Spørsmål om habiliteten til UiTs nye styreleder

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

UiT-Norges arktiske universitet har fått ny rektor og ny styreleder. Ansettelsen av den første, Dag Rune Olsen, skapte mye støy da det viste seg at universitetsstyret hadde ansatt en rektor som ikke hadde opplyst om at han var under intern granskning av sitt eget styre ved Universitetet i Bergen på grunn av sine økonomiske disposisjoner ovenfor en tidligere NHO-direktør.

les også sak:

Fryktar styreleiars rolle i kinesisk-eigd gruveselskap kan skade universitetet

Høyere utdannings- og forskningsminister Henrik Asheims valg av Marianne Elisabeth Johnsen som styreleder, ble derimot møtt med allment bifall. Nordlys berømmer valget på lederplass 29. juni: «Styrelederen har en solid CV som vi tror kan utfylle den nye rektoren Dag Rune Olsen».

Valget reflekterer både Solberg-regjeringens og tidligere UiT-rektor Anne Husebekks sterke ønske om å styrke næringslivets innflytelse ved universitetet (UiTs eget forslag var Christian Chramer, regiondirektør i NHO). Men hva slags bindinger kan følge med når «næringslivet» skal prioriteres? Risikerer universitetene å møte seg selv i døra?

Marianne E. Johnsens CV forteller om lang fartstid i næringslivet, noe som nok også var årsaken til at hun ble valgt. Selv mener Johnsen at det å lede et universitet ikke er så annerledes fra det å lede store bedrifter. Denne oppfatningen, også fremmet av daværende rektor Husebekk i hennes argumentasjon for ansatt og ikke valgt rektor, gjør det relevant å se på bedriften UiT og dens «forretningsmodell».

UiT har som ambisjon å være internasjonalt ledende blant annet innen urfolksforskning og «samiske språk, kultur og livskvalitet». Med et eget Senter for samisk forskning, omfattende undervisning og formidling innen samisk språk og kultur samt Ole Henrik Magga og Mari Boine som æresdoktorer, har UiT profilert seg som det universitet i Norge som ivaretar samiske interesser. Hvordan står disse ambisjonene seg i forhold til styrelederens «solide CV»? Johnsen er nemlig også styreleder i Norges sjømatråd, styremedlem i Norway Royal Salmon og Elkem ASA.

De to første postene forteller om et aktivt engasjement i oppdrettsindustrien, en bransje som nærmest kontinuerlig er i konflikt med sjøsamiske interesser i Finnmark og Nord-Troms. Royal Salmon har konsesjoner på Sørøya, Stjernøya, i Kokelv og Måsøy. Alt dette er legitime engasjement, om enn noe spesielt for en styreleder ved et universitet som også skal fremme samiske hensyn.

les også

UiB: Ekstern granskning av Knudsen-saken forberedes

Hva så med Johnsens styreverv i Elkem når det gjelder samiske interesser? Hva får vi vite om Elkems – og dermed Marianne Johnsens – engasjement? Elkem er en av verdens ledende produsenter av silisiumrelaterte avanserte materialer. Selskapet har i mange år arbeidet for å få utvinne kvarts på Saltfjellet i Nordland, et prosjekt med anslått driftstid på 30 år. Dette er det samme stedet hvor det aller første arealinngrepet i Sápmi fant sted i 1635 i form av Nasa sølvgruver.

Det er et meget kontroversielt prosjekt som berører hele 25.000 rein på sommerbeite, 40.000 på vinterbeite og fem reinbeitedistrikter i Norge og Sverige. Til sammen dreier det seg om 65 siida-andeler og rundt 300 mennesker. Alle reinbeitedistriktene, Sametingene i Norge og Sverige og Fylkesmannen har gått imot inngrepet på grunn av de alvorlige konsekvensene for reindriften.

Regjeringen Solberg godkjente så søknaden i 2016 og presiserte at Elkem måtte gå i dialog med reineierne for «-å sikre en videreføring av reindriften og den samiske kulturutøvelse i området». Et slikt møte ble holdt året etter hvor man skulle diskutere avbøtende tiltak.

