Debatt ● Jan Terje Andersen
Smekk, og deretter refinansiering?
Regjerningen hevder at de har store ambisjoner for forskningen, skriver Jan Terje Andersen, som venter spent på hva det innebærer.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor, Universitetet i Oslo, Oslo Universitetssykehus, med-gründer av biotek-selskapet Authera AS
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har vist usedvanlig politisk handlekraft ved å ty til umiddelbare tiltak vedrørende den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet. Uten varsku, står forskningsmiljøene igjen med svarteper. Det er lite konstruktivt, og har ført til fortvilelse og stor uro.
Festen er over, sier ministeren, og det må kuttes umiddelbart i selve bærebjelken for finansiering av norsk grunnforskning. Han innrømmer at forskerne og forskningsmiljøene blir skadelidende. Ansvaret for uføret legges på den foregående regjerningen.
Er ikke ministeren sin hovedoppgave å stå opp for forskningen ved å arbeide for samt å legge til rette?
Regjerningen hevder at de har store ambisjoner for forskningen. Vi bes vente på høstens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Spente er vi.
Utgangspunktet er altså kraftige vedtatte kutt i finansieringen av norsk grunnforskning, og det minst ut neste år. Og så skal det refinansieres?
Forskning passer som hånd i hanske med høyere utdanningsløp.
Forskningsmiljøene tar imot studenter og rekrutterer doktorgradsstudenter og forskere, nasjonalt og internasjonalt. De ny-rekrutterte ansettes i midlertidige stillinger finansiert av forskningsmidler vunnet i knivskarp konkurranse. Forskningsrådet er den største og viktigste offentlige kilden.
Prosjektansvarlig, ofte professor, peker ut retning. Men i det daglige, veiledes de ny-rekrutterte midlertidige av andre midlertidige ansatte, studenter og forskere, også de på korte kontrakter.
Er regjerningen innforstått med konsekvensene?
Jan Terje Andersen
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Etter gjennomført prosjekttid, blir noen forskere værende, finansiert av nye midlertidige midler, mens andre trer ut av akademia. Miljøene har vært og er fremdeles dynamiske, doktorgrads-kandidater utdannes og nye kommer til i produktive miljøer som stadig fornyes og utvikler ny kunnskap. De mer erfarne hjelper de nye i gang. Denne dynamikken vil avbruddet i tildelinger fra forskningsrådet forstyrre.
I vårt tilfelle går de erfarne etter hvert til næringslivet som forskere, grundere eller i andre roller. Noen blir lærere, får jobb ved sykehus, i Legemiddelverket, i embetsverket, i departementene eller i Forskningsrådet, for å nevne noen eksempler. Midlene som Forskningsrådet nå kutter, skulle ha finansiert utdanning av hele slike årskull.
Bortfall av muligheten til å nå opp i konkurransen om forskningsmidler er demotiverende for forskertalenter som vil bidra, og som vil opp og frem. Det er et stort tap for akademia, og for miljøene som må utsette viktig forskning og mister en del av dynamikken de midlertidige imellom.
Det blir altså i tillegg et tap for samfunnet, siden forskningsmiljøene er utdanningsarena.
Er regjerningen innforstått med konsekvensene?
Nysgjerrighetsdreven grunnforskning og forskningsdrevet innovasjon er toppidrett med pengepremie. Konkurransen er hard. Finansieringen er aldri forutsigbar. Nåløyet er trangt. Det feires med et stille hurra når man lykkes og skal i gang.
Forskningsrådet skriver at en kan forvente 95 prosent sjanse for stang ut når det søkes om finansiering av grunnforskningsprosjekter. Men det var før regjeringens strakstiltak med umiddelbare innstramminger. Mye tid har gått med i det siste til å snakke om fremtiden blant studenter og midlertidige ansatte. Tenk hva det gjør med motivasjonen!
Departementet problematiserer at de bevilgede midlene ikke alltid brukes med planlagt hastighet, og at forskning utsettes. Dette er vanskelig å unngå. Rekruttene er for eksempel i en alder hvor mange får barn, og permisjoner må påregnes.
Forskningsrådet skriver at en kan forvente 95 prosent sjanse for stang ut når det søkes om finansiering av grunnforskningsprosjekter. Men det var før regjeringens strakstiltak med umiddelbare innstramminger.
Jan Terje Andersen
Det offentlige virkemiddelapparatet må være forutsigbart og balansert. Ellers vil talenter falle fra, prosjekter utsettes for lenge eller legges ned. Vi vil gå glipp av ny viktig kunnskap, innovasjonskraften vil svekkes, og samfunnet gå glipp av kvalifiserte kandidater og næring.
