Høyaktuell britisk selvransakelse

Film. Denne filmen bør treffe Khronos lesere godt. Den kan nemlig betraktes som alle akademikeres julegave til seg selv.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

The Party

Norgespremiere: 25.12.2017

Originaltittel: The Party

Sjanger: Sort komedie

Skuespillere: Patricia Clarkson, Bruno Ganz, Cherry Jones, Emily Mortimer, Cillian Murphy, Kristin Scott Thomas, Timothy Spall

Manus og regi: Sally Potter

Produsent: Christopher Sheppard,Kurban Kassam

Foto: Alexey Rodionov

Nasjonalitet: Storbritannia

Språk. engelsk

Lengde: 1 t. 10 min.

Aldersgrense 12 år

Her kan man gå på kino, og le hjertelig av – ja, kanskje av kollegene, kanskje av seg selv. En riktig liten konfekteske av et drama.

Åpningsbildet i «The Party» av regissør Sally Potter er blant de beste jeg har sett på lenge. Et meget dramatisk bilde som man i de neste minuttene ikke helt får til å stemme. Det er jo så hyggelig, det som skjer i de neste scenene. Janet er utnevnt til en viktig politisk stilling, og hun har invitert sine beste venner til å feire begivenheten. Vel, hyggen er i grunnen ledsaget av en viss bismak allerede ganske tidlig. Men likevel.

Riktig fornøyelig er det, selv om de som deltar ikke ser ut til å flire av sine kamper med hverandre.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på HiOA

Sju mennesker setter hverandre stevne i Janets og Bills leilighet. Gjestene er det småkranglende paret April og Gottfried, det lesbiske paret Jinn og Martha, og Tom som kommer alene. Sistnevnte er finansmann, de andre hører mer til i de akademiske og politiske kretser.

Sally Potter har laget et drama som er over på en time og ti minutter. Men hun rekker ganske mye på denne tiden. Flere store livshendelser og avgjørelser annonseres. Den ene etter den andre. Dessuten avsløres dype hemmeligheter.

Her diskuteres ideer, og her sendes stikkpiller. Noen av de viktigste kampsonene er realisme versus dogmatisme, skolemedisin versus alternativ medisin og finansverdenes logikk versus samfunnsvitenskapene. Riktig fornøyelig er det, selv om de som deltar ikke ser ut til å flire av sine kamper med hverandre.

Dette er en britisk film, og på rad og rekke serveres hint til det britiske samfunnet og den høyst krisen i britisk politikk. Og i intervjuer etter premieren er den denne vinklingen Potter selv snakker om. Tittelen kan for eksempel forstås på to måter. Men man trenger ikke inngående kjennskap til dette for å more seg over denne meget underholdende fortellingen. Og selv har jeg altså valgt å lese filmen på en noe annen måte enn det Potter selv snakker fram. Jeg tror nemlig at filmens budskap vil oppfattes annerledes med tiden, når det verste Brexit-oppstyret har lagt seg. Svart komedie er det uansett.

Dersom vi et øyeblikk legger komediebrillene på hyllen, er det også mulig å betrakte denne filmen som en fortelling om hvordan vi mennesker – og kanskje særlig de av oss som arbeider dypt med alvorlige temaer gjennom år – kan ha en tendens til å «The Party» vårt eget tema. Til å forsvare det for enhver pris, og ikke lenger være var nyanser i det vi arbeider med og tror på.

For å rekke gjennom det hele er Potter avhengig av minst et par-tre ting: en hurtig og effektiv regi. En minst like hurtig klipping. Og utmerkede skuespillere. Det første tar hun seg av selv. Klippingen er overlatt til Emilie Orsini og Anders Refn. Det siste sørger noen av de aller beste britiske skuespillerne for. Og det sier ikke lite. Kristin Scott Thomas som Janet og Timothy Spall som hennes mann Bill, er blant mine favorittter.

«The Party» er filmet i svart-hvitt. I svært fysiske bilder. Det er et godt valg. Det hele foregår i en relativt liten og trang leilighet, og en liten tilhørende bakhage. Kombinasjonen av svart-hvitt valget og nærfoto med aktørene i fokus gjør at leiligheten kun blir kulisse. Og fortellingen kan tolkes ut av sitt stramme interiør.

Filmen slutter på en spesiell måte. Litt post-modernistisk kanskje? Eller er det bare oss mennesker kanskje, som viser seg fram? Måtene vi lever livene våre på? Morsomt iallfall.

Det aller siste fliret stikker for øvrig Potter av med på finurlig måte når hun lar Osvaldo Puglieses klassiske tango Emancipación følge rulletekstene idet vi forlater kinosalen.