Hva kan studenter og forelesere forvente av hverandre?

Professor Høgbergs opprør mot studenters adferd og forventninger skapte ikke bare store bølger på sosiale medier. Til slutt har debatten endt i universitets- og riksmedia, blant annet DAX18, DN og Morgenbladet.

De mange ulike reaksjonene på Høgbergs frittalende innledning til en forelesning viser at temaene ikke bare er av interesse for et særmiljø på Karl Johans gate. Høgbergs Facebookpost fikk støtte fra mer enn 300, inkludert mange akademikere utenfor fakultetet. Det var «forfriskende» og «fortjente respekt», mente mange. Samtidig har mer enn 1000 studenter og noen akademikere likte forskjellige kritiske svar. «Uforståelig» og «urettferdig» mente de.

Spørsmålet er om disse ytringene i sosiale medier gir et riktig bilde av hva studenter og forelesere faktisk tenker. Når en debatt blir så kraftig polarisert må vi vurdere om vi snakker forbi hverandre, og se hvordan vi skal komme ut av skyttergraven.

Les også: Talen som er bakgrunnen for konflikten

I denne ånd har vi (en professor og student som har vært involvert i debatten) kommet sammen for å skrive om hva professorer og studenter kan forvente av hverandre.

1. Anonymitet på godt og vondt. Bakgrunnen for Høgbergs innledning var netthets av noen kvinnelige professorer på Jodel, et anonymt sosialt medium/diskusjonsforum. Selv om professorer må tåle kritiske kommentarer, gikk noen få innlegg på Jodel over streken, og var preget av kjønnsdiskriminering. Høgberg hadde rett til å ta opp temaet, og vi legger merke til at nesten alle innlegg fra studenter var klare på at netthets er uakseptabelt på ethvert grunnlag. Det er ingen uenighet om det. Dessuten gir dette opprøret en mulighet til å reflektere over psykologisk forskning som viser at vi evaluerer kvinnelige forelesere dårligere enn mannlige, selv om den eneste forskjellen er kjønnet. En uanstendig diskusjonskultur rammer også studentene, som vil ikke tørre å snakke i kurstimene eller være studentrepresentanter, fordi de er redde for netthets.

Samtidig må fakultetet akseptere en del ansvar for at studentene går over til Jodel og anonymt tar opp sine tanker om undervisningen. Evaluering av kursene på fakultet har ikke blitt gjennomført regelmessig. Til tross for at de fleste ledende universiteter i verden begynte med det på 1980-tallet, har vi som fakultet ikke hengt med. Fakultetet skjønte problemet for to år siden, men har ventet til overgangen til en ny digital plattform, Canvas, og evaluering av hvert kurs hvert semester skal begynne neste semester. Forsinkelsen er forståelig, men fakultetet kunne midlertidig brukt enkle systemer som SurveyMonkey. Like viktig er det at fakultetet utvikler et system for å faktisk følge opp evalueringene inkludert publisering. Andre norske universiteter har for eksempel innført Rate-My-Professor-systemet fra USA – der studentenes evaluering av professorene sine blir offentligjort.

Men det er ikke bare fakultetet som må ta ansvar for evaluering. Hva kan studentene gjøre? På ulike universiteter i Australia og USA lager studentgrupper alternativ kursbeskrivelse til alle fag, basert på studentenes egne vurderinger. Istedenfor tilfeldige meldinger på Jodel kunne studentene gitt en reflektert og konstruktiv kritikk av hvert kurs.

2. Pedagogiske evner. En stor del av debatten handlet om Høgbergs påstand om at «professorer skal ikke ha pedagogiske evner». Noen av oss tolket det som en kritikk av ideen om at professorer må bli født som talentfulle formidlere. Andre tolket det som et opprør med god pedagogikk.

Uansett hvordan man fortolker Høgbergs spissformulering, er det ingen som ikke vil ha bedre pedagogikk. Det er helt nødvendig at de som underviser har evnen til å formidle fagene på en god måte til studentene. Det er verdt å huske på at forelesere på Det juridiske fakultet (som andre steder) har kjempet for mange undervisningsreformer i de siste årene. Den student-sentriske revolusjonen i pedagogikk på 1970-tallet gikk for det meste forbi vårt fakultet, men nå er en endring i gang.

Høgberg har samtidig rett i at man må kunne kreve at studentene har en evne til kritisk tenkning og selvstendig arbeid, og at studenter har et ansvar for riktig fokus. Men vi kan spørre om studenter er hovedproblemet her. Ja, det er sikkert noen studenter som kunne vært mer fokuserte på å jobbe alene og sammen med andre i stedet for å få alt inn utenfra. Men vi må anerkjenne at studenter på Det juridiske fakultet er blant de studentene i landet som bruker mest tid på studiene sine.

