Debatt Steinar Vikholt

Tidlig avlyst utveksling – en mulighet for å gi alle internasjonale perspektiver?

Tiden er nå inne for å på nytt ta til orde for å se på nye mulighet for studentmobilitet uten å fysisk flytte på studentene, skriver Steinar Vikholt.

Virtuell mobilitet kan i utgangspunktet ikke erstatte fysisk mobilitet, kanskje er det det beste alternativet vi har nå? Steinar Vikholt er internasjonal fagkontakt ved barnevernspedagog- og vernepleierutdanningen ved USN.
Virtuell mobilitet kan i utgangspunktet ikke erstatte fysisk mobilitet, kanskje er det det beste alternativet vi har nå? Steinar Vikholt er internasjonal fagkontakt ved barnevernspedagog- og vernepleierutdanningen ved USN.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

NHH-student Yngve Sture advarer i sitt innlegg at norske institusjoner innen høyere utdanning ikke bør ta det han kaller «letteste utvei» gjennom å avlyse all utenlandsutveksling. En avlysning uten å ta hensyn til landenes lokale forhold og utvikling.

Innlegget er godt, og problemstillingen veldig aktuell, men jeg vil her se på hvilket mulighetsrom det kan gi høyere utdanning ved å tidlig ta et standpunkt til utveksling. Gjennom å gjøre dette vil vi tidlig kunne legge til rette for en alvorlig satsing på å få internasjonale perspektiver inn i all undervisning. Internasjonalisering hjemme gjennom internasjonale klasserom og virtuell mobilitet.

Først en avklaring og en avgrensing: Ja, vi skal satse på at studenter i høyere utdanning skal få internasjonal erfaring som en del av sin utdanning. Som stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» sier: 20 prosent studentmobilitet er målet på kort sikt og at ambisjonsnivået skal ligge på 50 prosent studentmobilitet på lang sikt.

Men som det tidligere har blitt argumentert for, så trenger ikke studentmobililtet å ensidig bety at studentene må flytte på seg, og gjennom den pågående pandemien kan det hende vi har fått et handlingsrom til å realisere dette i større grad gjennom internasjonalisering hjemme. Videre støtter jeg også at det nå er åpnet opp for at studenter som reiser ut for å ta hele graden sin eller et halvt år utveksling er å anse som nødvendige reiser og dette bør det legges til rette for. Perspektivet mitt er hentet fra profesjonsfeltets tradisjon om kortere utvekslingsopphold slik som for eksempel tre måneders praksisopphold.

Slik som koronapandemien førte til en tvangsdigitalisering av høyere utdanning, kan også pandemien føre til en drastisk endring i hvordan vi ser på internasjonalisering.

Steinar Vikholt, USN

Tiden er nå inne for å på nytt ta til orde for å se på nye mulighet for studentmobilitet uten å fysisk flytte på studentene. Slik som koronapandemien førte til en tvangsdigitalisering av høyere utdanning, kan også pandemien føre til en drastisk endring i hvordan vi ser på internasjonalisering. Situasjonen har ført til at vi i større grad er nødt til å stå sammen om en verdensomspennende utfordring slik som kanskje kun miljøspørsmålet tidligere har klart. Utfordringene vi står ovenfor står vi ikke alene om som internasjonale koordinatorer på enkelte utdanningssteder, men sammen med tilsvarende kollegaer over landegrensene.

Sture viser til NTNU som gjorde individuelle vurdering av utvesklingsland hver tredje uke, selv om dette også medførte at de - etter hans mening - ikke tok tilstrekkelig hensyn til forskjellene i utvikling innenfor de forskjellige landene. Vi vet nå gjennom pandemien at smittetallene i land svinger, og det landet som i henhold til offentlige anbefalinger for en uke siden var merket som gult blir rødt over kort tid. Å skulle holde studenter ventende på mulighet for utveksling frem til kort tid før avreise vil gi en ekstrem uforutsigbar studietid, kansellerte billetter og i flere tilfeller lavere oppnåelse av læringsmål eller avbrutte studier siden institusjonene må «hive seg rundt» og satse på dugnadsånd for å lage alternative undervisningsopplegg.

Ved å tidlig ta et standpunkt for vårens studentmobilitet kan vi unngå dette. Vi kan oppfylle studentens rett til internasjonalisering gjennom studietiden, og kravet til at alle studieprogram skal ha internasjonaliseringstiltak, gjennom å starte planleggingen nå. Vi er nødt til å benytte det handlingsrommet vi nå har til å planlegge gode undervisningsopplegg rundt internasjonalisering hjemme, dette gjennom internasjonale klasserom og virtuell mobilitet.

Virtuell mobilitet handler om å skape felles undervisning for studenter som sitter i forskjellige klasserom, utdanningsinstitusjoner og land. Virtuell mobilitet kan i utgangspunktet ikke erstatte fysisk mobilitet, men når alternativet er utvekslingsperioder som på kun kort varsel kan bli kansellert mener jeg dette er det beste alternativet i den perioden vi nå har foran oss, og i påvente av en vaksine eller annen varig løsning.

Virtuell mobilitet handler om å skape felles undervisning for studenter som sitter i forskjellige klasserom, utdanningsinstitusjoner og land.

Steinar Vikholt, USN

Det finnes flere eksempler og forskning på hvordan vi kan skape denne virtuelle mobiliteten men det kan være krevende og krever planlegging. Undervisningsoppleggene kan ta blant annet ta utgangspunkt i felles ressurs forelesninger med et annen klasse innenfor nærliggende fagfelt, etterfulgt av oppgaveløsning i grupper som er satt sammen av studenter ved begge institusjoner. Det kan handle å lære noe sammen gjennom å skape et produkt i form av digitale presentasjoner eller digitale fortellinger. Flere av oss har skapt oss erfaringer rundt dette, og nå er tiden kommet for å virkelig satse på denne internasjonaliseringen hjemme.

Der det i en normalsituasjon muligens vil være opp mot 20 prosent av studentene i et studieretning som vil deltar i utveksling, vil en satsning på internasjonalisering hjemme gjøre internasjonale perspektiver tilgjengelig for 100 prosent av studentmassen i et kull. Dette til som et alternativ der den pågående pandemien kan føre til at fysisk studentmobilitet blir tilnærmet null. Det er bærekraftig gjennom at det ikke innebærer reiser og påfølgende karbonavtrykk, og er inkluderende siden studenter som ikke har anledning til å reise på grunn av familiesituasjon, funksjonsnedsettelser eller andre årsaker kan få mulighet til å delta.

For å få til dette må vi ansatte ha tid og ressursene for å lage gode prosjekter og samarbeidsavtaler med andre utdanningsinstitusjoner i utlandet. Utdanningsinstitusjoner som nå sitter med samme utfordring som vi har. Vi er ikke alene om denne utfordringen. Vi har nå en mulighet til å planlegge vårens internasjonale klasserom, men da må dette arbeidet starte nå. Det betyr at det bør snarest komme prosjektmidler fra f.eks. Diku og Kunnskapsdepartementet slik at det ikke blir forventet at dette skal skje på dugnadsånd, men gjennom midler som er tildelt som en konsekvens av pandemien. Midler som vil ha en merverdi ut over å lage midlertidige løsninger for avbrutte utvekslingsopphold, men skaper en varig endring i måten vi tenker internasjonale perspektiver for alle våre studenter.