Debatt ● Jens Bartnes
Stipender er bra, gratisprinsippet er bedre
Resultatet av skolepengene er at færre internasjonale studenter ønsker og har mulighet til å studere i Norge. Dette er ikke bare usolidarisk, men også et tap for oss andre som sitter igjen med et fattigere og mindre mangfoldig studiemiljø.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter en feilslått og hastig innføring av skolepenger for internasjonale studenter i fjor, har regjeringens bøtemiddel nå kommet. Stipendordningen Norstip vil årlig gi cirka 100 internasjonale studenter mulighet til å begynne å studere i Norge. Det er fint at ordningen nå er på plass, men Regjeringen leverer godt under forventet — til tross for at forventningene var lave i utgangspunktet.
Høsten 2022 var det cirka 2500 studenter fra såkalte tredjeland (land utenfor EU/EØS og Sveits) som startet på en mastergrad i Norge. Etter innføringen av skolepenger var antallet redusert med 60 prosent ved studiestart i 2023, til like over 1000 studenter. De 100 stipendene er derfor veldig få, i forhold til nedgangen. Samtidig rettes Norstip bare mot masterstudenter, så bachelorstudenter kan altså ikke søke. Dette er som å prøve å fikse en brukket arm med plaster.
Innføringen av skolepenger for internasjonale studenter har vært kontroversiell. Den skjedde til tross for at både Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet med ulike formuleringer har programfesta at gratisprinsippet skal gjelde i norsk høyere utdanning. Samtidig har studentene og en samla sektor vært tydelige på at vi ønsker like muligheter til utdanning for alle — uavhengig av hva slags bakgrunn du har.
Skolepenger ble likevel innført fra studiestart i høst, og det har introdusert et klasseskille ved norske universiteter og høyskoler. I forelesningssaler rundt om i Norge sitter det noen studenter som får ta høyere utdanning helt gratis, og andre som er nødt til å betale dyrt for den samme utdanningen. Det er ironisk at et slikt klasseskille har blitt innført under en regjering som er så opptatt av å redusere sosiale forskjeller.
Det ligger mye læring i å omgås mennesker fra andre bakgrunner enn deg selv, og i å lære seg å kommunisere med folk med helt andre kulturelle bakgrunner. Mindre mangfold på norske campus vil derfor gå på bekostning av utdanningskvaliteten for oss som er igjen.
Jens Bartnes
Resultatet av skolepengene er at færre internasjonale studenter ønsker og har mulighet til å studere i Norge. Dette er ikke bare usolidarisk, men også et tap for oss andre som sitter igjen med et fattigere og mindre mangfoldig studiemiljø. Det ligger mye læring i å omgås mennesker fra andre bakgrunner enn deg selv, og i å lære seg å kommunisere med folk med helt andre kulturelle bakgrunner. Mindre mangfold på norske campus vil derfor gå på bekostning av utdanningskvaliteten for oss som er igjen.
Det er også et paradoks at mens regjeringen gjerne snakker mye og lenge om framtidens kompetansebehov, så har innføringen av skolepenger bidratt til at vi får mindre av den kompetansen vi har mest behov for. Vi har et stort og økende behov for kompetanse i yrker innenfor helse, utdanning og IKT/teknologi. Samtidig er det flere mastergrader innenfor IKT og datavitenskap som nå sliter med å fylle studieplassene, rett og slett for at vi har priset oss utilgjengelige for de studentene som tidligere har fylt disse.
Samtidig som regjeringen nå gjør et halvhjerta forsøk på å bøte på skadene fra innføringen av skolepenger, har de også stått for massive kutt i utdanningsbistanden de siste årene. Siden 2019 har man gått fra å bevilge 2,8 milliarder i året til utdanningsbistand, til å bevilge like under 1 milliard i 2024. Denne summen finansierer også det nye stipendprogrammet. I realiteten flytter man altså penger fra utdanningsprosjekter i utlandet, for å dekke utgiftene for at internasjonale studenter skal kunne studere i Norge — samtidig som man kutter i samme pott.
Stipender er bra, men gratisprinsippet er bedre. All den tid skolepenger er en realitet er Norstip-ordningen for liten og for lite ambisiøs. Det beste hadde selvsagt vært å la gratisprinsippet gjenoppstå, og igjen gjøre utdanning gratis og tilgjengelig for alle. Heldigvis er det aldri for seint å snu.