Reineierne avviste de undersøkelsene som Elkem hadde fått utført og ba om reindriftsfaglige undersøkelser som ga et dekkende bilde av inngrepets konsekvenser. Elkem krevde da at reineierne i så fall i forkant måtte fraskrive seg retten til å prøve utbyggingsvedtakets gyldighet. Hvis ikke ville Elkem kjøre hva de kalte «tvangssporet», det vil si søke om ekspropriasjon av reineiernes rettigheter til området (NRK Sápmi 31.12.2017).

Stilt ovenfor en slik trussel trakk reindriftsamene seg fra videre forhandlinger. Elkem gjorde deretter alvor av sin trussel og søkte om ekspropriering av reindriftens rettigheter – et grep som ikke akkurat er i samsvar med folkerettens krav om «free, prior and informative consent».

Som styremedlem i Elkem burde Johnsen se nærmere på den norske erklæringen i FNs urfolksforum i 2018 fra hennes nåværende styremedlem ved UiT, Aili Keskitalo, hvor det redegjøres for hvorfor «The concept of free, prior and informed consent is of fundamental importance in relation to measures and activities affecting indigenous peoples’ lands or resources.» Både ILO 169 og menneskerettsloven (SP 27) bygger på denne forutsetningen. Sistnevnte er inkorporert i norsk lov og går ved tvist foran bestemmelser i annen lovgivning.

Som styremedlem i Elkem er dagens styreleder ved UiT medansvarlig i bruddene på disse folkerettslige forpliktelsene. Elkems adferd savner sidestykke i norsk samepolitikk og er en lite flatterende del av Marianne E. Johnsens og UiTs portefølje. Så kan man spørre seg om hva som kan ligge bak Elkems agering og om det kan ligge andre forklaringer innbakt i styrelederens omtalte CV. Elkem ASA er nemlig eid av det kinesiske selskapet China National BlueStar.

Moderselskapet er det statseide Chem China. Styreleder i Elkem er Zhigang Hao, «Party secretary and chairman». Vi har altså en situasjon hvor et kinesisk selskap, med deltagelse fra UiT sin styreleder, søker å ekspropriere reindriftssamiske rettigheter og derved overta kontrollen over samisk kultur- og ressursgrunnlag.

Kinas kontroll med landets næringsliv er vel kjent, det gjelder også myndighetenes minoritetspolitiske praksis (se for eksempel The New Yorker 12. april 2021). Like så kjent er Solberg-regjeringens knefall for kinesiske krav i kjølvannet av Nobelpriskrisen i 2010. I seks år var Norge utestengt fra all handel med Kina, noe som særlig rammet norsk lakseeksport. Men den kinesiske indignasjonen var ikke større enn at China National Blue Star i januar 2011 kjøpte aksjemajoriteten i Elkem fra Orkla – knappe to måneder etter det offisielle bruddet med Norge.

Kinas utestenging av norsk handel og alle politiske relasjoner skapte økende bekymring i norsk næringsliv og politikk og ble ikke løst før Erna Solberg i desember 2016 krøp til korset og skrev under på at Norge aldri skulle blande seg inn i indre kinesiske anliggende. Hva som foregikk av krav og forhandlinger forut for avtalen, får vi nok aldri vite. Men like fullt er det en kjensgjerning at det kinesisk eide Elkem fikk godkjent sin konsesjonssøknad på Saltfjellet i februar samme år. Vi må også kunne anta at de normaliserte handelsforbindelsene til Kina var etterlengtet av Marianne E. Johnsen som styreleder i Norges Sjømatråd (fra 2015) og styremedlem i Norway Royal Salmon (fra 2013).

Elkems og UiTs styreleder Marianne E. Johnsens håndtering av samiske rettigheter på vegne av kinesiske interesser, har til nå vært fraværende fra den offentlige oppmerksomhet. Hennes mange styreverv innen gruvedrift og oppdrett reiser spørsmål om habilitet når UiT-styret skal forholde seg til samisk relaterte saker. Det gjelder både budsjetter og forskningsrelaterte anliggende. Videre kan man spørre seg hva slike bindinger gjør med UiTs universitetspolitiske legitimitet når det gjelder forpliktelsene rundt «urfolk og minoriteter i nordområdene»? Universitetets og regjeringens ønske om større deltagelse fra «næringslivet» er så langt et godt eksempel på hvilke universitetspolitiske og folkerettslige forviklinger slike grep kan føre til.