Ny bok: Dagens studenter er konforme, og mest opptatt av egen karriere

Dagens studentpolitikere får gjennomgå i ny bok. Ifølge tre forfattere i den nye antologien «Universitetskamp» er det stor avstand mellom dem og vanlige studenter. De er mer passive enn aktive, spiller på lag med ledelsen, og svarer på høringer, heller enn å utfordre vedtatte maktstrukturer og innta en opprørsrolle.

Hvor er den kritiske studenten i Norge, spør forfatterne.

Dagens studentgenerasjon blir også karakterisert som lite engasjerte, karrierebevisste, og interessert i smale problemstillinger.

I løpet av de siste årene er det flere eksempler i andre land, derimot, på at studenter har tatt til gatene og okkuperer universitetsbygg, i protest mot blant annet studieavgifter, elitisme ved universitetene og udemokratiske styringsformer.

• Les også: Tjora maner til universitetskamp

Kunnskap som vare

I kapittelet «Den kritiske student, Norge anno 2019» spør forfatterne Sigrun Haugdal Hitland, Brita Fladvad Nielsen og Hilde Refstie om det finnes en kime til studentopprør blant denne generasjonen norske studenter, «eller om ideen om studenten som motmakt er passé».

Studentene er en av de viktigste delene av universitetet. Da bør engasjement handle om noe mer enn å bare reagere på forslag som blir satt ut.

Hilde Refstie

Forfatterne argumenterer for at universitetene i økende grad blir styrt som bedrifter, som en del av den kommersielle utviklingen, og at universitetsdemokratiske tradisjoner har blitt erstattet av et «byråkrati styrt fra toppen og ned».

Dette mener de har ført til at studenter i stor grad blir behandlet som kunder i et marked som styres av tilbud og etterspørsel, og at kunnskap i økende grad har blitt en vare.

— Å si at studentene ikke bryr seg om hva et universitet skal være synes jeg er en drøy påstand, sier leder av Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen, Andreas Trohjell til Khrono.

Studenten som radikal motmakt

— Selv om man har sett noen endringer den siste tiden, har det i Norge vært relativt stille i studentmassene. Protestene har stort sett kommet fra de ansatte, men det er jo studentene som historisk sett har vært en radikal motmakt, sier en av forfatterne, Hilde Refstie, til Khrono.

Refstie, som er førsteamanuensis ved Institutt for geografi ved NTNU, forteller at forfatterne ønsket å sette det manglende studentengasjementet på dagsorden.

Medforfatter Sigrun Haugdal Hitland er selv student ved NTNU. Hun mener det er viktig å få disse problemstillingene på dagsorden, fordi for få er klar over endringene som er i ferd med å skje.

— Da kan det også bli tydelig hvordan dette vil påvirke studentene. Derfra kan vi prøve å finne ut hva vi skal gjøre med det, og hva som er studentenes rolle, sier hun til Khrono.

Savner de store diskusjonene

Så hva mener egentlig forfatterne at studentene skal gjøre opprør mot?

— Vi har blitt inspirert av opprørene i andre land. Spesielt i 2015 skjedde det mye. Da tok studenter ved «New University Amsterdam» over en universitetsbygning i flere uker og holdt offentlige forelesninger som blant annet handlet om universitetets rolle i samfunnet, sier Hilde Refstie og fortsetter:

— Det begynte som en protest mot kommersialisering, men utviklet seg til en dypere kritikk. De stilte spørsmål ved hvem det er som bestemmer hva det forskes på, om man virkelig var et maktkritisk universitet eller på vei til å bli en slags bedrift. Den slags diskusjoner savner jeg over hele fjøla i Norge, sier hun.

Studentengasjement bør handle om mer enn å bare reagere på forslag

Når forfatterne skriver at det kan virke som om studentenes kritiske rolle i norsk sammenheng har blitt redusert til å fungere som høringsinstanser for praktiske organisasjonsspørsmål ved universitetet, forklarer Refstie at dette handler om forskjellen mellom å være mottaker og passiv og det å være aktiv og selv sette ting på agendaen.

Tjora maner til universitetskamp

Akademia. En rekke akademikere uttrykker i ny bok bekymring for at en «ny virkelighet» i akademia vil kunne redusere universitetenes egenart og rolle som samfunnsinstitusjon.

— Studentene er en av de viktigste delene av universitetet. Da bør engasjement handle om noe mer enn å bare reagere på forslag som blir satt ut. Dette handler om hva slags type medvirkning man har, og hvilke diskusjoner man løfter. Om man bare er en høringsinnstans, kan man, som vi viser i kapitlet vårt, ende opp med å bli offer for å legitimere beslutninger som allerede er tatt, sier hun.

I boken skiller forfatterne mellom det å være «engasjert student som deltar i forvaltningen av universitetet (stemme)», og det å «kritisk utfordre vedtatte maktstrukturer ved samme universitet (støy)».

Refstie mener det mangler en kobling mellom engasjement for klima, sosial rettferdighet og fordeling, og viktigheten av å ha frie, kritiske, uavhengige universiteter for å kunne oppfylle de oppgavene.

