Hvilken retning går HiOA?

Høgskolen må komme seg ut, og invitere inn, finne en balanse mellom campus og arbeidsliv. Se på Imperial College i London, utfordrer dekan Dag Jenssen.

Publisert   Sist oppdatert

Med sitt profesjons- og arbeidslivsfokus lever HiOA i en fruktbar kunnskapsteoretisk spenning mellom praksis og teori, forskning og utviklingsarbeid, nærhet og distanse til omgivelsene. HiOA er et meningsfullt kunnskapsprosjekt. Omgivelsene viser interesse.

HiOA har allerede to større prosesser bak seg – fusjonen 2011 og inkludering av AFI og NOVA i 2014. Høgskolen ligger godt plassert i en region som vokser raskest i Europa og med behov for arbeidskraft på mange av våre fagfelt. Den har en størrelse som gir faglig og administrativ kraft, men som ikke er alt for krevende å koordinere.

Når regjeringen ønsker mer konsentrasjon i sektoren, kan HiOA si at en jobb er gjort og at det nå gjelder å realisere mulighetene etter alle endringene. Selv om vi har et utgangspunkt som ikke umiddelbart tilsier nye, større endringer organisatorisk eller faglig, trenger HiOA å utvikle seg. 

Utdanning. Plasseringen gir god tilgang på flinke studenter og medarbeidere. Men er vi gode nok? På en del områder, men ikke nødvendigvis alle. Tilbakemeldingene synes noe ujevne. Burde HiOA vurdere å ta for seg sine utdanninger etter tur, begynne med de største, evaluere dem og om nødvendig sette inn forbedringstiltak? Det er allerede et viktig prosjekt i gang for sykepleieutdanningen.

HiOA må også sikre at studietilbudet er i takt med skiftende omgivelser. Eksempler: Helse- og sosialsektoren ber om større evne til samarbeid mellom profesjonene, men også om mer spesialistkompetanse, noe HiOA kan arbeide med i sine mastergrader. Journalistikk, medier, arkiv og bibliotek (offentlighetens profesjoner) er et annet område hvor det åpenbart skjer mye endring i omgivelsene. Hvordan respondere?

Burde HiOA vurdere å ta for seg sine utdanninger etter tur, begynne med de største, evaluere dem og om nødvendig sette inn forbedringstiltak?

Dag Jenssen
Dekan, Fakultet for samfunnsfag, HiOA

FoU. Generasjonen som er i ferd med å gå av har gjort en svær jobb. Fra opprinnelige lærer- og lektorstillinger har de gjennom lange karrierer opparbeidet en kultur for forskning og utviklingsarbeid. Dette har skjedd ved siden av tunge undervisningsoppgaver. De er blitt veldig dyktige. Mange har nådd høyeste formelle kompetansenivå. En del har på sine felt etablert masterutdanninger, enkelte også phd-utdanninger. Høgskolen kan bygge videre på dette generasjonsarbeidet. Kanskje ser vi nå en ”andre runde” i akademiseringen: Vi rekrutterer direkte med phd-kompetanse, og vi vil rekruttere mer internasjonalt.

Ennå ligger ikke HiOA veldig høyt når det gjelder FOU-resultater per ansatt. Men det er satset massivt på phd-utdanninger. De siste par årene har HiOA også fått nærmere 70 forskningsgrupper. Det er bygget opp administrativ støtte for FoU. Egne forskningsinstitutter er kommet til. Men gjør vi nok når det for eksempel gjelder rekruttering i ordinære UF-stillinger? Fremdeles lyses mange stillinger ut med overskriften «høgskolelektor / førstelektor / førsteamanuensis». Fremdeles mangler det stort sett klargjøring av FoU-oppgaver i stillingsutlysningene, ifølge et notat som nylig er behandlet i FoU-utvalget. 

Et slagord for tiden er at utdanning og FoU gjensidig styrker hverandre. FoU-basert utdanning er satt høyt på dagsorden. Likevel tar det tid hvert år å skape 400 poeng i det norske tellekantsystemet. Og det ser ikke ut til at myndighetene vil følge opp finansielt den kompetansemessige utjevning som skjer mellom universitet og høgskole. Følgelig vil FoU-satsingen i HiOA utøve et press på utdanning. HiOA har tenkt relativt lite på dette presset på utdanningsvirksomheten, noe jeg tror det vil være behov for i årene framover.

Ved Fakultet for samfunnsfag har andelen ressurser brukt til FoU passert 30 prosent, og den vil øke mer ettersom andel førstekompetanse runder 70 prosent. Resultatet kan bli mer selektiv tildeling av FoU-ressurs og større krav om ekstern finansiering. Men det er samtidig verdt å tenke nøye på hvordan utdanningsvirksomheten gjøres. Nøye planlegging og styring av porteføljen av studieprogram blir viktigere enn før.

Arbeidslivet og dets forhold til utdanning er i endring. Vår modell har vært å gi unge uten særlig arbeidserfaring et grunnlag for profesjonsutøvelse. Nå utdanner arbeidslivet på arbeid. Høgskolen må derfor komme seg ut, og invitere inn, finne en balanse mellom campus og arbeidsliv. Dette vil utfordre akademias tradisjonelle distanse til omverden. Men det trenger ikke bety at vi mister faglig autonomi. Imperial College i London, som nylig er rangert helt i toppen internasjonalt, fremhever sine forbindelser til arbeidslivet som en viktig faktor i sin utvikling. Som det framgår av deres hjemmeside, har de bygget opp en rekke partnerformer med omgivelsene (konsulenttjenester, innovasjonsenhet, sykehussamarbeid osv.)

