Svarte skjermer: Foreleserens eller studentens problem?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En spørreundersøkelse fra Høgskolen i Innlandet (HINN) viser at halvparten av studentene velger å slå av kamera i nettbasert undervisning. Undersøkelsen har skapt offentlig debatt og enkelte forskere og fagfolk har argumentert med at digital undervisning ikke vil fungere når studentene skrur av kamera og forelesere og studenter ikke ser hverandre. Vi mener det som er avgjørende for om undervisningen er vellykket eller ikke i stor grad er undervisningens opplegg, innhold og hensikt. Dette er ikke noe som kun kan reduseres til et problem om hvorvidt studentene har kamera på eller ikke.

Vi vet at det er svært vanlig i høyere utdanning å praktisere masseforelesninger med enveiskommunikasjon, der forelesere formidler fagstoffet til studentene. De fleste forelesere på universiteter og høgskoler formidler fortsatt undervisning på tradisjonelt vis. Vi har dokumentasjon som tydelig indikerer at mye av det samme gjelder for digitale forelesninger. I en slik undervisningssituasjon spiller det liten rolle om studentenes kamera er på eller avslått. Toveis-kommunikasjon, mimikk eller kroppsspråk har i realiteten liten plass og betydning, i hvert fall for studentene. Det kan synes som om deler av debatten om svarte skjermer handler om at studenter ikke oppfyller foreleseres forventninger til atferd, basert på tradisjonelle undervisningsformer med enveis-kommunikasjon. Slik sett er svarte skjermer foreleserens problem, ikke studentenes.

Svarte skjermer

«Har ikke fikset håret»: Studenter gjemmer seg under digital undervisning

En kommende doktoravhandling fra Høgskolen i Innlandet indikerer tydelig at interaksjonen og samhandlingen mellom foreleser og studenter er svært lav i nettundervisningen. Uavklarte forventninger i synkrone møter med for eksempel Zoom, kan være en årsak til at samhandlingen mellom foreleser og studentene forvanskes, og kan føre til at studentene velger å skru av sine kamera. Så lenge den tradisjonelle undervisningsformen dominerer i høyere utdanning må vi kanskje tolerere at studentene velger å ha kamera avslått når de skal forholde seg til en enveis forelesning. Dersom forelesere ønsker mer samhandling og dialog med studentene må avklaringer om forventninger til hvordan digitale ressurser skal benyttes og om hva slags undervisningsform som velges være avgjørende for hva slags interaksjon foreleser og studenter skal legge opp til. Men her kan vi også legge til at gruppestørrelsen kan ha en betydning for om kameraet slås på. Det kan være utfordrende å få til dialog og samhandling med mange og ukjente studenter til stede i undervisningen. Den samme effekten kan en også få av for få studenter til stede, spesielt hvis studentene ikke kjenner sine medstudenter eller foreleser godt nok.

Vi skal ikke underslå at det kan være en utfordring å kombinere samhandling med digital undervisning på gode måter. Foreleser kan ikke ta for gitt at samhandling oppstår selv om den digitale teknologien tillater det. Det er etter vårt syn forelesers ansvar å ta initiativ til samhandling og dialog i undervisningen. Studentinvolvering gjennom gruppearbeid og diskusjoner er et sentralt element i det å oppnå dypere læring, og det digitale synkrone opplegget kan legge til rette for dette. Det er likevel tydelig at dette ikke er nok. Studier har konkludert med at studenter i tillegg ønsker at foreleser skal gjøre asynkrone digitale opptak tilgjengelig. Et digitalt opptak kombinert med synkrone møter har større effekt enn tradisjonell undervisning. Men mange forelesere er skeptiske og ambivalente til å ta i bruk digitale opptak fordi de antar at studenter da vil droppe forelesningen, ikke lese pensum, og bare spille av opptaket. Flere internasjonale studier har imidlertid konkludert med at studenter møter opp til undervisning selv om de har tilgang til opptak. Studentene i disse studiene oppgir at de får en bedre forståelse av fagstoffet ved å lytte til et opptak som forberedelse til en interaktiv undervisningssituasjon.

Foreleser kan både gjøre digitale opptak som legges ut, og arrangere synkrone møter for studentene. Med andre ord: dersom hensikten for forelesere er å unngå å møte svarte skjermes, så finnes det løsninger for dette. Ett forslag er at forelesere kan ta i bruk den pedagogiske modellen, flipped classroom eller omvendt undervisning. Her snus den tradisjonelle undervisningen rundt, ved å først gjøre et digitalt opptak tilgjengelig for studentene som de kan spille av og se på hjemme, før en møtes i en synkron undervisningssituasjon på nett, preget av diskusjon i mindre grupper. I denne pedagogiske modellen er dialog med bilde og lyd en forutsetning for å delta, og det å stille med påslått kamera er en åpenbar forventing til studentene. Forventningene er for det første formidlet i forkant, og for det andre er studentene faglig forberedt ved at de har fått tilgang til relevant fagstoff på forhånd gjennom et opptak. Å kombinere synkron og asynkron kommunikasjon på denne måten kan bidra til at studentene blir mer engasjerte og motiverte. Det er påvist økt læringsutbytte der synkrone møter kombineres med digitale opptak. I de synkrone møtene der hensikten og forventningene er dialog og samhandling er det ikke sikkert studentene vil delta med bilde og lyd, og de møter kanskje ikke opp, men da er spørsmålet om svarte skjermer blitt studentenes problem.

Det er ikke et entydig svar på om svarte skjermer er et problem, og heller ikke hvem sitt problem det er. Vi mener at det ikke er nødvendig å kreve at studentene slår på kameraet når de har tradisjonell monologundervisning. Men hvis det i undervisningen er lagt opp til og tydelig forventet at samhandling skal skje, så bør det forventes at studentene slår på kameraet. Og poenget er videre at da vil studentene antakelig også forvente det selv, for hvis de ikke møter med kamera på, så opphører samhandlingen, og samtidig dermed læringsutbyttet.

Kronikken springer ut fra forskningsprosjektet «Digital undervisning og annen digital samhandling, hva er lært, og hva vil utvikles videre?» ved Handelshøgskolen Innlandet – fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap, Institutt for organisasjon, ledelse og styring. Deltakere i prosjektet er foruten artikkelforfatterne: Gunhild Wedum, Trine Løvold Syversen, Mona Strand, Åse Storhaug Hole og Sigrid Myklebø.