Leder for Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen, Andreas Trohjell, er uenig med forfatterne i at dette er dagens status i studentpolitikken.

— Jeg opplever at vi har snudd de siste par årene. For fire, fem år siden ville den beskrivelsen passet bedre. For å vise til et konkret eksempel har vi her ved Universitetet i Bergen (UiB) nå en arbeidsgruppe, der studentene er med, som diskuterer bredde versus profesjon. Det er stort fokus på slike saker, og det engasjerer massene, sier Trohjell til Khrono.

Studenter klarer å ha to tanker i hodet

Norske studenter har mer formell medvirkning ved norske universiteter og høgskoler enn det som er vanlig i andre land. Samtidig har ikke norske studenter blitt rammet direkte av økte studieavgifter og kommersialisering, slik som i våre naboland. Dette mener forfatterne er med på å forklare en manglende opprørskultur.

Forfatterne mener at det universitetspolitiske studentengasjementet her i Norge stort sett dreier seg om «det sosiale studentlivet, krav om flere begrunnelser, rangering av emner og forelesere, og i noen tilfeller kritikk av egen arbeidsform, heller enn diskusjoner rundt hva et universitet skal være».

Dette mener UiB-tillitsvalgt, Andreas Trohjell er feil.

— Å si at studentene ikke bryr seg om hva et universitet skal være synes jeg er en drøy påstand. Studenter har alltid vært, og kommer alltid til å være en drivkraft som jobber for et levende demokrati, sier han.

Han mener forfatterne ikke kan ha vært utenfor NTNU på en stund om dette er deres virkelighetsoppfatning.

— Studentene har i all tid brydd seg om det sosiale studentlivet, og saker som begrunnelser, studentøkonomi og hvordan emnene ser ut. Det er kanskje lettere å løfte disse sakene fram nå, enn tidligere, når det finnes gode tall på for eksempel den psykiske helse-situasjonen for studenter, enn før sier Trohjell.

Han mener imidlertid norske studenter er godt i stand til å ha to tanker i hodet samtidig.

Et tydeligere NSO

Hilde Refstie sier hun synes det har vært tendenser til endringer i den norske studentbevegelsen de siste par årene, som bryter med det som først var forfatternes utgangspunkt.

— Norsk studentorganisasjon (NSO) gikk kraftig ut mot forslaget om foretaksmodell og de vedtok i år en tydelig uttalelse mot petrouleumsforskning. Dette er eksempler på at samfunnsmessig engasjement kommer sammen med et utdanningsmessig engasjement.

Leder av Norsk studentorganisasjon (NSO), Marte Øien, trekker også fram det økte klimaengasjementet til studentene den siste tiden, som et eksempel på at man kan tenke større:

— Vi er opptatt av at studentene må lære kritisk refleksjon. Dessuten er vi opptatt av at universitetene og høgskolene må implementere bærekraftsmålene i utdanningene. Dette er ikke noe bare de som studerer realfag trenger. Vi må dra lasset sammen. Her har vi også satt fokus på forskning, sier Øien.

— Ikke unikt for studentbevegelsen

I boken er det også flere aspekter ved tillitsvalgtrollen til norske studenter som blir problematisert. Forfatterne nevner «stor avstand mellom studentrepresentantene og studentene de representerer» og potensielle «karrierejegere» blant de tillitsvalgte.

— Dette er konstruert. Det er ikke avstand. Vi får studenter på døren her på UiB, sier Andreas Trohjell.

— Men studentene er nok stort sett fornøyde med dagens situasjon. De sakene de bryr seg om i studentvalg er saker som billigere pensum og studentvelferd. Da er det kanskje ikke så ille at vi har en valgoppslutning på UiB på rundt 20 prosent, sier han.

Marte Øien mener at man selvfølgelig skulle sett at flere studenter stemte ved valgene, men at lav valgdeltakelse for unge også gjelder i kommune- og fylkestingsvalg og stortingsvalg.

— Dette er ikke unikt for studentbevegelsen. Vi jobber mye lokalt for å vise hva man jobber med og for å skape engasjement både rundt valg og ellers i året, sier hun.

Karrierejegere

Refstie, Hitland og Nielsen har intervjuet flere tidligere studentpolitikere i forbindelse med bok-kapittelet. En tidligere studentpolitiker skal ha sagt at:

«Veldig mange studentpolitikere var tilsynelatende motivert av muligheten for å bli politiske rådgivere, eller drive med kommunikasjonsrådgivning eller gjøre karriere ut av det etterpå (...) Jeg fikk inntrykk av at enkelte valgte å se vekk fra en problemstilling fordi den ikke kunne profilere deg godt nok som enkeltperson.»

— Vi identifiserer dette som en utfordring. Det må ikke være problematisk at man er opptatt av karriere, men hvis man er i en posisjon fordi man ønsker å ha noe fint på CV-en sin, er det ikke gitt at du går ut som en førsteklasses bråkmaker. Dette har med motivasjonen for å være der å gjøre, sier Hilde Refstie.

