Syn på forskning og framtid

Jeg hadde 13. oktober et innlegg i Khrono om «resultatorientert forskning som rammer grunnforskning». Rektor Dag Rune Olsen ved UiB svarer meg 22. oktober samme sted, og mener jeg er for snever i min forståelse av hva forskning er. Jeg ønsket debatt og takker Olsen, og håper debatten sprer seg. Det dreier seg om akademias legitimitet og framtid.

Jeg oppfatter at Dag Rune Olsen har en grunn tilnærming til alvorlige utfordringer til den sterke resultatorienteringen og prosjektfokuset også norsk forskning har fått.

Olsen skriver mot mine synspunkter og mener å dokumentere:

«Professor Veggeland finner det ikke nødvending å belegge utsagnet i Khrono, men det er i hvert fall vanskelig å finne økonomisk begrunnelse for at «grunnforskningen har lidd». Dersom en ser på de faktiske forskningsbevilgningene så er det en økning på over 50 prosent, gjennom Forskningsrådets åpne konkurransearena, FRIPRO, siden 2013».

Ja, forskningsbevilgningene generelt har økt sterkt de senere år fra mange hold, også utenom Forskningsrådet. Men det treffer ikke, for det jeg påstår er at dette i hovedsak har gått til resultatbasert forskning, fra NFR, departementene, kommunene, bedrifter, EU. Det er forskning som kan måles med ofte kortsiktige resultatmål. Selvfølgelig gjelder ikke dette absolutt all forskning, det skulle bare mangle. Likevel, en slik monopoliserende utvikling er ikke betryggende for en fri og kritisk akademisk forskning, slik jeg ser det.

Det samme gjelder «prosjektmakeriet» jeg kritiserer som sløseri med knappe ressurser og truende for den dypere og kritisk innovative forskningen i innlegget mitt i Khrono. Men prosjektmakeriet finner Olsen i sitt svar verdifullt og nyttig for forskningen. Han har ikke noe framtidsperspektiv.

Jeg opplever hva som skjer ved universitetene og høyskolene. Det skrives og skrives prosjektsøknader, om igjen og om igjen; man blir så glad når man lykkes og tilsvarende skuffet når avslag kommer og konkurransen om penger er en tapt realitet. Viktig forskningstid brukes til delvis svært ufruktbar søknadsskriving, reiser og møter. For det er blitt stående krav om tverrfaglig resultatorientering av prosjektet, og derfor involvering av samarbeidende fagmiljøer nasjonalt og internasjonalt for å vinne prosjekter i konkurranse med mange andre.

Dette øker betydelig sløsingen med viktig forskningstid. Jeg sier igjen: Konkurranseutviklingen og belønning i form av prosjektmidler til vinnere er ikke en betryggende utvikling. Både forskningstid og forskningens, vitenskapens verdigrunnlag rammes med denne utviklingen.

Det trengs en debatt. Men denne kommer kanskje ikke ordentlig i gang før foretaksorganisering av akademia igjen kommer på dagsorden en gang i den nære framtid. Da vil akademia skjønne om ikke annet organisatoriske konsekvenser som prosjektmakeri og den monopolistiske resultatorienterte forskningen kan bli i politisk forstand.