Søksmål på 555 millioner: står UiO i en særstilling?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Uavhengig av utfallet på søksmålet mot Universitetet i Oslo (UiO), er det grunn til å tro at Kunnskapsdepartementet bør forvente bedre kvalitetssikring av norske utdanningsinstitusjoners rutiner for godkjenning av utdanning, både fra Norge og utlandet.

To studenter ved Universitetet i Oslo har saksøkt egen utdanningsinstitusjon i et historisk gruppesøksmål. Erstatningsbeløpet har de beregnet til å være omtrent 555 millioner kroner. Beregningen baserer seg på et estimat om at omtrent 2000 studenter over en periode på 20 år kan feilaktig ha fått avslag på sine søknader om å få utdanning fra utlandet godkjent ved UiO.

søksmål

Saksøker Universitetet i Oslo for over en halv milliard kroner

Lisboakonvensjonen ble signert i 1999, og slår fast at utdanning tatt i land omfattet av konvensjonen skal godkjennes av utdanningsinstitusjoner. Unntaket er dersom det kan bevises betydelige forskjeller mellom utdanningene, dvs. «forskjeller mellom den utenlandske kvalifikasjonen og kvalifikasjonen til parten som mest sannsynlig vil hindre søkeren i å lykkes med en ønsket aktivitet, slik som, men ikke begrenset til, videre studier, forskningsaktiviteter eller ansettelsesmuligheter.»

Allerede i 2007 påpekte Brautaset-utvalget at det var en mangel på nedskrevne prosedyrer for faglig godkjenning av utdanning ved norske utdanningsinstitusjoner. De foreslo at prosedyrer for saksbehandling ved godkjenning og godskriving av høyere utdanning burde vurderes ved godkjenning av en institusjons kvalitetssikringssystem.

Hadde forslaget til Brautaset-utvalget blitt fulgt, ville det blitt lettere å kvalitetssikre prosedyrene for godkjenning. Nokut vurderer kvalitetssystemene til norske utdanningsinstitusjoner med jevne mellomrom og sikrer at institusjonene følger de lovpålagte kravene til kvalitet. Ved å inkludere prosedyrene for godkjenning av utdanning i kvalitetssystemene, ville disse prosedyrene jevnlig ha blitt vurdert av Nokut på lik linje med andre lovpålagte kvalitetsmarkører.

Da Brautaset-utvalgets forslag ble sendt på høring i 2007, var UiO negative til forslaget i sitt høringssvar. De mente det ville bli for omfattende. Forslaget fra utvalget ble uansett ikke gjennomført, og kvaliteten på prosedyrene for godkjenning av utenlandsk utdanning vurderes derfor ikke i dag når Nokut gjennomfører tilsyn.

Brautaset-utvalget foreslo å inkludere godkjenningsprosedyrer i kvalitetssystemet til alle utdanningsinstitusjoner i Norge – ikke bare ved UiO. Om kvalitetssikring av godkjenningsprosedyrene var en felles utfordring for sektoren i 2007, er det grunn til å tro at situasjonen er annerledes i dag?

I dagene etter at søksmålet mot UiO ble kjent i Aftenposten, har det strømmet inn meldinger fra studenter. Studentene forteller om hvordan de opplevde at søknaden deres om godkjenning ble avslått, uten at de opplevde resonnementet bak avslaget som godt begrunnet.

Noen av historiene går tiår tilbake; opplevelsen av urettmessighet er ikke glemt. Flere av studentene forteller også om hvordan de har startet på utdanning ved én norsk utdanningsinstitusjon som ikke ble godkjent av en annen utdanningsinstitusjon i Norge. Et eksempel er studenter som knapt får noen av fagene godkjent når de søker overflytting til medisinutdanningen ved UiO, selv om de har fullført opptil flere år av samme utdanning et annet sted i Norge.

ELTE-saken

Kalddusj for ELTE-studentene — Høyesterett tar ikke anken

UiO har fått fram til 2. juni på å gi svar på søksmålet. Uavhengig av hva som skjer med søksmålet er det ikke utenkelig at flere norske utdanningsinstitusjoner har en jobb å gjøre når det gjelder å kvalitetssikre egne prosedyrer for godkjenning av utdanning – ikke bare på utdanning fra utenlandske institusjoner omfattet av Lisboakonvensjonen, men også for utdanning fra andre institusjoner i Norge.

Å inkludere prosedyrer for godkjenning i kvalitetssystemene, slik Brautaset-utvalget foreslo for seksten år siden, kan være et sted å starte. Bedre prosedyrer vil muliggjøre den akademiske mobiliteten konvensjonen har som mål å legge til rette for. Det vil tjene både institusjonene, studentene og samfunnet.

Spørsmålet sektoren bør stille seg er: står UiO i en særstilling?