Refstie viser for eksempel til et leserinnlegg som siteres i kapitlet der en student kritiserer sine studentrepresentanter for å ha en «påfallende konformitet til makta».

— Det henvises til en mangel på protestkultur. Jeg mener det kan bli problematisk hvis man er mer opptatt av hvordan man oppfattes oppover i systemet enn nedover, sier Refstie og fortsetter:

— Dette ser vi med ansatte og. Når lederne er ansatt og ikke valgt, står de mer til ansvar oppover enn nedover. Dette betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige folk, men alle kan forstå det presset de må kjenne på, sier hun.

— De færreste jobber bare for alle andre

Til dette svarer NSO-leder Marte Øien at det å være engasjert selvsagt gir verdifull erfaring.

— Det er ikke til å stikke under en stol. Men man er ikke veldig aktiv i studentpolitikken med mindre det bygger på et genuint engasjement. Det krever såpass mye av deg, og gjør at mye annet må vike, sier Marte Øien.

Hun mener at hvis man er veldig opptatt av å tenke karrierestrategisk, er det andre måter det er enklere å gjøre det på.

— Både lønnsmessig og karrieremessig, gir det mer mening å bruke tid på en relevant jobb. Likevel er det klart jeg har fått erfaringer jeg ikke ville vært foruten gjennom studentpolitikken. Engasjement åpner en del dører. Jeg tror denne problemstillingen sier mer om hvor mange ekstremt dyktige studentpolitikere vi har i Norge, sier hun.

Andreas Trohjell mener man må ha tillit til demokratiet.

— Velges man til noe, gjør man jobben. Hvis ikke holdes man ansvarlig, sier han.

Selv er han matematikk-student, og ser ikke hvordan hans to år på fulltid som tillitsvalgt vil gi han spesielle fordeler innenfor det feltet.

— Men, for all del - som alle andre steder i samfunnet, finnes det nok en grad av dette i studentpolitikken og. Alle som sitter i styrer og organisasjoner har en viss grad av egeninteresse. De færreste jobber bare for alle andre. Den generelle trenden er likevel at tillitsvalgte studenter ønsker å gjøre en forskjell til det bedre for andre studenter, sier han.

Også opptatt av dannelse - ihvertfall noen steder

Refstie, Nielsen og Hitland mener også fokuset på karriere er en generell tendens hos dagens studenter. Her mener de det har skjedd et skifte. Studenter er i større grad enn tidligere opptatt av hvordan deres utdanning kan gi direkte jobbmuligheter etter endt utdanning.

«I noen tilfeller behandler studenter derfor universitetet som en "leverandør" de har et kundeforhold til,» skriver de i boken.

Leder av Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen, Andreas Trohjell, mener at ved minst tre av dagens universiteter står ideen om dannelse fortsatt svært høyt.

— Et «universitet» er ikke det samme i dag som for 20 år siden - da det bare fantes fire universiteter. På de nye universitetene kan denne karakteriseringen kanskje stemme - men da handler ikke dette om at studentene har endret seg, men snarere selve begrepet universitet.

— Du vil nok få et annet svar fra meg enn om du hadde spurt studentlederen ved for eksempel OsloMet, men her på UiB opplever jeg at studentene bryr seg om kunnskap for kunnskapens skyld. Samtidig er det klart at ingen vil utdanne seg til arbeidsledighet. Vi vil bidra, og ønsker å være relevante på et arbeidsmarked, sier Trohjell.

Han mener det også er viktig å huske på at det er dyrere for dagens generasjon studenter å studere enn for tidligere generasjoner. Dessuten vil man også tape økonomisk på mange år med utprøving av fag.

Leder av NSO, Marte Øien, synes heller ikke det er rart at de fleste studenter er opptatt av å få seg jobb.

— Man studerer jo i all hovedsak for å tilegne seg kunnskap man kan ta med seg videre. Det handler om at man ønsker at utdanningen skal være relevant for samfunnet. Det mener jeg er utelukkende positivt, og det ville vært uheldig om studenter ikke hadde den motivasjonen, sier Øien.

Etterlyser et større faglig fellesskap

Forfatterne avslutter i en litt mer positiv tone, og konkluderer med at det kan se ut som at det finnes kimer til kritikk og opprør hos norske studenter i dag, men at studentene trenger mer kunnskap og bevissthet om hvordan en markedsretting av universitetet vil ramme dem selv, utdanningen og samfunnet.

De tror en måte å mobilisere enkeltstudenter på, er et mer kollegialt forhold mellom studenter og vitenskapelig ansatte.

«Studenter vi har snakket med, savner et tettere og mer voksent fellesskap med sine forelesere, hvor det er mer rom for debatt og fellesskap også utover forelesningene. Det å diskutere hvilken rolle universitetet har i å bidra til å løse store samfunnsspørsmål, og hva som må være på plass for at dette skal skje, er et eksempel på en slik viktig debatt som bør finne sted, også ved norske universiteter.»