Høgskolene som forsvant

I løpet av våren håper Høgskolen i Sørøst-Norge å få godkjent sin akkrediteringssøknad og bli universitet. De er så optimistiske at de allerede i forbindelse den siste fusjonen gjorde «usn» heller enn «hsn» til epostadresse. I tillegg planlegger Høgskolen i Innlandet å sende søknad om det samme i løpet av året. Høgskulen på Vestlandet har samme ambisjon, selv om det så vidt jeg forstår ligger noe lenger fram i tid.

Bølgen av universitetssøknader henger sammen med minst to ting. For det første har fusjonene i mange tilfeller bidratt til å gi de tidligere høgskolene større faglig bredde, noe som gjør det realistisk å etablere det påkrevde antallet doktorgradsprogrammer. For det andre gir ikke universitetsstatus bare mer prestisje, det gir også større autonomi, for eksempel når det gjelder muligheten til å etablere nye studieprogrammer. Et tredje moment som kan nevnes, er at selve prosessen i retning av universitetsstatus gir økt vekt på kompetanseheving, for eksempel forutsettes det en høyere andel med førstestillings- og professorkompetanse.

Det kombinerte resultatet av fusjonene og av institusjonenes streben etter å bli universiteter, er at vi kan se for oss en framtid med svært få høgskoler i Norge. På den ene siden kan dette framstå som en kraftig vekst i kompetansen ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, noe som intuitivt naturligvis høres positivt ut. På den andre siden er spørsmålet om de gamle høgskolenes tidligere funksjoner blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom disse prosessene.

Hva besto disse funksjonene i? Jeg skal peke på to slike, og dermed to utfordringer, i denne kommentaren. For det første var de opprinnelige distriktshøgskolene, som eksisterte mellom 1969 og 1994, forankret i et regionalt motiv. Målet var dels å tilby høyere utdanning for ungdom og unge voksne i distriktene, som ikke nødvendigvis hadde lyst til å flytte til de store byene. Voksenopplæring var også et viktig hensyn i denne sammenheng. Dels var konsekvensen også at regionene fikk lettere tilgang på kompetent arbeidskraft. Ikke bare kunne ungdom utdanne seg i sin egen region, mange slo også rot i studietiden og fant sine livspartnere på studiestedet. Sjansen for at de ble værende etter studietiden ble dermed større. Distriktshøyskolene ble slik en viktig regional aktør som gjorde det lettere for både offentlige og private virksomheter i distriktene å få tilgang på velutdannet arbeidskraft, i en periode hvor stadig flere yrker ble ansett å kreve høyere utdanning.

Alle fusjonene i sektoren vil på lang sikt antakelig utfordre dette bildet. Rett nok følger det ikke av SAKS-prosessen at antall studiesteder blir færre selv om antall institusjoner reduseres, men som jeg har pekt på i et tidligere innlegg i denne spalten, er det all grunn til å tro at de nye institusjonene på sikt vil se seg tjent med en viss sanering.

Jeg er ganske sikker på at innen ti-femten år er en god del studiesteder enten nedlagt, eller de har et magrere studietilbud enn i dag. På den måten kan høgskolene få redusert sin betydning om regionale aktører, og både privat og offentlig virksomhet i distriktene kan få større vanskeligheter med å rekruttere kompetent arbeidskraft.

For det andre var høgskolene orientert mot kortvarige og yrkesrettede utdanninger. I den første fasen var økonomisk-administrative fag blant de viktigste mange steder, noe som styrket det regionale tilbudet av arbeidskraft både i privat og offentlig sektor. Senere ble profesjonsutdanningene, kanskje særlig knyttet til velferdsstatens yrker, sentrale i studietilbudene. Da HiNT ble fusjonert inn i Nord universitet, tilbød for eksempel høgskolen sykepleierutdanning i to ulike småbyer.

Det er selvsagt fullt mulig å videreføre de sterke profesjonsutdannings-miljøene selv om man går fra og være høgskole til å bli universitet. Men flere signaler tyder på at universitetsstatusen fører til økt akademisering, det vil si mer vekt på de rent forskningsmessige sidene ved faglig virksomhet, og mindre på nærhet til praksisfeltet.

Slik ble i hvert fall rektor Curt Rices notat om internasjonalisering tolket av flere kritikere, både av Clas Jostein Claussen og Rune Slagstad. Slik følger – i dette tilfellet den tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus – opp sin nyvunne universitetsstatus. Men særpreget til profesjonsutdanningene, som nettopp er kombinasjonen mellom faglighet og tette koblinger til praksisfeltene, kan komme til å forvitre.

Som vi ser av linkene over, møter slike akademiseringsstrategier motstand fra representanter for de mer tradisjonelle profesjonsutdanningene. På samme måte kommer det til å bli harde politiske kamper hver gang ett av de fusjonerte universitetene overveier å legge ned studiesteder eller enkeltstudier ved små studiesteder. Dette kommer derfor ikke til å være en rettlinjet og forutsigbar prosess. Men fraværet av tradisjonelle høgskoler vil høyst sannsynlig få en del utilsiktede konsekvenser langs disse dimensjonene, som i liten grad er blitt tematisert.

Innlegget ble først publisert på Panorama