Til syvende og sist ligger ansvaret for studentenes fokus hos de som stiller krav til studentene, nemlig fakultetet, foreleserne og arbeidsgiverne. Det er de som legger premisser for hvordan studenter jobber med fagene. Det er stort press på at karakterer på eksamen er det eneste som teller, noe som kan forklare at fokuset ikke alltid er på riktig sted. Hvis undervisningens viktigste oppgave på universitetet er å lære opp disse kritiske evnene og gi grunnlaget for å forstå fagene, må vi spørre om studieprogrammet og eksamensinnhold- og form er egnet til å nå dette målet.

Introduksjonen av en obligatorisk prosedyreøvelse og semesteroppgave i noen fag er en god start. Man må likevel spørre om fakultetet er fortsatt en «eksamensfabrikk» som legger mest fokus på pugging, i tråd med tiden da jusstudiet var åpent for alle, med få eksamener og lite undervisning. For å nå målene, må fokuset i undervisningen og vurderingene endres mot fokus på forståelse, selvstendig arbeid, kritiske perspektiver og varierte ferdigheter, ikke pugging.

3. Ny teknologi. Høgbergs innledning sluttet med at hun annonserte at det skulle bli slutt på bruk av podcast og powerpoint i undervisningen for en tid fremover. Dette vakte oppsikt, siden mange regner podcast og powerpoint som et viktig gode. Podcasting er særlig nyttig for forberedelse til eksamen, gjør det mulig til å sjekke uklare punkter, og gir syke studenter en mulighet til å delta i undervisning. Høgbergs plutselige avgjørelse kan nok ses på som en form for kollektiv avstraffelse.

Men det er også viktig å spørre hvorfor forelesere kan bli skeptisk til filming av undervisningen. Lavere oppmøte på forelesningene er en grunn, og det kan gå ut over undervisningen. Hvis studenter bruker teknologiske muligheter som en grunn til å slippe forelesninger, ødelegger det muligheten for direkte kontakt mellom lærer og student, og mer interaktive elementer i forelesningene. Et offentlig gode krever at det er ikke så mange gratispassasjerer. Så studentene må reflektere over hvordan de påvirker forelesernes vilje til å bruke nye teknologiske verktøy.

4. Økonomisk solidaritet. Debatten viste også at forelesere og studenter mangler en felles forståelse for hverandres økonomiske situasjon. En god del studenter minnet om at de ikke var til stede på Høgbergs forelesning siden den var flyttet til en ny tid og dato, da de måtte stille opp på jobb. Høye levekostnader, særlig i Oslo, betyr at mange må supplere studielånet med inntekt fra en ekstrajobb. Det reiser et spørsmål om foreleserne er klar nok over denne utfordringen. Siden vi vet fra forskning at studenter som jobber mye ved siden av studiet kan prestere dårligere, burde forelesere minne politikerne på behovet for økt studiestøtte, som er roten til problemet.

Samtidig burde jusstudenter i hele landet bli mer bevisst på at de juridiske fakultetene i Norge mangler ressurser til å gi bedre og mer variert og omfattende undervisning. På fakultetet ved UiO er det rundt 50 studenter per lærer, mot et snitt på rundt 20 per lærer ved hele universitetet. Tallene på UiB er akkurat de samme. Som Eirik Holmøyvik, jusprofessor i Bergen, kommenterte i debatten, burde «jusstudentar gå i fakkeltog mot universitetsleiinga for å krevje meir ressursar til fakulteta.»

Summa summarum. Hva kan vi forvente av hverandre? Studenter kan forvente et fakultet som brenner for bedre pedagogikk og en stadig fornyelse av studieprogrammet, til å utvikle studentenes kritiske evner og sette dem i stand til å møte morgendagens utfordringer. De kan forvente et fakultet som sikrer at fagansatte har utviklet grunnleggende pedagogiske ferdigheter før de settes til å forelese – for eksempel gjennom prøveforelesninger. Og de kan forvente at fakultetet viser forståelse og solidaritet med studenters hverdag og utvikle systemer for tilbakemeldinger.

Foreleserne kan forvente at studentene avstår fra netthets og gir saklig og konstruktiv kritikk, og reflekterer fornuftig over holdningene de har til foreleserne. De kan forvente at studentene setter seg inn i faget og stoffet, og kommer til undervisning med nysgjerrighet og kritiske spørsmål. Det er verdt å huske at i mange land er deltagelse i undervisning obligatorisk, og engasjement en del av karaktergrunnlaget. Og foreleserne bør også forvente at studenter viser en forståelse for fakultetets økonomiske rammer, men samtidig reiser kritiske spørsmål om hvorfor de juridiske fakultetene er så underfinansierte og underbemannede.