Debatt Egil Øvrelid og Bendik Bygstad

Strategi mot fag – hvem bestemmer den digitale fremtiden i UH-sektoren?

Mens myndighetene og ledelsen i sektoren er opptatt av strategisk tilpasning for å kunne være konkurransedyktig i et utdanningsmarked, er forskerne naturlig nok mer opptatt av fagutviklingen, skriver kronikkforfatterne.

Vi langt bedre forberedt nå enn for 8 måneder siden, skriver Bendik Bygstad og Egil Øvrelid ved Universitetet i Oslo. Men hvem skal bestemme hvor vi går herfra?
Vi langt bedre forberedt nå enn for 8 måneder siden, skriver Bendik Bygstad og Egil Øvrelid ved Universitetet i Oslo. Men hvem skal bestemme hvor vi går herfra?
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Digitaliseringen av universitets- og høgskolesektoren skjøt fart etter 12. mars 2020. Den dramatiske nedstengningen førte dermed noe godt med seg, og sektoren er langt bedre forberedt nå enn for åtte måneder siden. Samtidig er det flere ubesvarte spørsmål. Hvem bestemmer fremtidens digitale utvikling? Og hva innebærer egentlig digitalisering i høyere utdanning?

Universitetet i Bergen arrangerte 4. til 5. november «Digitalisering i høyere utdanning 2020» med både ledere og akademikere på talelisten. En observasjon er at mens direktorater som UNIT og ledelsen ved universitets og høgskolene primært ser digitaliseringen som et strategisk grep for å effektivisere og forbedre kommunikasjonen mellom ulike aktører, er forskerne naturlig nok mer opptatt av fagutviklingen, og hvilke implikasjoner og hensyn som må tas med når fagene digitaliseres. Videre er det klare interessemotsetninger; mens myndigheter og ledelse ønsker mer sentral styring av utviklingen, har sektoren generelt vært dominert av en fagstand som har hatt utstrakt autonomi. Her ligger det viktige spenninger som vi skal se nærmere på.

Det topptunge vertskapet, bestående av rektor ved UiB Dag Rune Olsen, UNIT-direktør Roar Olsen og DIKU-direktør Harald Nybølet fokuserte på digitalisering som strategi, dvs. om verdiskapning, innovasjon, konkurranseevne og utviklingsorientering. Andre var opptatt av at universiteter er vanskelige å endre, og defensive mot krav fra samfunnet utenfor. Dette er perspektiver fra strategifaget, utviklet i en markedsøkonomisk kontekst. De er relevante, men det ligger det her en fare for at modellene er utdatert i det øyeblikk sektoren har rukket å implementere dem, og at modellene ikke tar innover seg det helt spesielle med høyere utdanning.

En tilknyttet problemstilling er hvem som skal skissere og utforme strategiene. Vi noterer også at mens lederne deler det strategiske blikket, ønsker direktoratene UNIT og DIKU mer sentralisert beslutningsmyndighet i digitaliseringen, mens rektorene sloss for universitetenes selvstyre. Her ligger det nok flere konflikter i fremtiden.

Mens myndighetene og ledelsen i sektoren er opptatt av strategisk tilpasning for å kunne være konkurransedyktig i et utdanningsmarked, er forskerne naturlig nok mer opptatt av fagutviklingen. Mange av fagene er midt oppe i en rivende utvikling der analoge data gjøres digitale, noe som i mange tilfeller også fører til nye forsknings- og studieformer. Samfunnet utenfor de store utdanningsinstitusjonene presser naturlig nok også på denne utviklingen, ikke minst underholdningsindustrien og sosiale medier. De tradisjonelle pedagogiske modellene er under hardt press; studentene skal settes i stand til å lære på nye måter. Den klassiske forelesningen med monologer på 2x45 minutter erstattes av mer interaktiv, dynamisk og deltagende undervisning. Det lærerne kan bidra med, er å vise studenten hva hun kan gjøre for å lære. Men det faglige blikket har også sine begrensninger - her blir det digitale ofte et sekundært medium for læringsstøtte.

I juli 2020 publiserte Sten Ludvigsen og Morten Dæhlen en artikkel i Khrono kalt «den doble digitaliseringen», der de diskuterer samspillet mellom digital undervisning og digitaliseringen av fagene. De spør, «hva skal til for å skape en dypere integrasjon mellom fagenes utvikling og undervisning og læring?» På Digitaliseringskonferansen gis det ikke noe svar på dette, isteden havner det digitale i en skvis mellom fag og strategi. Med dette menes at de spesielle egenskapene ved det digitale har en tendens til å bli underordnet interessene til de aktørene som uttrykker seg.

En digital rettssal er et helvirtuelt samfunn der studentene skal lære seg å resonnere som i en rettsal.

Egil Øvrelid og Bendik Bygstad,

Vi tror det er fruktbart å se på det digitaliseringen som en mulighet til å fornye universitet på et dypere plan. For å illustrere dette bruker vi et eksempel: Juss-utdanningen har på kort tid gått fra å primært være dominert av bøker, og klassisk forelesningsstruktur, til å bli digital. En helt sentral drivkraft bak denne overgangen er markedets behov for jurister med digital kompetanse. Ledelsen på juridisk fakultet bestemte at bruken av IT systemet Lovdata skulle bli obligatorisk, og at alle former for relevante rettskilder skulle være tilgjengelig digitalt og kunne lenkes opp til en bestemt sak i Lovdata. Dette førte til at både undervisningen og eksamen i stor grad ble heldigital. Videre er juridisk fakultet i ferd med å utvikle og innføre en plattform kalt den digitale rettssal. En digital rettssal er et helvirtuelt samfunn der studentene skal lære seg å resonnere som i en rettsal.

Det er flere ting vi kan trekke ut av dette. Digitalt lederskap handler om å bruke digitale teknologier til å sammenstille samfunnsmessige og fagmessige behov. Dette kan i noen sammenhenger gi mer relevante, mer effektive og mer attraktive utdanninger. Mer relevant på den måten at utdanningen er direkte anvendbar i markedet. En digital jurist vil i stor grad kunne ha den kompetansen markedet krever. Effektiv fordi det digitale medium sin styrke på logistikk og prosess anvendes. Dette gjelder både selve undervisningen som kan gjøres mer effektiv, men også arrangeringen av viktige hendelser som for eksempel eksamen.

Jusutdanningen kan på denne måten også bli mer attraktiv, på to måter. Fakultetene kan utvikle forretningsmodeller som tar nye teknologisk kapabiliteter i bruk. Videre gjør dette at studentenes tekniske egenskaper, ervervet gjennom daglig bruk av digitale plattformer som Apple, Google og Facebook, også kan brukes i kunnskapsutviklingen innen høyere utdanning. Denne formen for digitale plattformer kan fasilitere bruken av ulike typer teknologier som tekst, lyd, video i et felles økosystem rettet mot samspill mellom en heterogen samling aktører.

En slik forståelse av det digitale er sentral i det som refereres til som den doble digitaliseringen.

Powered by Labrador CMS