For HiOA kan omstillingen bestå i at vi supplerer vår tradisjonelle aktivitet, som for øvrig allerede er grundig involvert i yrkesfeltene, med en mer aktiv samhandling utover. Planer om ny kunnskapsenhet i HiOA rettet mot arbeidsinkludering og NAV, School of management rettet mot ledelse i profesjonskontekst, og Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier sine mange tilbud overfor arbeidslivet er eksempler på denne tendensen. Våre forskningsinstitutter kan også bidra i denne utviklingen. En rekke problemstillinger reises rundt en slik utvikling: Kan vi håndtere et skiftende marked? Hvordan samarbeider vi internt på tvers av enheter? Hvordan framstår vi enhetlig utad?

Digital teknologi har lenge endret verden. HiOA må utvikle digitale utdanningsløsninger. Her gjelder det å finne en balanse mellom møtet på campus/arbeidsplass og møtet digitalt. HiOAs tilnærming til arbeidslivet samspiller med dette punktet. Dersom vi for eksempel utdanner samlingsbasert for arbeidslivet, kan vi også tilby digitale opplegg for deltakere bosatt over hele landet. I tillegg går digitalisering godt sammen med internasjonalisering. Man kan legge opp undervisning digitalt på tvers av landene. Et eksempel er EU-prosjektet EMC2  (European Media Cloud Campus) som Institutt for journalistikk og mediefag deltar i. Men digitaliseringen vil også prege den ordinære utdanningen og hvordan vi tenker campus, eksamener, læringsmiljø osv. Digitalisering kan ikke helt skilles fra pedagogikk.

Internasjonalisering i utdanning er i dag et akademisk felt med fagstillinger, institutter, konferanser, tidsskrift og nettaviser. Det har vokst fram en internasjonal utdanningsoffentlighet. Kunnskap er ikke veldig kontekstuell og heller ikke nasjonal. HiOA må i høyere grad enn i dag være et internasjonalt sted, innvevd i forskning og høyere utdanning andre steder. Antall utvekslingsstudenter er viktig, men det er ikke hele bildet. Som for tilnærmingen til arbeidslivet og digitaliseringen vil det også på dette området skje en gradvis omdanning av organisasjonen, en tilpasning, slik at den gjennomgående får internasjonal farge.

Bildet er ikke helt entydig. Én form for prioritering gjelder tildeling av nye studieplasser til fag hvor samfunnet har særlig behov for kandidater: barnehage og skole, helse og sosialtjenester, økonomi, ledelse og teknologi, som det står i Strategi 2020. Flere plasser betyr flere studenter, mer penger inn, flere stillinger, kraftigere fagmiljø.

Men man kan spørre om ikke oppbygging av phd-programmer representerer en vel så sterk satsing på fagmiljøer. (Tilsvarende kan sies om utbygging av masterprogrammer, men dette nivået har jeg utelatt her.) Phd-utdanning innebærer økt forskningsaktivitet, mer kompetanse knyttet til kunnskapsfronten, økt tilgang på dyktige søkere som har fullført programmet, større tiltrekningskraft overfor fagfolk i omgivelsene, høyere prestisje overfor yrkesfeltet og i akademia. Phd-satsingen sammenfaller imidlertid ikke helt med tildelingen av studieplasser. Her er programmene:

  • profesjonsstudier (Senter for profesjonsstudier)
  • atferdsvitenskap (institutt ved Fakultet for helsefag)
  • sosialt arbeid og sosialpolitikk (institutt ved Fakultet for samfunnsfag)
  • helsefag (Fakultet for helsefag)
  • bibliotek- og informasjonsvitenskap (institutt ved Fakultet for samfunnsfag)
  • utdanningsvitenskap (Fakultet for lærerutdanning og int. studier)

Og her er områdene som ikke er prioritert ut fra dette kriteriet:

  • teknologi, kunst og design (Fakultet for teknologi, kunst og design)
  • økonomi / styring / ledelse (to institutt ved Fakultet for samfunnsfag)
  • journalistikk og medier (et institutt ved Fakultet for samfunnsfag)

Det er bra at høgskolen nå satser på phd-program ved det fakultetet som ennå ikke har det (Teknologi, kunst og design). Det er uheldig at tre institutt ved Fakultet for samfunnsfag faller utenfor, og jeg tror det vil være viktig etter hvert å bøte på det.

Om det kalles høgskole eller universitet er ikke avgjørende, HiOA vil fortsatt jobbe med kvalitetsforbedring og relevans i studiene samt heving av FoU-aktiviteten. Det vil være nødvendig å tenke nøye gjennom forholdet mellom de to kjerneaktivitetene etter hvert som FoU-aktiviteten øker. Utover dette vil orienteringen mot arbeidslivet, digitaliseringen og internasjonaliseringen fortsette med å påvirke HiOAs utforming.

Når det gjelder faglige prioriteringer fra sentralt hold er én ting fordeling av studieplasser, en annen ting er fordeling av ressurser til de høyere studienivåene. Jeg tror phd-nivået vil bre seg ut over hele HiOA etter hvert. Allerede i dag dekkes tre fjerdedeler av institusjonen med phd-programmer. Det er vanskelig å tenke seg at relativt få enheter i høgskolen skal holdes utenfor dette, ikke minst ettersom førstekompetansen øker til opp mot 70-80 prosent.