Jeg har skrevet mange søknader som ble avslått, men aldri for papirkurven

«UiB-rektoren har en grunn tilnærming til alvorlige utfordringer», skriver professor Noralv Veggeland i Khrono.

Bakgrunnen er at jeg ikke tar et oppgjør med eksternfinansiering, «prosjektmakeri» og tverrfaglighet i forskningen. I så måte er karakteristikken av min tilnærming noe jeg lever godt med.

Veggeland er åpenbart negativ til «prosjektmakeriet» fordi: «Det skrives og skrives prosjektsøknader, om igjen og om igjen; man blir så glad når man lykkes og tilsvarende skuffet når avslag kommer og konkurransen om penger er en tapt realitet. Viktig forskningstid brukes til delvis svært ufruktbar søknadsskriving, reiser og møter.»

Nei, de fleste søknader ikke innvilget. Det betyr ikke at arbeid med prosjektsøknad er forgjeves og bortkastet. Min egen erfaring tilsier at det er av stor verdi å arbeide med tekst. Forskningsideen utvikles, modnes og raffineres. Godt tekstarbeid er nyttig til senere søknader og til bruk når forskningen skal publiseres. De fleste som har mottatt ERC-stipend har først fått avslag en gang eller to. De jeg har snakket med medgir at det var leit å ikke få tilslag i første runde, samtidig som de understreker at tilbakemeldingene og videre arbeid bidro til en langt bedre søknad og et bedre prosjekt. Selv opplever jeg søknadsskriving som en naturlig og integrert del av forskningsarbeidet.

«Men Dag Rune, er det ikkje like sneversynt å late som alt er perfekt?», spør Eirik Søvik ved Høgskulen i Volda lett retorisk i en kommentar i Khrono.

Nei, naturligvis er ikke alt perfekt. Tidligere direktør for National Science Foundation, USA, har beskrevet et forskningssystem som dysfunksjonelt dersom mindre enn 10 prosent av søknadene innvilges og gis finansiering. Hans poeng er at da vil så vidt mange svært gode og klart støtteverdige forskningsprosjekter ikke oppnå finansiering, og det blir tilfeldigheter som avgjør hvilke av de aller beste som faktisk innvilges. Dette er i en viss grad tilfellet for Forskningsrådets fri prosjektstøtte, til tross for en økning i budsjettene på mer enn 50 prosent siden 2013. Løsningen er imidlertid ikke å avvikle «prosjektmakeriet», men snarere fortsatt økning i budsjettene til fri prosjektstøtte.

Eirik Søvik mener jeg slår inn åpne dører når jeg omtaler tverrfaglighet som en nødvendighet for suksessen til Nobelprisvinnerne Moser og Moser, og skriver at «Fysikarar har drive med biologi i godt over 100 år no!» Akkurat; det er nettopp mitt poeng. Tverrfaglighet er ikke nytt og det truer slettes ikke den grunnleggende forskningen. Som biofysiker med en tidligere karriere innen kreftforskning kan jeg underskrive på nettopp det. Vi ser også nye disipliner vokse frem som følge av tverrfaglige problemstillinger, slik som eksempelvis bioinformatikk – en disiplin i grenseflaten mellom biologi, matematikk og informatikk. Men vi ser også en spennende utvikling i retning av mer radikal tverrfaglighet. RITMO er et senter for fremragende forskning ved UiO, hvor forskning på rytme, tid og bevegelse skal gi oss ny og grunnleggende innsikt i kognitive mekanismer knyttet til rytme og menneskets opplevelse av «tid». Tilsvarende er SapienCE ved UiB et samarbeider mellom arkeologer og klimaforskere, hvor det tidlige menneskets adferd studeres og under skiftende klimatiske forhold. Også SapienCE er et senter for fremragende forskning og hvor de to prosjektlederne innehar ERC-stipend.

Norge gjør det rimelig greit forskningsmessig, men det er ingen grunn til å være selvtilfredse, for som Eirik Søvik skriver: «..same kva rangering vi ser på, eller utmerkingar vi tel på, so ligg Sverige, Danmark og Finnland langt føre oss. Er ikkje årsakene til dette noko som vi burde sjå nærare på?» Nettopp; derfor trenger vi også en opplyst debatt om hvordan vi best utvikler solid kvalitet i forskning.