Skal vi lykkes med å nå bærekrafts­målene, må vi mobilisere det vi kan av forskning og innovasjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FNs 17 bærekraftsmål utgjør en usedvanlig krevende agenda. De er indikatorer for en sunn planet med en sunn befolkning. Det er mange barrierer og snubletråder på denne veien, men noe er sikkert: Kapitalbehovene er enorme, omfattende forsknings- og innovasjonsinvesteringer er nødvendig, betydelig risiko må håndteres, og særlig utviklingslandene er utsatt. Hvilke finansieringsmodeller kan svare på disse utfordringene?

Erfaringer fra forsknings- og innovasjonspolitikk og utviklingspolitikk samt gryende erfaringer fra bekjempelsen av Covid-19 kan vise vei.

Allerede i 2014 ble finansieringsbehovet for å nå bærekraftsmålene estimert av FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) til å ligge i størrelsesorden sju billioner amerikanske dollar (USD) hvert år til 2030, det vil si 7-10 prosent av global BNP. Dette betyr igjen 25-40 prosent av årlige globale investeringer. Mer enn 2,5 billioner USD årlig er nødvendig bare i utviklingsland. Så langt investeres det rundt 1,5-2 billioner USD årlig for bærekraftsmålene. Det er altså et stort investeringsgap.

Samtidig svømmer verden over av kapital. Rundt 80 billioner USD er plassert i langsiktig sparing i pensjonsfond og andre ordninger i vestlige land. I flere tiår var det mulig å hente en stabil avkastning på rundt 4 prosent i tråd med den økonomiske veksten. I den senere tid er dette forandret med Kinas og andre framvoksende markeders inntreden i verdensøkonomien. Med fallende produktivitetsvekst i vestlige økonomier har rentenivået sunket betraktelig, og disse sparemidlene henter i dag en avkastning som nærmer seg null.

Men det kreves ikke bare kapital. Det kreves også mye forskning og innovasjon for å nå bærekraftsmålene. Målene er operasjonalisert i 232 indikatorer. 16 av disse er direkte knyttet til forskning og innovasjon, mens mange flere har en indirekte tilknytning. Hvor viktig forskning og innovasjon er i denne sammenhengen har vært mer enn tydelig demonstrert gjennom utviklingen av tester og vaksiner for Covid-19. Denne pandemien har vært langt verre enn tidligere MERS og SARS, men det globale samfunnets evne til å samarbeide om finansiering, forskning og innovasjon for å drive fram vaksiner har vært enestående. Figuren under viser samlet finansiering av forskning og innovasjon for Covid-19 sammenlignet med de andre epidemiene.

Forskning og innovasjon utgjør også en stadig større andel av bistandsinvesteringene. Men den pågående pandemien har samtidig ført til en kraftig svekkelse av tilgjengelige finansielle ressurser for nettopp utviklingsland. Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken estimerer at utviklingslandene har fått 49 prosent lavere investeringer fra andre land, 80 prosentfall i inntekter fra turisme og 20 prosent fall i betalinger fra emigranter til andre land. Et konkret eksempel knyttet til Covid-19: Verdensbanken viste i starten på pandemien til at det vil kreves 23 billioner USD for å forberede, respondere og håndtere Covid-19 i Sub-Sahara Afrika over en periode på 250 dager.

Det er et økende behov for å mobilisere annen kapital enn den offentlige for å nå bærekraftsmålene. Utviklingspolitikken har i noen tid brukt løsninger som kan kalles blandet finansiering: en strategisk bruk av bistandsmidler for å mobilisere privat finansiering i tillegg til offentlig. Mye kapital er saltet ned i plasseringer med lav eller ingen avkastning, mens investeringer i utviklingsland og fremvoksende økonomier vil ha muligheter for langt bedre avkastning.

Samme tenkning kan brukes for finansiering av forskning og innovasjon for bærekraft ved at offentlig finansiering brukes strategisk for å tiltrekke privat kapital. Ofte har teknologiene og løsningene som det er behov for avgrenset kommersiell interesse, i alle fall den første fasen. Da fungerer den offentlige finansieringen som en første tapsposisjon som muliggjør en viss avkastning til andre aktører, men slik at viktige prosjekter får tilført kapital de ellers ikke ville ha fått.

Covid-19-pandemien har også illustrert en annen side ved risikoreduksjon: For å få bukt med pandemien er det nødvendig å satse på mange parallelle vaksineløp. Det er vanskelig å vite hvilken løsning som vil lykkes. Derfor har porteføljeløsninger blitt aktuelle særlig for forsknings- og innovasjonsprosjekter hvor investorer kan investere i en hel portefølje av kandidater, men samtidig ta del i avkastningen som kommer fra den eller de som lykkes. På denne måten kan risiko spres samtidig som man sikrer finansiering av tilstrekkelig mange kandidater. Dette er nødvendig også på mange andre teknologiområder for bærekraft.

Skal vi lykkes med å nå bærekraftsmålene, er det viktig å mobilisere det vi kan av relevante forsknings- og innovasjonsaktiviteter. Men det er helt nødvendig å mobilisere andre finansielle ressurser enn de vi vanligvis benytter – rene offentlige eller rene private. Det er nødvendig å trekke på finanssektoren, lære av bistandsinnsatsen, men også sikre at forsknings-, finans- og utviklingssektorene kommer sammen, kommuniserer og sammen trekker opp de blandingsløsningene som kreves. Vi har ikke råd til å la det være.