Sosial­antropologer urolige for eget fag: — Kan begrense den frie forskningen

Khrono har den siste tiden skrevet om en skepsis mot «jussifisering» av forskning, og strengere regulering av forskningsetikk etter at EUs personvernsforordning (GDPR) ble rullet ut i 2018.

Flere sosialantropologer er også bekymret for hvordan dette kan begrense forskningen innenfor faget.

— Den juridiske og byråkratiske tenkemåten koloniserer nå den etiske tenkemåten, sier førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU, Jan Ketil Simonsen.

Sosialantropologer driver med feltstudier og har observasjon som metode. De bruker ofte lang tid i et fremmed miljø. I motsetning til en del andre samfunnsfag er forskeren aktiv og deltakende.

— Dette er ikke kontrollerte forhold. Det er ingen lab — men sosialt liv der ute. Å på forhånd skulle ha klart definert hvem, hva, hvor, når kan begrense den frie forskningen, sier professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, Tone Bringa.

EUs personvernsforordning (GDPR) har medført endringer i form av nye plikter og mer ansvar på forskere. Den angår behandling av personvernopplysninger, IT og datasikkerhet, sletting av sensitiv informasjon samt deling av datamateriale.

Bringa er bekymret for hva som kan skje når man tar vekk ansvar for god praksis og etikk fra forskeren og legger det over på jurister.

— Dette undergraver fagligheten, mener hun.

Forskningsetikk

Ut mot «jussifisering» av etikken: — Gi forskere mer tillit

Trenger å utvikle egen refleksjonsevne

Jan Ketil Simonsen mener GDPR tvinger sosialantropologer til å tenke forskningsetikk i juridiske begreper.

På sosialantropologisk feltarbeid bor man tett på folk med helt andre kulturer.

— Det gjør at en antropolog må utvikle en kritisk refleksiv bevissthet knyttet til forskningen — fordi man inngår i relasjoner med andre mennesker. De relasjonene styres av mer enn forskningsetikk. Det er også den etikken du selv har, og den etikken som gjelder i det samfunnet du studerer, sier Simonsen og fortsetter:

— Problemet er at studentene våre begynner å tenke i baner av at prosjektet deres skal være juridisk godkjent — og at det er etikken. For å si som Hannah Arendt — da forskyver man ansvaret for etikken i prosjektet til andre, og det er det motsatte av å utvikle en kritisk refleksiv, etisk bevissthet. Det er et problem, sier han.

«Kan true med å gjøre vår forskning nærmest ulovlig»

Norsk antropologisk tidsskrift hadde i 2020 et temanummer om nettopp forskningsetikk og forskningsfrihet.

I en artikkel skriver Halvard Vike og Elisabeth L'orange Fürst at de har en del erfaringer med at studenters og forskeres planlagte prosjekter «må utsettes og/eller gjøres til gjenstand for omfattende administrative kontrollprosedyrer uten at dette nødvendigvis skyldes at etiske hensyn ikke er godt nok ivaretatt».

De skriver også at de i flere tilfeller har erfart at master- og doktorgradsstudenter har fått problemer med å få tilgang til institusjoner der de ønsker å gjennomføre feltarbeid «av grunner som sannsynligvis har å gjøre med lederes behov for å kontrollere informasjon».

De mener at det er grunn til årvåkenhet, «spesielt fordi en streng fortolkning av personverndirektivet i prinsippet kan true med å gjøre vår forskning mindre legitim enn tidligere, og i en del tilfeller nærmest «ulovlig»».

— Forskeren skal nesten bli usynlig

For antropologer som er vant til å kunne gå tilbake til håndskrevne notater, kan GDPR-reglene by på en utfordring. Personvernreglene krever blant annet at forskere på forhånd oppgir en del informasjon — som hvem de skal intervjue og hva de skal spørre om.

Men slik kan det ikke være innen sosialantropologien, mener professor ved Universitetet i Bergen, Tone Bringa.

— Det er vanskelig å på forhånd gi et svar på hva vi skal finne. Deltakende observasjon baserer seg på et tillitsforhold mellom forsker og informant. Vi vet ikke hva vi kommer til å finne. Vår rolle er i sin natur utforskende, og vi har ingen hypoteser vi skal bekrefte eller avkrefte før vi setter i gang.

