «Hele Norge snakker» (og Sokrates, og demokratiet, og besteforeldrene våre, og i det hele tatt: alt engasjementet), og har fortsatt troa på at vi kan demme opp for farlig politisk polarisering. Politiske dialoger i kjølvannet av de gule vestene er et annet eksempel på å skape nye kanaler for demokratisk medvirkning - dialoger som er et resultat av sivilt opprør, og ikke presidents Macrons fortjeneste.

Har vi ikke snakka nok nå? Nei, vi har vel egentlig ikke det. Vårt konkrete, potensielt kjedelige, moderate og svært ambisiøse forslag: la oss samle ungdommen, opprørerne, arbeiderne, forskere og politikere til dialog. Kanskje våren hvor alt engasjementet kan samles, endelig har kommet?

Vi har snakka med noen av ungdommene som organiserer skolestreikene: de etterlyser et forum hvor deres bekymring kan bli lytta til, der kursen framover kan skapes i fellesskap. Et forum hvor de som sitter med hovedansvaret (les Erna og gjengen) må engasjere seg enda dypere, framfor å unngå ubehagelige spørsmål. Vi bør prøve dette i enda større grad slik at vi kan stå sammen om de radikale endringene som må til. Flere forstår at de ledende politikerne og systemet sin konstante vekstlogikk går på bekostning av det mest dyrebare vi har: livet.

Så, hvordan skal vi gjøre det? Hvordan kan vi omfavne potensialet i demokratiet vårt, fellesskapet og perspektiver på tvers av generasjoner og landegrenser? For det er kanskje som det blei sagt i Morgenbladets leder 15. mars: det er allianser på tvers av landegrenser som gjør omsetningen fra folkemening til reell politikk mulig.

En del av opprøret (i forlengelsen av aktivismen) kan være å oppfordre til dialog i en tid vi trenger det som mest? For skal vi få til reell endring og handling, må vi komme sammen og legge til rette for en sosialt rettferdig og inkluderende klimapolitikk. Men alle må være villige til å ofre noe.

Moderasjon kan kanskje bli det nye radikale, på flere nivå, når polariseringen og merkelappene fyker i begge retninger? Vi tror opprøret trenger mange stemmer, og flere virkemidler som kan utfylle hverandre.

Vi er sikre på at Universitetene vil stille sine lokaler til disposisjon for å komme sammen til opprørsk dialog, og vi bidrar gjerne i organiseringen. La oss jobbe mot forening i kampen for å ta vare på livsgrunnlaget. Å samle folk for å ta vare på livsgrunnlaget blir kanskje vår tids viktigste sosiale arbeid, ledet an av det sivile samfunnet.