En norsk krigsfortelling

Film. Regissør Harald Zwart har filmet fortellingen om Jan Baalsruds to måneder lange flukt fra kysten i Troms til svenskegrensen senvinteren 1943

Publisert
Fakta

Den 12. mann

Norgespremiere 25.12.2017

Sjanger: Action, Drama

Skuespillere: Thomas Gullestad,Jonathan Rhys Meyers, Mads Sjøgren Pettersen, Marie Blokhus

Regi: Harald Zwart

Produsent:Aage Aaberge (Nordisk Film Production), Espen Horn (Motion Blur), Veslemøy Ruud Zwart (Zwart Arbeid)

Språk: Norsk

Produksjonsår: 2017

Aldersgrense: 12 år

* * *

NRK har laget en dokumentar der to soldater følger Jan Baalsruds spor.

Det er i grunnen et modig prosjekt. Dette er en av de ikoniske fortellingene om norsk heltemot under okkupasjonen 1940-45.

Baalsrud var en del av et tolv manns lag av norske sabotører som ble sendt til Troms med en båtlast dynamitt som de skulle bruke til sabotasjeaksjoner. De ble oppdaget av tyskerne da de ankom, og kun Baalsrud unnslapp med livet i behold. Han la ut på en spektakulær flukt mot Sverige, godt hjulpet av lokalbefolkningen underveis. Blant de høydramatiske hendelsene huskes kanskje best at det gikk koldbrann i den ene foten og at Baalsrud egenhendig måtte skjære av noen tær for å holde seg i live.

Denne flukten har vært filmet før, av Arne Skouen, i 1957. Filmen het da «Ni liv» og ble Oscarnominert. Det er naturlig å nevne denne filmatiseringen fordi Zwart har lagt sin versjon relativt nær. Begge regissørene har hatt respekt for at dette er historiske hendelser, og de har forstått at det som faktisk skjedde i seg selv rommer tilstrekkelig med dramatikk til å danne grunnlag for en filmfortelling. På den annen side hadde Zwart også muligheten til å tilføre fortellingen nye elementer

«Den 12. mann» kan med rette kalles en actionfilm. Den er handlingsmettet og spennende.

Jan Storø

Men det er også et hav av forskjell mellom de to filmene. Det er det først og fremst fordi de tekniske mulighetene er helt annerledes i dag, men også fordi fortellermåten har utviklet seg. I «Ni liv» er tyskerne nesten bare tilstede som silhuetter og som en snikende fare. Vi hører dem mer enn vi ser dem. I «Den 12. mann» kommer vi langt nærmere de tyske soldatene og offiserene. Vi får til og med ta del i deres diskusjoner og frustrasjoner når de ikke finner Baalsrud, tross iherdig leting. De representerer en langt tydeligere motpol til nordmennene. Her synes jeg nok Zwart kunne benyttet muligheten til å nyansere noe. Tyskerne er kun slemme og grusomme. De får nesten en slags robotaktig rolle i dramaet.

Heltefortellingen dempes også noe i den moderne versjonen. Vi merker det blant annet i musikken som ledsager bildene. Musikken i «Ni liv» er i overkant forherligende. Det slipper vi i «Den 12. mann» . Også navnene på de to filmene gir et signal om at Zwart roer ned hovedpersonens heltestatus noe i forhold til hva som antagelig var et naturlig valg i de første etterkrigsårene.

Den 12. mann kan med rette kalles en actionfilm. Den er handlingsmettet og spennende. Og hendelsene i denne historien legger nærmest en ferdig dramatikk opp i hendene til an action-regissør i og med den raskt skiftende blandingen av opp- og nedturer. Men Zwart legger seg heldigvis ikke helt i en amerikansk action-tradisjon som noen ganger kan føre oss andpustent videre – hele tiden. I stedet viser han fram en mer europeisk filmstil. Vi får mange rolige og ettertenksomme scener innimellom. Her er tid til å fordøye. At Zwart er en erfaren regissør visste vi fra før. At han så tydelig velger en stil som føles mer norsk enn vi kunne frykte når denne historien skulle ikles et moderne actionoppsett, gir ham ekstra kreditt.

Dessuten er det fullt mulig å si om denne filmen at den heller framhever bygdefolket, enn Baalsrud selv, som heltene. De hjalp ham med livet som innsats fordi de følte at dette var deres naturlige bidrag i kampen mot okkupanten. Det er altså ikke den ene protagonisten som ordner vei i vellinga vi møter her. Det er norsk motstand mot tysk krigsmakt.

Dette kler fortellingen godt, og passer svært godt til å knytte den til Norge. Baalsruds fortelling er en norsk fortelling.

På forhånd har det vært diskutert om amatøren Thomas Gullestad var et godt valg til å spille hovedrollen. Uroen som enkelte uttrykte var berettiget. Det går sånn noenlunde bra, men det er fordi det ikke er så mange scener som krever spill av øverste klasse. Det paradoksale inntreffer her ved at Gullestad heller kunne trenge stand-in i noen av dialog-scenene, enn i de mer fysiske.

En herlig ting ved denne filmen er at den viser norsk natur på sitt villeste og sitt vakreste. Og – ikke å forglemme – at vi ser ekte snø.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!