Bringa mener GDPR-reglene passer best for naturvitenskapelig forskning eller forskning overfor et kontrollert utvalg.

— Deltakende observasjon fungerer ikke slik. Man skal gjerne observere hvordan sosialt liv, inkludert store ritualer, utfolder seg i en befolking over tid. Da er det ikke nødvendigvis mulig å få samtykke fra alle. Det kan stoppe flyten i den sosiale samhandlingen, sier hun.

Hun understreker at antropologer skal observere fenomener slik de skjer naturlig, og at forskeren ikke bør bryte inn.

— Både for bygge opp et tillitsforhold og ikke virke forstyrrende på de sosiale livet som utfolder seg oppholder antropologen seg lenge i felten. Det er best hvis forskningssubjektene glemmer at vi er der. De skal ikke tilpasse livene sine etter det antropologen ønsker å se eller høre. Da blir det en vridning i dataene, sier hun.

Mener det kan virke begrensende

Tidligere Norsk senter for forskningsdata (NSD), som fra januar er fusjonert inn i tjenesteleverandøren Sikt, har en rolle for å påse og rådgi forskere om innhenting, lagring og formidling av personopplysninger de håndterer i forskningen er i samsvar med GDPR.

I kvalitativ samfunnsvitenskap har forskere samtaler og intervjuer som kildemateriale. NSD påpeker ifølge førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU, Jan Ketil Simonsen, rutinemessig at alle kilder skal anonymiseres.

— Hvis vi skal anonymisere alle kilder åpner vi for fusk, og vi gjør at kildene ikke kan etterprøves, så dette er problematisk sett fra et metodeståsted, sier førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU, Jan Ketil Simonsen. Han mener det viktige her er kilde-etterrettelighet.

— Kan disse kravene potensielt endre sosialantropologi som fag?

— Ja, det kan nok virke begrensende for hva slags temaer folk vil studere. Jeg tror man må ha en kritisk holdning til dette, og bedre kunnskaper om hva slags muligheter vi har til unntak fra regelverket, sier han.

les også:

Loven hindrer forskning: — Et fundamentalt problem

Mener GDPR-reglene er uproblematiske

Men ikke alle sosialantropologer mener de nye GDPR-reglene representerer noen fare.

— Mange var redde for at dette skulle bli vanskelig. Men når jeg begynte å se litt nærmere på de nye reglene, oppdaget jeg at dette ikke er så annerledes enn det vi har gjort hele tiden, sier førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Ingjerd Hoem.

Hun forteller at antropologer historisk sett var tidlig ute med å be om samtykke fra dem de studerte.

— Selv har jeg jobbet i et lite stillehavssamfunn. For å få lov til å komme dit midt på 80-tallet måtte jeg få formell tillatelse fra administrasjonen der, øysamfunnet og hele befolkningen. Alle lurte på hva jeg skulle, hvorfor det. Alle skrev under på ting på forhånd, jeg lot folk få se hva jeg skrev etterpå, og så passet jeg på å anonymisere, sier hun.

— Man tar også høyde for at folk ikke nødvendigvis vet hva de sier ja til, og forklarer flere ganger. Det vi kanskje ikke har vært så vant til er hvordan vi skal håndtere data, som nå skal skje elektronisk. Men dette finnes det rutiner for. Det er heller ikke så fryktelig problematisk, sier hun.

Hoem sier at mange var urolige for om dette ville bety at man ikke lenger kunne være blant folk og observere.

— Svaret på det er jo at vi aldri har gjort det uten å si ifra på forhånd. Vi gjør jo ikke formelle intervjuer hele tiden, men er sammen med folk over tid. Vi er av og til i situasjoner der folk kan glemme at vi er der som forskere. Det er det viktig å være klar over, og dette har det blitt skrevet metodebøker om siden 50-tallet, sier hun.

I etterkant er det opp til forskeren å passe på personvern og at man ikke skader noen med det man skriver. Hoem sier at siden de sjelden skriver om enkeltpersoner, og at de har en del metoder for å generalisere. Det gjør det lettere for dem.

— Så formalisert forskningsetikk er egentlig bare bra?

— Langt på vei ja. Det har skapt noen problemer for bruken av en del sensitive data, men NSD (Norsk senter for forskningsdata journ.anm.) har blitt mer og mer forståelsesfulle. Jeg har ikke opplevd denne endringen som spesielt vanskelig.