Debatt Jørgen Lund

Tidsånden har installert «læring» som et majestetisk begrep

Vi trenger en kultur for å snakke høyt om at tenkning og kunnskap er en langt mer primær human verdi enn skolering og overlevering av kompetanse fra senior til junior.

Eksempel på kurs i begrunnelse for sensur fra Universitetet i Oslo.
Eksempel på kurs i begrunnelse for sensur fra Universitetet i Oslo.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er svært gledelig - ja forhåpentligvis forløsende - at denne debatten om sensurbegrunnelser underveis har kommet til å bryte tausheten (eller tabuiseringen?) som lenge har rådd om den systemiske sammenblandingen av eksamen som læring og eksamen som vurdering - eller det jeg fortsatt foretrekker å kalle autorisering.

Norsk akademia har faktisk gjennom de siste år sunket ned i et aldeles forvirret begrep om noe av det alvorligste på feltet, altså eksamen. Nå er det en lettelse at Kristin Bechs varsel om ekstraarbeid med begrunnelser utenfor enhver kontroll presset hull på byllen. Temaet har egentlig lenge vært som en gummivegg av faktisk vitenskapelig ansatte som øyensynlig har latt tidsånden installere begrepet «læring» som et majestetisk begrep og dermed fått det som det reneste tic.

At en glidning i retning av et kommersielt mind set med studenter som kunder og det som er blitt kalt «finansieringskveg» spiller en vesentlig rolle her, er knapt noe å diskutere.

Jørgen Lund

Men det er på dette stadiet fortsatt grunn til å advare mot at to nært beslektede og vesentlige momenter i saken forsvinner ut på sidelinjen, slik det later til å skje i de ferskeste bidragene her på khrono.no:

Merk at den umiddelbare grunnen til dagens uholdbare opptårning av begrunnelseskrav er at ledelsesledd i norsk akademia fullstendig uten å spørre de faglige ansatte over natten har implementert grensesnitt mot eksamenskandidatene som dramatisk har senket den tradisjonelle terskelen for å be om begrunnelse, nemlig med å installere visuelt inviterende «klikk her»-løsninger. Dette har altså skjedd uten at de som både skal gjøre jobben og som har greie på de kvalifikasjonsmessige og pedagogiske sidene av saken har blitt spurt til råds.

Helt primært må det derfor være å ta inn over seg det totalt uprofesjonelle og uansvarlige ved denne fremgangsmåten - på tross av at mange allerede er numne over at den for lengst er blitt typisk for det nye, «ledete» universitetet. Deretter må selvfølgelig myndigheten tilbakeføres i forholdene som saken gjelder til vitenskapelig ansatte. Først når denne forutsetningen er på plass, kan en debatt om hva eksamen skal være til bli reell: Altså en oppdatering og avklaring om hvordan de pedagogiske bi-funksjonene og den autoriserende kjernefunksjonen av eksamen med sine juridiske hensyn skal vektes. Da først har man sørget for det grunnlaget vi er forpliktet til å ha vis a vis student- og kandidat-massen for i det hele tatt å være begreper som universitet og høgskole verdig.

Men - og her kommer min insistering nummer to som det mest avgjørende og prinsipielle: Jeg kan ikke se at det er mulig for norsk akademia å gjenvinne et vederheftig og ansvarlig forhold til eksamen hvis man ikke tar på høyeste alvor _hvorfor _i alle dager det kunne utvikle seg en tanketvang knyttet til begrepet læring som gjorde det mulig å la nettside-design utenfor enhver faglig styring, men med læring som mantra, avgjøre hva som kommuniseres til studentene om hva det å be om karakteregrunnelse er og faller inn i.

At det er altfor grunt og korttenkt å bokføre miseren med «klikk her for begrunnelse» som nok et bittert eksempel på overstyring av de vitenskapelig ansatte, bevises av det faktum at litanien om eksamen som læring for lengst altså er etablert blant de vitenskapelige selv, blant annet med den konsekvens at det altså har vært nesten umulig å vinne gehør for advarsler mot den rådende forvirringen omring eksamens raison d'être.

Derfor er sakens kjerne og springende punkt så vidt jeg kan forstå omsider å få åpenhet om følgende: Hvordan faller dyaden «vitenskap» kontra «undervisning», «forskning» kontra «formidling» ut for majoriteten blant dagens norske akademikere? Kan majoriteten av landets akademikere med hånden på hjertet underskrive på de stadig mer hyppig forekommende formuleringer som setter undervisning som det primære, og som dermed eklatant svikter det logiske faktum at det ikke kan forekomme noen universitetsundervisning uten universitetets kjerne forskning?

Det er utvilsomt grunnlag for å si at vi allerede før nyliberalismens kanonisering av talevendingen «livslang læring» har sett læringsbegrepet intervenere hegemonisk i vitenskapens tradisjonelle høyborg universitetet. At en glidning i retning av et kommersielt mind set med studenter som kunder og det som er blitt kalt «finansieringskveg» spiller en vesentlig rolle her, er knapt noe å diskutere. Alt i alt i alt er det dessverre bare som forventet at det urettmessige, ikke-bærekraftige og destruktive ved å favne «læring» ukritisk og nærmest gjøre ordet til fetisj skulle få noen av sine første akutte utslag i noe så alvorlig og viktig for juniorers liv som eksamens- og sensurordningen.

Vi trenger å opprette - kanskje noen vil si gjenopprette, men jeg tror det er nostalgisk og feilaktig - en kultur for å snakke høyt om at tenkning og kunnskap er en langt mer primær human verdi enn skolering og overlevering av kompetanse fra senior til junior.

Powered by Labrador CMS