Sykepleier­utdanning på samlebånd?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er mange med meg både i helsevesenet og i akademia som har fått høre — vi skal ikke springe fortere, men jobbe smartere! Det blir ikke flere penger eller flere hender. Vi må være effektive.

I sykepleierutdanningen har vi i dag kull på opp til 300 studenter. Det gir assosiasjoner til samlebåndsvirksomhet. Henry Ford revolusjonerte industriell produksjon med samlebåndsorganiseringen, det ble en effektiv måte å utnytte ressursene med lavest mulig produksjonskostnad.

Debatt ● Jeanne Boge, Professor i sjukepleie

Kvifor gjennom­fører norske styres­makter nasjonal eksamen i bachelor i sjukepleie?

Samlebåndsproduksjon har imidlertid uheldige sider for arbeidere som ikke er roboter. Det viste seg tidlig at arbeiderne ikke trivdes med denne typen organisering av arbeidet. Hawthorne eksperimentet pekte på, slik jeg ser det, at det er det relasjonelle — at noen bryr seg om deg — som arbeidstaker, som var det avgjørende for trivsel. Og samme eksperiment antydet at trivsel i seg selv økte produksjonen. I dag har vi god kunnskap om betydningen av relasjonell ledelse og at trivsel er avgjørende for arbeidstakeres helse. Det står nedfelt i vår egen arbeidsmiljølov, representert bl.a. ved §4.3 (1): «Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas».

Hva så med ivaretakelse av studentene? Jeg setter spørsmålstegn ved om organiseringen i så store kull gjør det mulig å undervise godt. I et fag der vi lærere skal undervise i relasjonell ivaretakelse av pasienter — hvordan kan vi gjøre det når dette ligner mer på en samlebåndsproduksjon?

Vi som kan faget sykepleie vet at det handler om de «små ting», nettopp det som gir glede og trivsel i hverdagen, at vi blir sett og anerkjent som et menneske. Ikke ulikt en arbeidstaker som skal ivaretas med integritet og verdighet. Da må vi som lærere få mulighet til nettopp det, å bli kjent med og kunne skape relasjoner med våre egne studenter.

Selvsagt skal sykepleierstudenter gjøres i stand til å ivareta pasientens medisinske behov, og her behøver vi kanskje nasjonale prøver i naturvitenskapelige fag, eller kanskje ikke, slik Jeanne Boge problematiserer i Khrono. Men Boge tar opp noe annet som er mer vesentlig — det er ikke medisin som er sykepleiens kjerneområde. Det er faget sykepleie vi først og fremst må få mulighet til å lære våre studenter, et fag med en vitenskapelig tradisjon helt tilbake til systematikeren og omsorgspersonen Florence Nightingale.

Det Nightingale stod for er like viktig i dag; for å ivareta alvorlige syke pasienter behøver vi både systemer inkludert medisinsk og annen fagkunnskap, men også grunnleggende sykepleie som er svært betydningsfullt og sentralt i utdanningen. I den grunnleggende sykepleien skal studenten lære og forstå betydningen av kjernebegreper som håp, lidelse, helse, døden, m.m. De skal gjøres i stand til å arbeide med alvorlig syke mennesker som krever at deres integritet og verdighet ivaretas. Sykepleierstudenter skal lære å møte mennesker som lider, og i møte med alvorlige hendelser og sykdom og døden, trer det åndelige/eksistensielle frem. Tanker som en kanskje aldri før har vært bevisst blir aktualisert — hvem er jeg, hva er meningen med mitt liv, hvorfor er nettopp jeg syk, hva skjer om jeg blir verre, og hva om jeg dør? Forskningen viser at pasientomsorgen også handler om de «små ting», at pasientene blir sett og hørt — møtt som en person med verdighet.

Det handler om at vi alle, arbeidstakere, lærere, studenter og pasienter er mennesker — som ønsker å bli sett og hørt — vi vil bli ivaretatt og trives. Vi vil som lærere gjerne jobbe smartere og være effektive, men gi oss en organisering som gjør det mulig å lære bort faget sykepleie. Ikke gi oss følelsen av å være en brikke i en samlebåndsproduksjon.