Sju kinofilmer har norgespremiere 1.juledag.
Sju kinofilmer har norgespremiere 1.juledag.

Årets julefilmer

Film. Sju kinofilmer har norgespremiere 1.juledag. Et par av dem noen riktige perler som burde interessere Khronos lesere: Kvalitetsfilmer som forteller vesentlige historier.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Julefilmen Khrono omtaler

«Den 12. mann» vil få en egen anmeldelse i Khrono 19. desember.

En ganske annen fortelling får vi ta del i i Sebastián Lelios «En fantastisk kvinne». Anmeldelsen kommer i Khrono 20. desember.

Fra England får vi se et lite kammerspill som mange av Khronos lesere vil kunne ha glede av. Nemlig «The Party» av regissør Sally Potter. Anmeldelse kommer 21. desember.

Den filmatisk viktigste filmen er likevel Michael Hanekes «Happy End». Et deprimerende, engasjerende og relativt morsomt eksistensialistisk familiært drama - på liv og død. Anmeldelsen kommer 22. desember.

Ingen av premierefilmene aksler seg til å være den helt store publikumsfilmen – den for hele familien. Den plassen er det nok heller «Star Wars - The Last Jedi» som forsvarer. Den hadde premiere allerede 13. desember, og ble stort sett godt mottatt.

I stedet kan vi finne et par-tre perler som burde interessere Khronos lesere. Filmer som forteller vesentlige historier, og som gjør det med høy kunstnerisk kvalitet.

Om noen av premierefilmene likevel skulle mistenkes å kunne få relativt stor publikumssuksess, er det den den norske «Den 12. mann» vi må peke på. Den annen verdenskrig i Norge er blitt et slitesterkt tema, og flere filmer med dette teamet er under produksjon for tiden. Regissør Harald Zwart har tatt tak i den sanne historien om Jan Baalsrud som flyktet fra tyske forfølgere i Nord-Norge i 1943, og som nærmest mot alle odds slapp unna. For de som har levd en stund er denne fortellingen kjent fra før, ikke minst gjennom Arne Skouens film Ni liv fra 1957. «Den 12. mann» vil få en egen anmeldelse i Khrono 19. desember.

En ganske annen fortelling får vi ta del i i Sebastián Lelios «En fantastisk kvinne». Denne filmen behandler et tema som er svært aktuelt i våre dager, nemlig kjønn i bevegelse. Hovedpersonen er en kvinne født mannskropp, som dessuten gestaltes av en skuespiller med samme bakgrunn. Anmeldelsen kommer i Khrono 20. desember.

Fra England får vi se et lite kammerspill som mange av Khronos lesere vil kunne ha glede av. Nemlig «The Party» av regissør Sally Potter. I min anmeldelse, som kommer 21. desember, påstår jeg at den er «En riktig liten konfekteske av et drama». Og kanskje spesielt for akademikere.

Den filmatisk viktigste filmen er likevel Michael Hanekes «Happy End». Et deprimerende, engasjerende og relativt morsomt eksistensialistisk familiært drama - på liv og død. Anmeldelsen kommer 22. desember.

I tillegg til disse kommer komedien «Battle of the Sexes», barnefilmen «Ferdinand» og komedien «The Disaster Artist».

Sistnevnte fortjener en nærmere presentasjon. Den er nemlig en metafortelling med interesse for alle som er opptatt av medier, og særlig film. James Francos «The disaster Artist» er en film om en annen film, nemlig «The Room» (2003). Eller egentlig om innspillingen av «The Room». Filmfantaster med sansen for det obskure vil kjenne igjen «The Room» som verdens dårligste film. Eller strengt tatt: den beste av verdens dårligste filmer. I denne presiseringen ligger det nok en visshet om at regissøren bak «The Room», Tommy Wiseau, etter eget utsagn hadde klare kunstneriske ambisjoner med sitt verk. Ambisjoner han fremdeles er tydelig på.

«The Room» kan sees på Youtube, for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen. Og den anbefales. Enten man nå havner ut med å mene den virkelig er så dårlig som mange vil ha den til, eller om man finner det underholdende å se en slik film. Wiseau spiller for øvrig hovedrollen selv (i tillegg til å stå for manus og produksjon), og markerer seg blant annet med en av filmhistoriens mer spesielle måter å le på.

Så har altså en av Hollywood wonderboys av i dag, James Franco, laget filmen om filmen. Franco spiller selv Tommy Wiseau, og det gjør han på en slik måte at vi kunne tro han hadde hyret inn Wiseau til å gestalte seg selv.

Det mediale fenomenet, slik det kanskje bare kan utspille seg i Hollywood og omegn («The Room» er independent, spilt inn i San Fransisco for Wiseaus egne midler) er at både Franco og Wiseau opplever stor suksess i USA for tiden. Med begge filmene. Slik kan fiasko snus til suksess. Det skal tilføyes at selv en film som «The Room» langsomt er blitt en suksess på egen hånd gjennom årene. Den har fått en kultstatus som på ingen måte kommer til å blekne nå.