Små humaniorafag må leke stolleken

Hvis små humaniorafag som tegnspråk, navnegransking, kvensk, leksikografi, terminologi og datalingvistikk forsvinner, kan det få alvorlige konsekvenser for samfunnet vårt. Her er et lite utvalg:

• Tegnspråkbrukere får ikke nødvendig helsehjelp på sykehuset.
• Redningsmannskapet ankommer feil sted fordi ett og samme stedsnavn skrives på forskjellige måter.
• Kvensk språk dør ut.
• Elevene har bare tilgang til gamle og utdaterte ordbøker
• Studentene lærer ikke det norske fagspråket som arbeidslivet etterspør
• Vi kan ikke bruke vår egen dialekt i rettssalen fordi dikteringsverktøyet ikke er godt nok

Terminologifaget er i dag helt borte fra utdanningstilbudet, mens fag som leksikografi og navnegransking går en svært usikker framtid i møte etter en systematisk nedbygging til et sporadisk tilbud på emnenivå. Datalingvistikk lever også et usikkert liv og har blitt redusert til et studietilbud i noen få enkeltemner. Kvensk tilbys som del av et mastergradsprogram sammen med finsk på ett studiested, mens utdanningstilbud i tegnspråk bare finnes på bachelornivå.

Det vil bli svært vanskelig for samfunnet å etterleve en rekke nasjonale lover og internasjonale konvensjoner om vi mister fagkompetansen i språkfagene nevnt ovenfor. Det gjelder alt fra stedsnavnloven og opplæringsloven til nye lover som forvaltningsloven og språkloven. Flere av fagene er helt avgjørende for at vi også i framtida kan møte vårt eget språk i bruk i arbeids- og næringsliv, politikkutforming og digitale tjenester. Som samfunn har vi ikke råd til å miste viktige fag med en særnorsk empiri.

Som Kristin Bakken i NIKU skrev i Khrono 2. februar, var det mange av oss som hadde store forhåpninger til rapporten om særfinansiering av utsatte humaniorafag, som hadde høringsfrist 7. februar. Rapporten springer ut fra Humaniorameldinga og skulle legge fram forslag til en ordning for å skjerme små humaniorafag ved norske universiteter og høgskoler.

Språkrådet mener at rapporten ikke tar bekymringene i og utenfor UH-sektoren på alvor. Terminologi og datalingvistikk er ikke en gang nevnt i rapporten. Leksikografi og navnegransking blandes sammen og blir i praksis oversett fordi ekspertgruppa bak rapporten mener at de ikke er fag. Hva som menes med et fag, er derimot ikke klart. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Skal man stille diagnose og anbefale behandling, må man vite hvem pasienten er.

Små humaniorafag blir gjerne kjennetegnet ved at de gjennom omorganiseringer internt på institusjonene lever et farlig liv som enkeltstående emner under større programmer. Når rapporten tar utgangspunkt i studieprogrammer, skapes en blindsone som gjør at flere fag på emnenivå ikke blir sett. Og i den grad fag på emnenivå nevnes, plasserer rapporten dem i trygge bachelor- og mastergradsprogrammer.

Sannheten er at småfag på emnenivå deltar i en stollek, i en konkurranse om å bli en del av studietilbudet, der noen må ut om andre skal inn. Slik forsvant blant annet terminologifaget.

Språkrådet mener derfor at man må ta utgangspunkt i de grunnleggende studieemnene når man skal kartlegge statusen til småfagene. Et realistisk mål må være at de svakeste småfagene blir sikret som emner, både på bachelor- og mastergradsnivå.

Fagkompetansen binder velferdssamfunnet vårt sammen. For språkfagenes del gjør den det mulig for oss å ta vare på vår felles kulturarv samtidig som vi fornyer oss. Samfunnet trenger kompetanse både fra store og små fag. Universitetene og høgskolene har et ansvar for å forske og tilby utdanning som sikrer samfunnet relevant kunnskap og kandidater med den fagkompetansen vi trenger.

Språkrådet har i høringssvaret til rapporten skrevet at den ikke kan brukes for å skjerme småfagene. Til det er den for svak.